Men regimet i Burma har vært uvanlig slitesterkt. Siden 1962 har det hersket over landet med stor brutalitet. For bortimot 20 år siden øynet man håp om forandring - opptøyer i 1988 ledet til valg i 1990, som nobelprisvinner Aung San Suu Kyi og hennes demokratibevegelse vant. Men generalene stjal seieren fra dem, satte Aung San Suu Kyi i husarrest og fortsatte sitt diktatur.

Det har vært en svøpe for Burmas befolkning, ikke bare på grunn av regimets korrupsjon og brutalitet, men også fordi landet er blitt betydelig økonomisk svekket. Det må føles ekstra ille i en region som har sett så sterk vekst de siste tiårene. Regimet er kort sagt udugelig til annet enn å holde seg selv ved makten.

Nå er det mulig at også denne evnen svikter. Det som utløste opprøret, var en fordobling av prisene på drivstoff, som la enda større byrder på en utarmet befolkning.

Det kan selvsagt gå som forrige gang, men flere faktorer gir økt håp nå: Opprøret er bredere, og buddhistmunkene går i frontlinjen. Religionen er viktig, og munkene nyter stor anseelse.

Dessuten var Burma forrige gang et lukket land, verden utenfor fulgte lite med på hva som skjedde. Nå er landet åpnere og den internasjonale oppmerksomheten mye større.

Landet har lenge vært internasjonalt isolert, og sanksjoner har vært i kraft. Men de har vært lite effektive, blant annet fordi land som Russland, Kina og India ikke har lagt noen begrensninger på sine forbindelser med Burma.

Men den nåværende situasjonen i Burma må kjennes ubehagelig også for regjeringene i India og Kina. Jo mer de to asiatiske gigantene trekkes inn i den globale økonomien og det vi løselig kaller «det internasjonale samfunn», jo større blir presset på dem til å følge anerkjente lover og regler. For Kina forsterkes dette nå på grunn av OL i Beijing neste år. Kineserne vil gjerne ta seg godt ut i det skarpe søkelyset. Til gjengjeld må vi i vest godta at Kina og India får større innflytelse.

Dessuten burde heller ikke Kina, India og Russland ha noen interesse av at det Burma de så gjerne vil investere i, blir styrt av et inkompetent regime.

Derfor burde det denne gangen være mulig å få lagt et så tungt og bredt internasjonalt press på generalene i Rangoon at de må gi opp, helst før de får utrettet mer elendighet.Utdrag:
Den nåværende situasjonen i Burma må kjennes ubehagelig også for regjeringene i India og Kina.