Er dette Afrika? Ja, selvsagt - en del av det. Og det er den delen som har festet seg hos de fleste i den rike del av verden, inkludert nordmenn. Det må vi i pressen ta en del av skylden for.

Nå er det kanskje på tide å se litt nærmere på de lysere sidene, slik utviklingsminister Erik Solheim gikk inn for på konferansen «Nye bilder av Afrika» i Oslo. Han fikk tydelig støtte fra Ellen Johnson-Sirleaf, Liberias kvinnelige president, som var gjest på konferansen.

Og det er saktens grunn til en viss optimisme: Afrika har i flere år opplevd en betydelig økonomisk vekst - 5,5 prosent i fjor, 6,2 prosent i år. Et godt tegn er at Afrika sør for Sahara nettopp har fått sin egen finansindeks, der en investeringsbank måler helsen på 50 selskaper i 21 land. Det tyder på et bedre investeringsklima.

Veksten har flere årsaker: Mindre krig og uro, økt politisk stabilitet. Gjeldslettelser. Gunstige internasjonale konjunkturer, høye råvarepriser. Det går godt i næringer som turisme og telekommunikasjoner. Og, ikke minst: Kina investerer tungt i mange afrikanske land, både i produksjon og i infrastruktur. Dette burde også fremme investeringslysten hos vestlige investorer som nødig vil bli helt forbikjørt på det afrikanske kontinent - som jo har store ressurser.

Korrupsjonen minker også, ifølge Verdensbanken. Forvaltningen er blitt bedre i flere land, den politiske styringen også. Som Johnson-Sirleaf påpeker: I 1989 var det fire demokratier sør for Sahara, nå er det 18. Ikke alle er stabile, men noen. Det hjelper.

Men det er langt fram, og det er ingen grunn til å lene seg tilbake i den tro at alle problemer er løst. Det vil stadig kreves diplomati for å få slutt på konflikter, det vil trengs nødhjelp og krafttak for å bekjempe sult og sykdom, det vil trengs gjeldslettelser og bistand. G8-landene har satt Afrika høyt på sin dagsorden, og der bør kontinentet forbli.

Det som ikke trengs, er håpløshet og avmakt. Det lysere bildet av Afrika kan både gi afrikanerne selv økt tillit til å ta fatt på sine egne problemer og få alle til å se mer på kontinentets muligheter enn på dets elendighet. Det er hva kineserne gjør, og det kan komme til å bety mye for Afrika. Ikke det at alt Kina gjør i Afrika er så godt og riktig, men det er noe i tilnærmingsmåten som det går an å lære av.Utdrag:
Det er ingen grunn til å lene seg tilbake i den tro at alle problemer er løst.