Igjen, eg beklager at eg ikkje har rukket å svara på spørsmåla dine. Men eg har som sagt vore oppteke med bla flytting, så eg har rett og slett ikkje hatt høve til å prioritera svar på bloggkommentarar.

Kall det gjerne spissformuleringar. Og ja det er for å få merksemd, for å i det heile få bloggen min på framsida til Aftenbladet er eg nødt til å spissformulera. No vil eg påstå at eg er lang i frå den einaste som driver med denslags i valkampen.

Vidare vil eg påstå at det er ei overskrift som ikkje er meint til å lesast bokstavleg, men som viser til resultatet av Høyre sin politikk på området. Dersom ein skal byrja å belønna elevane på den måten Høyre ynskjer, VIL ein få demotiverte elevar.

Og det er klart eg aller helst vil ha ein sakleg debatt, der alle konsentrerer seg om sitt. Diverre er det den sikraste måten å bli usynleg på, og det går ikkje i praksis. Viser til mine tidligare blogginnlegg, som har fått langt mindre merksemd enn dette.

Å pstå at et parti ønsker demotiverte elever er jo det reneste sprøyt. Undertegnede synes skolepolitikken til sosialistene stinker og fører til flere skoletapere og flere umotiverte elever. Men for det, så vet jo undertegnede alikevell meget godt at både SV, SP og AP ønsker motiverte elever! Spørsmålet handler mer om virkemidler enn om mål!

Høyre vil ikke ha demotiverte elever - og det vet du. Og Høyre mener at du konkluderer helt feil her! Du må mene hva du vil - men la være å tillegge Høyre meninger som partiet ikke har. Det er mitt poeng.

Spissformulering og rop om oppmerksomhet er din forklaring på denne litt uredelige måten å gå ut på mot en politisk motstander.

Men det er jo andre som gjør det samme! Du verden!

Eg seier berre kva dei praktiske konsekvensane av Høyre sin politikk truleg vil bli, og dersom dei ikkje toler å høyra det så er det vel eigentleg deira problem. Men det er jo klart det av og til kan vera ubehageleg å forhalda seg til forskning, ja for eg har faktisk fagleg belegg for det eg skriv.

Vidare vil eg på ingen måte kalla måten eg går ut mot min politiske motstandar for uredeleg. Veljarane har krav på å få vita kva politikken til dei ulike partia faktisk fører til.

Høyre vil ha demotiverte elever?

Hvilken posisjon har du i Høyre siden du kan gå god for dette?

Eller skal vi bare være enig om at dette er din mening - og intet annet? Og at du ikke kan vite hva Høyres politikk kan føre til; du kan bare synse noe om det.

Å tillegge noen meninger de ikke har står ikke på min liste over redelig adferd.

"Ellers er det berre å spørja, så skal eg svara etter evne!"

At du ikke har svart på mine spørsmål kommer seg vel da av at du har hatt helgefri eller sommerferie - og ikke at du ikke har brydd deg, eller hatt evne? Så jeg ber deg være grei å se på dem igjen - og svare etter evne.

Takk!

Du skrev bloggen din 26 juli. Jeg stillte deg konkrete spørsmål 31 juli - for nesten en uke siden.

Selvsagt kan du ha vært bortreist, men det virker litt rart, siden du går høyt på banen med meget sterke karakteristikker av Høyre. Da må du forvente svar - og spørsmål tilbake til deg, og du kunne vel kikke innom din egen blogg for å se om der var noe å ta tak i?

Vil du ikke, eller kan du ikke svare på det jeg spør om 31 juli, så kan vi vel her og nå bare fastslå at overskriften din bare er tull og at det kun er dine tøvete oppfatninger av et annets partis politikk du gir uttrykk for - i SP-saklighetens tegn.....

Å sei at eleven har lært det vedkommande skulle lære blir feil. Eg ynskjer ein skule der ein skal ha forståelse for stoffet ein prøver å læra seg. Ein skal skjøna det. Dett er denne djupe læringa som i størst grad vil blø dersom ein tek i bruk belønning. Læringa blir ikkje lenger det viktigaste, men på ein skule blir jo det heilt feil.

Læringa skal stå i sentrum i den norske skulen, ikkje belønninga.

Ein måte å auka motivasjonen på som ikkje vil innebæra læring er å gje såkalla "optimale utfordringar" det er utfordringar som ikkje er så vanskelege at eleven vil sjå på dei som umoglege, men heller ikkje så lette at det eleven kan "surfa" seg gjennom dei utan å tenka noko særleg på det. Dette krev sjølvsagt at læraren kjenner elevane sine, og høgare lærartettleik. Når det gjeld høgare lærartettleik er også dette noko Senterpartiet ynskjer å prioritera.

Dette handlar i aller høgste grad IKKJE om å ikkje stilla krav til elevane og at eg ynskjer meg ein sandkasseskule. Det handlar heller ikkje om at eg vil ha ein sandkasseskule, det finns det andre partier for. Det dette handlar om er kva som er heldig og ikkje heldig for motivasjonen til elevane.

No har det seg slik at relevant forskning viser at ytre belønningar kan virka uheldig på motivasjonen på elevane. Og på lærekvaliteten. Det er premien, og ikkje læringa som blir det viktige, og står i fokus. Tendensane tyder td. på at ein vil skunda seg gjennom arbeidsoppgåvene sine meir for å få belønninga tidlegare osv. Ein blir dessutan mindre oppteke av å lære og forstå stoffet, det er trass alt ikkje det som er viktigst lenger.

Det ville vore mykje meir motiverande for elevane å få møte optimale utfordringar i kvardagen. Sånn blir læring kjekt! Med optimale utfordringar meiner eg at elevane skal få nettopp utfordringar. Dei skal få oppgåver som ikkje er så enkle at dei berre kan "surfast" gjennom, men ikkje så vanskelege at dei blir umoglege. Det gjeld sjølvsagt for både sterke og svake elevar. Det er ingenting som er meir motiverande enn å bruka hjernen, så det verkeleg knaker i han :) Dette kjem rett nok med fleire forutsetnadar, blant anna må læraren kjenna elevane sine, og ein treng større lærartettleik. Eg går inn på lærarutdanning ol. i det nye blogginnlegget mitt, så det kan du lesa der.

Ellers er eg samd med deg når du skriv at for mange blir pressa inn i ein teoretisk skule. Difor ynskjer me i Senterpartiet ein meir praktisk skule, der elevane skal få læra på den måten dei sjølv lærer best. Og det er ikkje nødvendigvis av å sitja i ro på ein stol å høyra på ein lærar som føreles.

Sjølvsagt er det konkurranse over alt i livet. Og det er ikkje nødvendigvis positivt. Eg meiner at det er viktig at me vernar skulen mot denne konkurransen, for det er viktig å holda elevane motiverte så lenge som over hovudet råd, det er trass alt dette som legg grunnlaget for all framtid.

Når det gjeld næringslivet så er me i Senterpartiet oppteke av å få til eit betre samarbeid mellom næringsliv og skule enn det som eksisterer pr. i dag. Dette ynskjer me blant anna å få til gjennom ei stasing på entrepenørskap. Konkurranse er ikkje nødvendigvis svaret på alt.

Ellers vil eg takka deg for at du purra på meg når det gjeld svaring :)

..de rødgrønne har feilet på lærerfronten også

Å sørge for flere gode lærere er det viktigste vi kan gjøre for å få en bedre skole. Dette synet bygger på en grunnleggende erkjennelse om tilstanden i dag: Vi rekrutterer ikke mange nok av de beste i dag, sier Erna Solberg

Den rødgrønne regjeringen evner ikke å ta tak i denne utfordringen. Siste runde med opptak til lærerhøyskolene viser at den rødgrønne regjeringen ikke får det til. Nylig kunne NRK melde at 44 prosent av alle søkerne i år ikke oppfylte kravene til lærerutdanningen

Rekrutteringskampanjen har en liten videotest man kan ta. Jeg har selv prøvd den ut. Nesten uansett hva man svarer, blir resultatet av testen at «du har det i deg» til å bli lærer. Hvis man for eksempel svarer at man ikke vet hva pi er - selv gitt svaralternativer - ender testen med at man får høre at man har «mye omsorg og empati», og at det er akkurat det den norske skolen er på jakt etter

I dagens globaliserte samfunn med kunnskapssultne nasjoner over hele kloden er det viktigere enn noen gang at læreryrket igjen blir ett statusyrke i Norge. Læreren er det viktigste for å bedre skolen, viktigst for at barn får mer utfordringer og noe å strekke seg etter

Vi kan ikke svikte barna våre bare fordi det kan oppleves som ubehagelig å stille krav, eller fordi det er ubehagelig å si ting som de er. Barna våre trenger lærere som vet hva pi er. Det er like sikkert som at to og to er fire, sier Erna bla i NA24 idag

..til og med grasrota i storebror AP reiser seg til kamp mot å få bort de udugelige SV ministrene (Solhjell/ Djupedal fadesene) fra barnas læringsarenaer

Jeg skjønner ikke hvorfor du blander sosialisme og indre motivasjon som om dette skulle være en symbiose. Motivasjonsfaktorene har da vel ingen ting med ideologi å gjøre!

Men skal man først trekke inn ytterliggående argumentasjon om hvilke typer mentalitet og holdninger de forskjellige motivasjonsformene trigger, er det vel mest nærliggende at satsing på indre motivasjon fremmer en "herrementalitet", mens satsing på ytre motivasjon fremmer en "slavementalitet".

Ved å bruke ytre motivasjonsfaktorer styrer man utviklingen i en bestemt retning. Dersom vårt skolesystem hadde omfattet alle former for læring, individuelt tilpasset hver enkelt elev, og målesystemer som sikret at de individuelle målene var til det beste for eleven og samfunnet generelt - da ville det vært hensiktsmessig å bruke ytre motivasjonsfaktorer. Vel og merke etter at de indre motivasjonsfaktorene var "oppbrukt".

Det er vel relativt liten uenighet om at belønning for innsats og resultater generelt sett er bra. Spørsmålet er vel heller hva som skal belønnes og hvordan det skal belønnes. I dagens skole foreligger det allerede en ytre belønning i form av karaktersystemet for de høyeste klassene. Dette har vist seg å ikke være tilstrekkelig motivasjonsfaktor for svært mange elever. Hvorfor tror man da at det nytter å forsterke dem?

Det er langt viktigere å rette søkelyset mot indre motivasjonsfaktorer - de som virkelig er drivkraften til økt læring. De ligger latent i hvert eneste menneske, men skolen har hittil mislykkes med å stimulere dem for en stor del av elevene. Opplevelsen av mestring har langt større effekt både på lærelyst og resultater enn det ytre motivasjonsfaktorer kan bidra med. Men å gå inn i en slik problemstillinger krever store ressurser og en skikkelig revurdering av hele opplæringssystemet. Da er det enklere å komme med populære og enkle løsninger som slår an i en valgkamp, men vil ha liten - og kanskje hovedsaklig negativ - effekt.

Konkuranse er ikke bra for noen fordi det forteller at du må jobbe hardere/streve for å være noe.Hvorfor kan vi ikke bare akseptere hvem vi er heller? Alle er vi verdifulle slik vi er og det hadde derfor vært bedre om vi hadde lært barna våre det. Å begynne med belønning er like feil som tanken bak det, og de som er for slike gjennomførelser er lite menneskekjente personer vil jeg påstå, antagelig har de greid seg bra på skolen selv og ser derfor ikke problemet.

Men de stakkars elevene sliter allerede med mye de må tåle fordi skolen krever de skal være et A4 barn, slik som skolen ønsker de skal være, ikke seg selv.

Nå er det på tide at skolene ser at vi er alle forskjellige og trenger dermed også forskjellige læremåter.

Du viser ingen respekt for at barn er forskjellige! Noen er skoleflinke - de må få lov å være det. De må få lov å være stolte av det! Noen er flinke i praktiske fag - de må få lov å være det og være stolte av det!

Noen er flinke i musikk de må få lov å være det og være stolte av det! Noen er flinke i idrett og må få lov å være det og være stolte av det!

Å gi belønning er det eneste riktige. Å gi den enklete mål og annerkjennelse når de når målene sine det er respekt for barna!

Alle er verdifulle - men det du gjør er å tråkke på alle! Du respekterer like lite de som er flinke som de som ikke er flinke!

Sist men ikke minst - jeg blir nesten rasende når jeg ser at folk mener at barn ikke må jobbe for å oppnå resultater. Det er å kaste blår i øynene på barn hvis du gir dem en forestilling om at de ikke trenger å jobbe/streve for å oppnå ting i livet!

barn skal ikke beskyttes mot disse realitetene - de må trenes opp for å takle dem!

Konkurranse ekskluderer ikke respekten for enkeltindivider og deres særegenheter. Skolen skal egentlig bare forberede elever til å klare seg i livet og, sammen med hjemmet, skal være holdningsskapende. Og det har seg slikt at man må stort sett jobbe hardt for å OPPNÅ noe (men ikke for å være noe). Ingenting er verre enn at barn ikke blir motiver til å utvikle seg og ta ut eget potensial. Vi kan som regel få til mye mer enn vi selv tror.

... når man er voksen, og skal ut i arbeidslivet. Da får man belønning etter innsats.

De rødgrønne ønsker at alle skal ha det trygt og bra i skolen. Dvs at de ikke ønsker at de svakere elevene skal mobbes og plages fra tidlig barneskole.

Hva Krekar angår så er dette ett internasjonalt anliggende. Så lenge det er fare for at Krekar blir henrettet om han sendes ut, så har ikke staten lov til å sende han ut.

Det er jo allerede vedtatt at han skal sendes ut.

Er ikke at de flinke elevene blir flinkere. Alle ønsker at de skal få noe å strekke seg etter. Problemet er at de som ikke er like flinke får seg en aldri så liten knekk hver gang de oppnår de dårligste resultatene.

Dette blir de jo før eller senere introdusert for. Uenigheten dreier seg om hvorvidt det er sunt at de blir utsatt for dette presset allerede fra 1. klasse på barneskolen.

Hadde det ikke vært bedre om høyre kunne kommet opp med en mer kreativ måte å motivere på?

Mattesertifikatet høres f.eks ikke så dumt ut. Det blir jo at du enten klarer det, eller ikke klarer det. Ikke en rangeringsskala som plasserer en elev alene på bunnen.

"Alle pedagogiske planer for barn, (bør og skal) inneholde ett belønningssystem" - dette er i mine øyne en veldig rar påstand?!

Som spesialpedagog ser jeg viktigheten med indre motivasjon hos elever. Både de sterke og de svake elevene. Belønningen elevene får er mestringsfølelsen de opplever når det mestrer.

Derfor er det unødvendig med belønningsystem i småskolen. Som tidligere lærer, og nåværende spesialpedagog ser jeg tydelig at elevene opplever mestringsfølelse når de behersker nye emner og/eller fullfører gitte oppgaver. Denne mestringsfølelsen er større enn "klistermerker" eller andre belønningsobjekter.

I familiehverdagen kan jeg se at klistermerkebelønning kan være gunstig i forhold til dotrening eller avvenning av smokk, men i skolen - som skal være en pedagogisk arena - hører ikke belønningssystemet hjemme. Elevene må lære seg å sette pris på mestringsfølelsen de opplever ved tilegning av ny lærdom. Belønningen bør være gleden over å ha lært seg noe nytt! Ved å innføre belønningssystem i småskolen tar man fokuset bort fra den indre motivasjonen (mestringsfølelsen), og elevene blir motivert av ytre objekter.

Selvsagt elsker barn belønninger! Behovet for anerkjennelse er et av menneskenes grunnleggende behov, og en helt nødvendig faktor for vår overlevelsesevne. Spørsmålet i denne sammenheng er hva som skal belønnes.

Høyres forslag går ut på å belønne evnen til å gulpe opp ferdigtygget informasjon, hvorav store deler kanskje er uaktelt noen år senere, mens andre deler er lite relevante for den enkelte elev utover eksamenstidspunktet. Verken den enkelte elev eller samfunnet er tjent med en slik modell.

For det første vil den rette oppmerksomheten mot svært begrensede områder av barnets totale læring - for eksempel dersom foreldrene har et opplegg hvor barnet har mulighet for å lære mer i samsvar med sine egne evner og forutsetninger. For det andre vil det synliggjøre at selve arbeidsinnsatsen som ligger bak den aktuelle læringen er irrelevant - det er kun prestasjonene som gjelder. Dette til tross for at de som kanskje tilegner seg kunnskapen raskt også kanskje er de som glemmer den fort ettersom de ikke har vært nødt til å anstrenge seg i særlig grad for å tilegne seg den.

Belønninggsystemer er i utgangspunktet bra, men da må man være svært bevisst på HVA som belønnes og hvilken effekt dette vil ha både for barnet selv og for samfunnet.

Du skriver at systemet vil belønne evnen til å gulpe opp ferdigtygget informasjon. Er det ikke akkurat det som er målet med barneskolen i dag da? Høyre har kommet med ett forslag som skal motivere barn gjennom det systemet som allerede foreligger. Målet er jo tydeligvis da allerede å gulpe opp ferdigtygget informasjon, Høyres system er laget for å motviere barna til å gulpe mer.

Jeg kan være med på en diskusjon rundt innholdet og hva vi lærer våre unge i dag, men den tror jeg hører hjemme ett annet sted.

I dagens verden, så er det (kanskje) desverre slik at mange plasser så er det prestasjoner som gjelder. Barn bør og skal lære seg at prestasjoner gir belønning. På barneskolen har de også evnen til å forstå dette, fordi koblingen er så direkte. Så kan de heller lære i adoloscensen hvordan innsats, moral og etikk påvirker prestasjoner. Det trengs en abstrakt tenkemåte for å forstå intrikate relasjonemodeller som påvirkes i det voksne arbeidslivet, og er vanskelige nok for ungdommer å forstå, når de nettopp har utviklet en abstrakt tenkemåte.

Så jeg tror du har rett når du skriver at man må være bevisst på hva man belønner, og jeg mener at også med ett slikt belønninssystem så bør det være store muligheter for å lage tilpasninger i alle former og varianter. Bare å bruke kreativteten.

Det ser ut til at vi er enige i prinsippene, men litt uenige i virkemidlene.

Når det gjelder Høyres forslag i forhold til målsettingene i dagens skole, er vi nok enige i at de vil få en kortsiktig positiv effekt for enkelte elever. Bivirkningene er imidlertid store; det vil bidra til en forsterkning av en allerede uheldig målsetting, og kan få relativt omfattende negative konsekvenser både for enkeltelever og for samfunnet.

Vi er vel også enige om at prestasjoner bør belønnes, men vi er nok uenige om hvilken form for prestasjoner som skal belønnes. Ingen barn har problemer med å forstå at innsats og ytelse belønnes - tvert i mot er det vel nettopp egen innsats og ytelse som medfører at barn er stolte over det de frambringer. Dette er også hovedgrunnlaget for belønning og anerkjennelse i samfunnet generelt - så hvorfor ikke starte allerede i skolen?

Vi er også enige om at det er prestasjoner - eller kanskje rettere sagt resultater - som belønnes generelt i samfunnet. Men dette er i utgangspunktet en helt annen type prestasjoner/resultater - nemlig de som er unike og som det enkelte individ har kommet fram til gjennom egen refleksjon og egen innsats. "Papegøye"-resultater gir sjelden grunnlag verken for anerkjennelse eller belønning utenom skolesystemet.

Vi er også enige om at barn ikke fullt ut vil forstå de krefter som virker i samspillet mellom mennesker, men dette er det vel heller ingen voksne som fullt ut forstår. Nettopp derfor er det svært uheldig å kaste ut forslag som forsterker en ørliten del av et stort og helhetlig system, uten å ta høyde for hvilke konsekvenser forslaget vil få på sikt. Barna selv har ingen forutsetning for å forstå hva dette innebærer eller velge om de vil delta eller ikke - de opplever bare vinning eller tap.

Det virker som om du forutsetter at dette blir et fleksibelt system hvor den enkelte lærer kan benytte kreativitet for å stimulere den enkelte elev til økt ytelse på bakgrunn av egne forutsetninger. Min vurdering er at den belønningsformen Høyre her fremmer gjør det stikk motsatte - nemlig å pålegge den enkelte lærer å belønne enkelte klart definerte faktorer på bekostning av andre. Og dette mener jeg er svært uheldig.

Kanskje det, men Senterpartiet er ikkje eit parti på venstresida. Me er oppteke av å gje elevane utfordringar, ikkje premiar.

Utfordringer er bare immaterielle premier. Du kan nok si at det kun skal være personlige premier, men det kommer uansett til å bli intern konkurranse for elever i f.eks klassesammenhenger.

Man må heller plassere elever i grupper hvor de passer inn og hvor de kan få motiverende undervisning, samt mål / premier å strekke seg etter som er oppnåelige. Vi er rett og slett nødt til å tørre å splitte opp elever etter kunnskapsnivå!

Hvem har sagt at konkurranse skal være den viktigste motivasjonen i skolen? At vi må ha en viss konkuransefaktor er viktig - det virker motiverende. Karrakterer er for eksempel en motivasjonsfaktor.

Samtidig skal en oppleve mestring og læringsglede.

Men når en ikke er villig til å gi ekstra påskjønnelser til de som strekker seg lengre, eller til alle de som oppnår målsettinger i skolehverdagen da er en redd for å fortelle elever at læring er bra. At innsats er bra og at kunnskap er bra!

I Forhold til ditt spørsmål om idrett siterer jeg fra følgende kilde "Treningsmagasinet Publisert: 29.1.08 ":

Det er få perioder i livet det skjer så mye med kroppen som i alderen 12 til 16 år. For eksempel kan det være 30 prosent forskjell i maksimalt oksygenopptak mellom barn i denne aldersgruppen, og det trenger ikke vær på grunn av antall treningstimer. Puberteten og den utviklingen kroppen går gjennom gjør at de individuelle forskjellene er store. Hvordan skal så foreldre og trenere forholde seg til dette?

– Det er viktig å vite at blir barna nummer fem eller 20 i en konkurranse så er det ikke nødvendigvis treningen det er noe galt med. Det er rett og slett kroppens utvikling som gir veldig individuelle resultater. Det er ikke farlig å konkurrere for denne aldersgruppen, men man må takle det å ikke være i toppen. Treneren og foreldrene må kunne motivere utøverne uansett nivå, sier Ure.

– Barn kan være synlig store talenter når de er ti år gamle. Men i puberteten opplever mange at de ikke lenger er like gode, og de dropper ut av idretten. Men, hvis vedkommende fortsetter i idretten sin er der en rimelig sjanse for at de kommer tilbake som de store talentene de var, sier Hansen.

Derfor Vebjørn - dropper mange ut i den tiden. Samme årsak som mange dropper ut av mange andre fritidsaktiviteter i samme periode av livet.

Altso, kva var poenget ditt? Når ungdomar er i ei kroppsleg utvikling som gjer det vanskeleg for ein del av dei å hevda seg i konkurranse, og dei difor kuttar ut idretten, er det då altso ikkje konkurransen som er problemet? Eg slit litt med å skjøna kvar du vil hen ...

Sånn elles, eg vil gjerne framheva noko som stod i artikkelen du viser til. Sitat:

"Treneren og foreldrene må kunne motivere utøverne uansett nivå, sier Ure."

Nettopp dette er det som må til i skulen, so vel som i idretten! Og det skjer ikkje gjennom konkurranse og å hengja ut dei som ikkje er "gode nok" eller best. Det skjer ved å setja pris på ALL god innsats, uansett om den gode innsatsen vert gjort av ein fagleg svak elev som strevar livet av seg for å læra den vesle gangetabellen, eller om det er ein fagleg sterk elev som tek algebraen på strak arm.

Det er ikke jeg som finner på ting. Det er et direkte sitat fra flere som jobber med idrett og som forteller at konkurranse er helt ok. Men at det er større individuelle forskjeller i denne perioden og at en må ta hensyn til det - rent fysisk.

INGEN skal henge ut de som ikke er gode nok! Hvorfor sier du det? Det er direkte feil!

Alle skal bli satt pris på - men det må også gjelde de elevene som er flinke! Hva er galt med å motivere dem - på lik linje med at alle andre kan motiveres?

La meg gjette at du mener det er viktigere at ingen belønnes ekstra men at alle helst bare bør få akkuratt det samme uansett resultat og innsats?

Forøvrig ser du av de mange innleggene her - at konkurranse er et iboende instinkt - det er en del av pedagogikken og generel opplæring av barn. Det er definitivt et faktum.

Avsnitt 1: At fleire som arbeider med idrett (dvs. konkurranse) seier at konkurranse ikkje er farleg, burde vel ikkje koma som noko overraskande. Og for all del. FARLEG er det sikkert ikkje. Men det tyder likevel ikkje at konkurranse i alle samanhengar, til dømes skulen, difor og dimed er sunt eller føremålstenleg.

Avsnitt 2: Ved gjera skulen til ein konkurransearena, slik du og partiet ditt ser ut til å ynskja, skapar du vinnarar og taparar. Éin ting er å skapa vinnarar og taparar av folk som friviljug deltek i konkurranse, noko heilt anna er å skapa taparar av uskyldige born som ikkje har gjort noko anna gale enn å fylgja den obligatoriske skulegangen.

Avsnitt 3 og 4: Eg har aldri sagt me ikkje skal setja pris på eller motivera flinke elevar. Problemet med systematiserte premierings-/heidersordningar til "flinke elevar", garantert vil ta utgangspunkt i resultat framfor innsats. Skal ein skule motivera elevar til å gjera ein innsats, so er det nettopp innsatsen som må verdsetjast! Det kan liggja mykje meir arbeid bak éin 3-ar enn bak ti 6-arar.

Siste avsnitt: Visst er konkurranse eit menneskeleg instinkt, i likskap med mange andre instinkt som menneska undertrykkjer og overstyrer (det er det som gjer oss til menneske). Men som du ser av innlegga her, er det ikkje alltid slik at fri flyt av konkurranseinstinkt er synonymt med gode resultat ...

Det stemmer det Vebjørn at folk som jobber med idrett kan gi en faglig begunnelse for hvorfor mange dropper ut av idretten, og det hadde ingenting med at de begynner å konkurrere slik du påsto i ditt opprinnelige innlegg!

Igjen kommer du med latterlige uttalelser. Hvem skal "gjøre" folk til tapere. Hvorfor går det ikke ann å belønne elever som gjør det godt i skolen? Og du mener at så lenge det gjøres "usystematisk" så er det greit. Så mattesertifikater, gange sertifikater og svømmeknappen en kan ta i svømmingen (et fag innen kroppsøvningen) det er du i mot? Hvis du ikke er i mot disse ordningene fremstår du som en hykler.

Og ja klarer en elev å oppnå en 3 med masse arbeid så er det bra og er det på den veien noen kritiske læringsmål en kan belønne så er det flott. Mens du mener at en som har 10 seksere - han trenger ingen ekstra belønning fordi vedkommende er så smart, arbeidssom, inteligent og talentfull i utgangspunktet. At da trenger vi ikke hedre en person med slike resultater? Det blir for dumt! Det er et angrep på alle de som leverer gode resultater - du sier at deres oppnådde mål ikke er så viktig så lenge ALLE har lagt ned innsats. Og at selv om de får slike resultater trenger vi ikke gjøre stas på dem. Dette er janteloven i et nøtteskall.

Hvem har sagt at konkurranse skal være den viktigste motivasjonen i skolen? At vi må ha en viss konkuransefaktor er viktig - det virker motiverende. Karrakterer er for eksempel en motivasjonsfaktor.

Samtidig skal en oppleve mestring og læringsglede.

Her måtte jeg gjenta det jeg skrev i det første svaret til deg fordi det virket som om du hadde glemt at jeg skrev det til deg.

... og det er at denne diskusjonen byrjar å likna på ein kommersiell fjernsynskanal tidleg på ettermiddagen - reprise etter reprise etter reprise.

Men over til saka, berre for å forlenga reprisesekvensen litt til:

1. Visst kan folk som arbeider med idrett svara på kvifor folk droppar ut, men som i alle andre samanhengar er det no kanskje på sin plass med litt kjeldekritikk. Bukken og havresekken, nokon?

2. Konkurranse skapar vinnarar, og konkurranse skapar taparar. Skulen er ein stad for læring, ikkje for sortering.

3. Jantelovsskuldingane dine må eg - orsak hersketeknikken - berre le av. Karakterar heng mest av alt saman med sosial bakgrunn. Eg har sjølv - i all audmjukskap - sopt inn mykje gode karakterar opp i gjennom skuleåra, utan at innsatsen min har vore noko serleg å skryta av. Skal skulen premiera meg fordi eg har fått veksa opp i ein trygg heim med mange bokhyller? Visst pokker er det viktigare at dei med dårlegare føresetnader får ros for god innsats, enn at eg skal få ros for å ha, reint karaktermessig, skumma fløyten av føresetnader som eg ikkje rår over. Om du meiner at det er eit åtak på meg sjølv og resultata mine, so får det stå for di rekning.

4. Konkurranse og karakterar er motiverande for nokre, og demotiverande for andre. Dersom Høgre nokon gong har tenkt å koma seg ut av den skulepolitiske puggegjørma som partiet heng fast i, må de innsjå at dersom de vil at elevane skal hugsa noko som helst av pensum etter eksamen, so må det andre motivasjonsfaktorar enn konkurranse og karakterar til. Til dømes læringsglede, som du sjølv nemner.

Hvem har snakket om et "klasseskille"?

De som trenegr tid for å lære skal få den tide - mener du at de som trenegr tid ikke kan oppnå viktige målsettinger i skolen? Eller at de ikke liker å få anerkjennelse eller synlig ros når de oppnår gode resultater? Den slags holdning til elever som trenger mer tid for å lære støtter hvertfall ikke undertegnede.

Hvorfor blir det mobbing når de som er dyktige på kunnskap blir belønnet for det? Er det noen som mobber de som er dyktige på idrett eller musikk?

Blir de andre elvene som ikke er på skolelaget i fotball, håndball, volleyball eller basketball mobbet? Blir de som ikke spiller i skolekorpset eller som opptrer på skoleavslutninger med dans eller snag mpbbet fordi de ikke gjør det?

Det henger ikke på greip din argumentasjon! Hvorfor er det greit å være flink i alle andre aktiviteter så lenge det ikke dreier seg om kunnskap i skolen?? Hva slags kultur vil vi ha i Norge?

... Eg er då ikkje frå Høgre? Eg tykkjer forslaget til Høgre er minst like hårreisande som deg :)

Det er mykje å tak i i innlegget til Hr. Jordal, men eg beit meg særleg merke i dette: "Hun overser det som er faktum i livet: Vi liker å konkurrere. Vi liker å strekke oss ekstra. Vi liker å få annerkjennelse og synlige bevis på at vi har gjort en god jobb eller nådd et mål." Kor har du dette i frå? Kven er "vi"? Eg skal lova deg at dette ikkje gjeld alle. Og då er det jo ikkje eit "faktum i livet", som det står. Dette er ikkje noko anna enn synsing. Eg håper ikkje Høgre baserer skulepolitikken sin på det. Sjølv om ein av og til kan lura.

Jeg spør hva er BT Birkeland sitt alternativ?

Når ledere skal anstte i nye stillinger, når en skal søke om skoleplasser, når en jobber ekstra for gode karakterer, når en øver og øver på sitt instrument i musikkskolen. Når en trener og trener før mesterskap. Når en legger inn ekstrainnsats i sin elevbedrift.

Dette er instinktene for konkurranse som slår inn.

Jeg spør HVEM er det som ikke liker å strekke seg ekstra? HVEM er det som ikke liker å få annerkjennelse? HVEM er det som ikke liker å få synlige bevis på at en har oppnådd mål eller gjort en innsats?

Jeg har ALDRI truffet noen som ikke setter pris på ros, en påskjønnelse eller en belønning for god innsats og oppnådde mål. Det er et helt grunnleggende prinsipp i både oppdragelse og pedagogikken!

Når dette er sagt - vil jeg også si at det viktigste er gode lærere, faglig fokus, tilpasset opplæring og variasjon i skolen. Men at vi må bli flinkere til å motivere elevene er jeg ikke i tvil om!

Det er foretatt mye forskning på motivasjonsfaktorer, men først og fremst i forbindelse med organisasjonsutvikling. I hovedsak viser forskningen at når primærbehovene er tilfredsstilt, er det indre motivasjonsfaktorer som skaper aktivitet, framdrift og læring. Ytre motivasjonsfaktorer vil i beste fall skape kortvarige resultater, men har den bivirkningen at de retter søkelyset mot enkelte områder på bekostning av andre.

Konkurranseelementet er vel en iboende kraft i alle menneske, men forslaget Høyre presenterer her vil rette konkurransen mot svært begrensede områder (oppgulpet pensumstoff hvor de fleste fag presenterer delvis og ferdigtygget informasjon som kanskje er både utdatert og unyttig i det lange løp). Dessuten vil det bli svært mange tapere som kanskje ville vært vinnere på andre områder, men som aldri får sjansen til å vise det ettersom de må konsentrere seg om å konkurrere på begrensede områder.

Et eksempel: Gi hver elev en fiolin og si at den som er flinkest til å spille innen ett år vil få kr. 100.000. Hvem vil bli flinkest og virkelig kunne nyttiggjøre seg kunnskapen - de som øver for å oppnå beløpet eller de som virkelig er engasjert i fiolinmusikk? Og hvem av dem vil glede samfunnet med sin musikk i framtiden? Og fortsatt bruke mye av å sin tid på øve for å oppnå en æresbevisning? Og kanskje først og fremst: hva i all verden skal vi med så mange fiolinspillere?

Hvor har du fra at det er oppgulpet pensumstoff? Du legger da en forutsetning om at all pensumlitteratur er ferdigtygget og unyttig i det lange løp. Du lot vel være å gå på skolen

..at jeg lot være å gå på ungdomsskolen, uten at det på noen som helst måte har vært til hinder senere. Jeg brukte store deler av tiden til å lese fag som ikke inngår i grunnskolens pensum, noe som hadde langt større nytteverdi enn å gå på skolen.

Med ca. 13 års høyskoleutdannelse har jeg en viss forutsetning for å vurdere innholdet i det pensumstoffet som presenteres på skolene. Jeg har også egen erfaring med en rekke forskjellige læringsmodeller og eksamensformer. I tillegg har jeg nøye fulgt opp mine barn, som også har flere retninger på høyskole/universitetsnivå. Det hendte ofte at jeg måtte foreta direkte avlæring av barna da de gikk i grunnskolen, men instruerte dem om å "gulpe opp" pensumstoffet ved prøver og eksamen. I dagens Norge er det dette som skal til for å komme seg fram. Det er ikke dermed sagt at dette er den beste modellen for læring.

Når det er sagt, er det selvsagt slik at store deler av pensumstoffet må foreligge i en "oppgulpet" form. Hovedproblemet ligger vel heller i tilnærmingen til stoffet hvor siktemålet er å måle en liten del av det totale kunnskapsnivået. I realfagene er dette relativt uproblematisk. Men i alle andre fag, hvor det som presenteres som faktainformasjon ofte er midlertidige antakelser eller kun deler av en større helhet, er det svært uheldig. Og spesielt uheldig er det dersom man ytterligere skal stimulere til slik mer eller mindre ukritisk adopsjon av informasjon.

Det er en enighet om at konkurranseinstinktet er iboende i menneskene. Men som du sier så kan motivasjonen for å bedrive konkurranse være forskjellig.

Hvorfor tror du at en kun kan bruke konkurranse som motiverende effekt på "oppgulpet" kunnskap? Er det ikke slik, som pedagoger også er enige om, at å knekke både lesekoder, skrivekoder og matematikk krever en kontinuerlig innsats, med mye repetativt arbeide?

For å bli en dyktig skribent og leser må du lese mange bøker og lesestykker. For å kunne utføre grunnleggende matematikk må en ha alle de grunnleggende ferdighetene innøvd. Så kjenner du at ut fra dette kan en bygge kunnskapsbasert undervisning med en "steg for steg" modell. En må kunne belønne at en har nådd et mål, selv om det kun er et mål på veien.

Ditt eksempel med fiolinen kan jeg snu på flisa. Eksempel - de fem som er flinkesti matematikk på skolen vil få anledning til å delta på en "vitenskaps uke ved universitetet" gitt av skolen. Det vil (isolert i dette faget ved hele skolen) motivere kanskje de 15-20% med mest talent og interesse for matematikk til å gi noe ekstra i dette faget.

Hva er galt med det? Hva er galt å gi de som har talent og interesse en ekstra mulighet til å strekke seg? Det betyr at en ikke plukker ut de svakeste, at en skal fysisk ha ting som synlliggjør de flinkeste.

Men å gi en påskjønnelse for å ha lykkes med god innsats og mye jobbing. Og vi har bruk for mange barn som er enda dyktigere på matematikk. Samtidig som dette ble gjort vil det aldri bety at tilpasset opplæring - variert undervisning og gode lærere ikke er det viktigste. Men Sissel som du forstår vil konkurranse i visse settinger - med visse begrensninger virke både stimulerende og motiverende.

Jeg har muligens uttrykt meg dårlig, for du tillegger meg omtrent stikk motsatte meninger av det jeg forsøker å fremme. Som du vil se av innlegget mitt, skriver jeg at konkurranseelementet er en iboende kraft i alle mennesker, og det er også mitt utgangspunkt.

Jeg synes det er en utmerket belønning for de 15-20% prosentene som utmerker seg i matematikk å delta på en "vitenskapsuke ved universitetet". Problemet med Høyres forslag er at de i stedet ville gitt "gullknapper" (noe som utvilsomt ville vært langt mindre motiverende), og samtidig presset de øvrige 80-85% av elevene til å jobbe mot det samme målet (på bekostning av interesseområder de har bedre forutsetninger for å lykkes i).

Høyres forslag går heller ikke ut på å belønne selve innsatsen den enkelte legger i arbeidet med å oppnå resultatene. Slik skolesystemet vårt er lagt opp er det evnen til å gulpe opp fasitløsninger som belønnes - uten hensyn til hvordan elevene har tilegnet seg kunnskapen. Når kunnskapen skal anvendes på et senere tidspunkt kan det nettopp være denne evnen som utgjør skillet mellom gode og dårlige resultater.

Høyres forslag vil følgelig kunne ha langt flere skadevirkninger enn positive effekter ettersom det oppfordrer til konkurranse på et snevre og relativt betydningsløse områder på bekostning av områder som i langt større grad vil bidra til utvikling og vekst for det enkelte individ.

Du påstår at vi vil dele ut gullknapper til de "flinkeste". Jeg må ærlig si at akkuratt det har jeg ikke registrert at vi har foreslått.

Det vi har luftet er ideen om å for eksempel bruke kjente belønninger i skolen som "gangesertifikat", "lesediplomer", og kanskje ordninger som likner på svømmeknappen. (Den viser forøvrig at du har oppnådd et bestemt mål ikke at du er best!)

Så kommer det som du tydeligvis vil misforstå med vilje! Hvorfor er det slik at de 80-85% blir presset til noe som helst når det er en mattekonkurranse? De vil jobbe mot sine individuelle målsetninger helt uavhengig av de som ønsker å jobbe for å vinne!

Kanskje er det slik at blandt de 80-85% som ikke liker matte finnes det mange som er dyktige på språk, samfunnsfag, gym, forming. De vil kunne få motivasjon med fornuftige belønningsordninger i sine fag der de har talent og interesse. Hvorfor er det vanskelig å forstå - når det jeg nevnte var ett eksempel?

En hver lærer vil se at innsatsen en elev legger ned for å nå et mål er grunnlegende dyktighet! Du må gi noen konkrete eksempler på hva du mener med oppgulpet kunnskap?? Dersom du leser bøker - kan gjøre rede for innholdet og forstå det du leser. Då er prosessen og målet et. Bedre leseferdighet for å lese bedre!

Hvordan en kan underslå kunnskap som snevert og lite viktig for utvikling og vekst har jeg absolutt ingen forståelse for!

Vi må skape en kultur for læring i skolen. Kunnskap må være det barna våre setter pris på. Mestringsfølelse er en del av motivasjonen. Men påskjønnelser og ros - annerkjennelse og belønning er minst like viktig. De som har talenter og er villige til å jobbe mer for å strekke seg videre må belønnes!

Ferdighetsknapper er en belønning for gitte ferdigheter - altså et ytterligere press på elevene for å oppnå de målsettingene skolen har for kunnskap. Når du knytter ferdighetsknapper til at elvene skal jobbe mot sine individuelle målsettinger - er det da slik at alle former for ferdighet skal defineres individuelt? I følge avisoppslagene søker Høyre mer konkurranse - det innebærer at det IKKE er individuelle mål som er fokus for det nye forslaget, men en standard målsetting/mal som alle skal måles etter.

Hva en lærer SER er ikke det vesentlige i denne sammenheng. Poenget er jo at Høyre ønsker å regulere hva lærere skal belønne. En lærer som roser en elev for flid og arbeidsinnsats, mens en helt annen elev som har jobbet mindre men oppnådd de riktige ferdighetene, er den eleven som oppnår belønningen vil utvilsomt miste respekt hos elevene.

Jeg kan nevne en rekke eksempler på "oppgulpet kunnskap" - nemlig alt det lærestoffet i skolen som presenteres i form av en vurdering som er midlertid og kanskje bare innebærer delvis eller til og med feil informasjon. Dette gjelder vel stort sett alle fag med unntak av realfagene. Du nevner lesing av bøker og redegjørelse for at innholdet er forstått som et eksempel. Derfor tar jeg også utgangspunkt i det. Hvem skal definere hva som regnes med at innholdet er forstått? Innholdet i en bok - både faglitteratur og skjønnlitteratur - kan tolkes på forskjellige måter. Og det er mitt poeng - selve tolkningsprosessen er langt viktigere enn det resultatet man kommer fram til.

Jeg har aldri påstått at kunnskap er snevert og utviklingen - tvert i mot! Det jeg forsøker å formidle er at skolen HINDRER elever i å etablere kunnskap på en rekke områder ved å snevre inn kunnskapen til pensumstoff på noen få områder. Høyres forslag bidrar til å øke konsentrasjonen om denne reduserte kunnskapsmengden - noe som kanskje går på bekostning av andre former for kunnskap (f.eks. former for kunnskap som IKKE formidles gjennom skolen).

Dersom man skal skape en kultur for læring i skolen som ivaretar alle elever, må nok hele opplæringssystemet gjennomgå en dramatisk endring - og langt flere ressurser avsettes. De som har talenter og er villige til å jobbe mer for å strekke seg videre trenger mulighet for å tilegne seg mer kunnskap - ikke belønning for å vise fram den kunnskapen de allerede har etablert. Og for de elevene som lar seg motivere av slike ferdighetsknapper er det større grunn til å spørre hvorfor de ikke har vært motivert tidligere og hvilket utbytte de (og samfunnet) vil ha på sikt av denne typen motivasjonsfaktorer.

Jeg er helt enig i at påskjønnelser, ros og anerkjennelse er viktig i opplæringsprosessen. Poenget er at det er minst like viktig å vurdere nøye hva som påskjønnes og hvordan det påskjønnes. I denne sammenheng virker Høyres forslag kun som en forsterker av et allerede dårlig målesystem.

Selvsagt må skolen ha en form for felles oppfatning av hvilke kunnskapsmål en skal ha. Det finnes i læreplanene i dag. Dersom du mener at elevene ikke trenger å få på plass grunnleggende ferdigheter som gangetabellen, knekke lesekoden f.eks har vi et fundamentalt uenig syn på kunnskap i skolen.

At en elev har det som sitt individuelle mål å komme på nivå 3 mens en annen har mål å komme på nivå 6 av ferdig satte kunnskapsmål er helt naturlig ettersom elevene er forskjellige. Spør lærerne på Nylund skole i Stavanger hvordan de syr sammen individuelle målsetninger som er basert på felles kunnskapsmål for skolen!

Det virker som du ikke vil forstå at forskjellige elever jobber forskjellig for å kommet til et mål. Dersom en elev gjør det enkelt slik du nevner - bør læreren raskt sette opp en ny målsetning slik at den eleven kan strekke seg videre.

Mens den som jobber og strever med å nå målet skal få sin ros og annerkjennelse for å ha klart det, like mye som den som har rast videre til neste nivå fortjener ros og anerkjennelse for det.

At du mener at "tolkningsprosessen" av en bok er viktigere enn å forstå hva en leser er delvis riktig. Men en forutsetning for å kunne ha noen som helst prosess er at man kan lese hele boken, at en forstår det faktiske innholdet og at en kan relatere det til andre ting en har lest.

Dermed står jeg klippestøtt på mitt om at en god lesehastighet - med forutsetning om at du får med deg innholdet bør være gangbart for en leseknapp for eksempel.

Når det kommer til kunnskap som skolen IKKE formidler - vet jeg ikke hva du sikter til. Om det er religiøst eller familienes formidling til sine barn. Det får andre ta seg av - og at du i fullt alvor mener at det blir "mindre plass" til slik kunnskap når skolen gjør jobben sin er fullstendig meningsløst spør du meg. Skolen SKAL drive kunnskapsbasert utvikling av våre barn som sin hovedgesjeft!

En kultur for læring handler om å skape en skole der du har lov å gjøre det bra. En skole som oppfordrer til mer læring. En skole som sier at det er lov å lykkes - og det er lov å strekke seg ekstra. Du spør hvorfor skjer det ikke i dag - godt spørsmål antagelig fordi janteloven fremdeles herjer i skolen.

Ikke skill deg ut! Ikke vis at du er flink! Ikke vis at du kan noe! Ikke la andre få vite at du er dyktig!

Den janteloven skal ut! Skolen skal være en plass for alle både de sterke, de svake og de middels! Et bortgjemt gjennomsnitt der ingen skiller seg ut er ikke den skolen jeg vil ha hvertfall!

Vi er helt på linje når det gjelder spørsmålet om at skolen skal formidle kunnskap til elevene. Spørsmålet er hvorvidt målene i læreplanen er de riktige målene for å ivareta individuell utvikling, eller om de bare er måleparametre tilpasset et tradisjonelt skolesystem som ikke nødvendigvis representerer den beste formen for læring.

Kunnskapsmålene er satt opp felles for alle elever, men hvorfor skal alle elevene tilegne seg akkurat disse målene? Hvorfor skal de ikke få undervisning med sikte på andre mål som samsvarer bedre med deres interesseområder? Elever som er motivert for læring vil søke den nødvendige kunnskapen så lenge den er tilgjengelig. I dagens skole opplever vi at flere og flere blir demotivert for læring allerede i grunnskolen. Å trigge disse elevene til å øke innsatsen mot et kortsiktig mål som kanskje er helt betydning i det lange løp bidrar ikke til økt anvendbar kunnskap. Derimot er det all grunn til å tro at det forsterker et allerede etablert system og dermed virker demotiverende for enkelte når det gjelder videre læring og eget initiativ for å tilegne seg denne kunnskapen.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du tillegger meg å fremme janteloven. Tvert i mot vil jeg gå motsatt vei. En elev som er flink i et fag bør kunne delta i undervisningen på et høyere trinn slik at vedkommende stadig fikk hensiktsmessige utfordringer. Dette vil være en langt større motivasjonsfaktor enn belønning i form av ferdighetsknapper. Elever som trives med andre fag enn de teoretiske burde få mulighet til å velge for eksempel praktiske eller kunstneriske fag som alternativ. Både leseferdigheter og andre basiskunnskaper kan flettes inn i slike fag og gjøre læringen relevant i forhold til interesseområdet.

Det finnes forøvrig mengder av kunnskap skolen ikke formidler. Maktfaktorer, maktmidler og maktkonstellasjoner (deriblant religionens rolle som generell maktfaktor og undertrykker - også i lokalmiljøet, i særdeleshet i Rogaland) er et av de områdene som har lav fokus, til tross for at dette er kunnskap som samtlige elever vil ha utbytte av. Det samme gjelder fag som filosofi, psykologi og sosiologi. Kreative fag og idrettsfag har også altfor liten plass i grunnskolen i dag som alternativ for de som foretrekker dette framfor mer teoretiske fag.

Dersom foreldrene ønsker at barna skal fremme sine ferdigheter mer i samsvar med sine egne evner og anlegg enn det skolen kan tilby, må de få mulighet til det uten å måtte konkurrere med belønningssystemer som skal utvikle konkurranse på områder som trekker oppmerksomheten bort fra viktigere områder. Barn vil konkurrere uansett. Hovedsaken er å la dem konkurrere mot målsettinger de selv ønsker å oppnå - ikke mot generelle målsettinger ferdig definert av et overordnet styringsorgan.

Måter barn og voksne motiveres på, er ytterst forskjellige, pga av voksnes hjerner er mer utviklet og tar hensyn til andre faktorer enn det barn gjør.

En modell som Høyre nå viser til, er modeller som er i bruk i stort sett alle pedagogiske programmer på den vestlige halvkule. Rett teori på rett plass Sissil.

hilsen barnevernspedagog

Det var da en ytterst begrenset vurdering av den menneskelige hjerne! Hjernen UTVIKLES i løpet av levetiden, men den endres ikke. Motivasjonsfaktorene er selvsagt de samme gjennom hele livet. Derimot kan kanskje voksne mennesker prioritere motivasjonsfaktorer som gir bedre økonomi og høyere status i en periode hvor ansvar for familien også må tas med i vurderingen. Dette innebærer imidlertid bare at grensene mellom ytre og indre motivasjonsfaktorer forskyves i en periode hvor man må ta hensyn til andre enn seg selv.

Den modellen som Høyre viser til er utviklet i samsvar med en gradvis videreutvikling av en ideologisk/filosofisk/religiøs/politisk tankegang som strekker seg noen tusen år tilbake, og som i stor grad er preget av kalvinistisk tankegang når det gjelder den nordvestlige del av Europa, samt USA.

Å bruke disse modellene ukritisk ved å trekke ut enkeltelementer slik som det er gjort her uten å faktisk se hvilke ulemper som følger med, er til stor skade for barns utvikling. De pedagiske modeller som blir benyttet i dag er kanskje anerkjent fordi ingen har kompetanse (eller vilje) til å ta et oppgjør med dem, men det innebærer ikke at de er gode. Tvert i mot er vel den klare demotivasjonen som i sterk grad gjør seg gjeldende blant mange elever at disse metodene er helt feil. Og desverre er det en god del barn som blir ødelagt for livet ved å utsettes for disse velmenende, men dog så feilslåtte pedagiske modellene.

Pedagogisk arbeid med barn viser at slike belønningssystemer virker veldig veldig godt. Voksnes grunner til at barn skal lære er at de trenger det til de blir voksne. Barn motiveres ikke av dette fordi de ikke skjønner rekkevidden av det. Det de derimot forstår veldig godt, er det fine gullmerket de får hvis de klarer alle oppgavene, og lærer bestemte ting. Gullmerket kan de vise til alle som vil se, og barn blir stolte av å få slikt.

Fellen, er barn som ikke klarer det blir demotiverte, men gode pedagogiske systemer som inneholder belønning, (som de som brukes i institusjoner) vil også kunne rommer reserverplaner for de som ikke klarer dette. Verden er ikke firkantet vet du.