Julefortellingene i Lukas-evangeliet fører oss til Betlehem mot slutten av kong Herodes' regjeringstid. Kanskje er det år 7 før Kristus.

På den tiden var Betlehem ei lita bygd med noen få hundre innbyggere stablet tett sammen på et høydedrag. Bygda manglet permanent vannkilde og hadde derfor ikke ressurser til å bli noe av betydning. Bonden måtte samle alt han kunne av regnvann og lagre det i huler og sisterner i den porøse fjellmassen. Det kunne regne ganske bra, men bare fra desember til mars.

De fleste bodde i hus bygd av naturstein, noen også i huler i fjellet. Synagogen i datidens Betlehem var ikke en egen bygning, men et steinlagt gårdsrom eller et stort rom i det største huset.

Bonden hadde små jordlapper med litt korn, noen oliventrær, kanskje også noen vinranker og belgfrukter. Dette mangfoldet hindret ikke at tørke og uår kunne ramme hardt. På det verste sultet folk i hjel.

Bonden kunne se ned til de fruktbare jordene i bunnen av dalføret. Der nede var jordbruket kommersielt. Eieren høstet ikke til eget forbruk, men omsatte det i Jerusalem og tjente bra på det. Kanskje var eieren kong Herodes selv, den største og mektigste jordeieren av dem alle.

Ikke langt fra de frodige markene hadde Herodes bygd et par gedigne akvedukter. Den største førte vann til Jerusalem. Den strakte seg langs skråningene over små sletter og gikk i tunneler gjennom bergnabbene - til den entret Sionhøyden og ga rikelig med vann til overklassen i Jerusalem. Akvedukten var rundt 30 kilometer lang og hadde en helningsgrad på cirka en meter pr. kilometer; et ingeniørmessig mesterstykke.

Nærmere Betlehem hadde Herodes strukket en annen og litt mindre akvedukt. Den ledet vann til festningspalasset Herodium som lå seks kilometer sørøst for Betlehem og 12 kilometer rett sør for Jerusalem. Et par av de eldste bøndene i Betlehem hadde nok jobbet der. Resultatet ble det største palasskomplekset i på den tid, i hvert fall det største arkeologene har funnet og gravd i til nå.

For å komme til toppen og det øvre Herodium måtte en gå gjennom en lang tunnel på over 200 trinn. Der oppe var et rundt sju etasjers festningspalass med tre halvrunde tårn. Det største var helt rundt og sto mot øst. Herodes hadde kuttet på konkurrerende høyder og bygd opp Herodium slik at festningen ruvet i terrenget. Inne i palasset var det flotte romerske bad, samt søyleganger og et triclinium (spisesalen) med sjeselonger. Her lå eliten til bords og ble vartet opp.

Det var også et nedre Herodium. Helt sentralt i det nedre komplekset var et gedigent basseng. I midten lå en paviljong. Bassenget var et flerbruksanlegg. Det ble brukt til rengjøring, vanning av jorda og ikke minst til avkobling og underholdning. Når bonden gjette sauene på ettermiddagen kunne han høre hvordan palassets gjester og beboere nøt underholdningen og badelivet i bassenget.

Her vanket ikke bare de fine ved hoffet, men også storbesøk fra fjerne land. Herodes hadde mange fornemme i sitt hoff. Det var folk som hadde gjort tjeneste for den berømte Kleopatra i Egypt og vært i de øverste sirkler i Roma. Disse og andre likte seg nok bedre i det mer rolige Herodium enn det intense og sterkt religiøse miljøet i Jerusalem.

Selv slet bonden med å få endene til å møtes. Skatte- og avgiftstrykket var tungt. Av det han høstet og tjente gikk to prosent til presteskatt, 10 prosent til det man kalte den første tiende; ni prosent til andre tiende. I tillegg var han pålagt å betale to denarer i tempelskatt. På toppen av det hele skulle han ut med 12 prosent i skatt til kong Herodes - som var skatteoppkrever på vegne av de romerske okkupantene. Han hadde ikke mye tilbake når tollere og andre hadde krevd sitt.

Like fullt var bøndene i Betlehem enige om at de hadde mer å rutte med enn før Herodes kom til makten. Kongen skaffet arbeid til veldig mange. 20 år etter at han startet tempelprosjektet i Jerusalem - den storstilte utvidelsen - jobbet fortsatt 10000 mann i byggeprosjektet.

Når karene kom sammen på sabbaten, var det ikke til å unngå at kong Herodes kom på tale. Herodes var jøde etter loven. Kongens farfar var fra Idumea. Han hadde konvertert og blitt omskåret da makkabeeren Johannes Hyrkan for litt over hundre år tilbake erobret Idumea.

Herodes var altså tredje generasjons jøde. Men fordi han var fra Idumea og familien hadde konvertert, hørte han til lavstatusgruppen blant jødene. Men, kunne karene sikkert innvende: Herodes var jøde i mer enn navnet. Han holdt matforskriftene (koscher).

Med egne øyne hadde noen av mennene sett at Herodes fulgte renselsesforskriftene. På Herodium hadde han et lite miqwe. Det var et eget basseng som jødene brukte for å bli kultisk rene. De hadde også sett at han holdt fast ved billedforbudet. I mosaikken og freskene som prydet Herodium var det bare plantemotiver og geometriske mønstre. Herodes fulgte også gammel jødisk praksis når han trykket mynter. Der den romerske keiseren preget myntene med sitt eget bilde, brukte Herodes symboler som det dobbelte overflødighetshorn, palmegrener og ankere.

Karene var også innom den stjerne kongen hadde hos den romerske okkupasjonsmakten; han hadde sørget for ro i det lenge så borgerkrigsherjede Judea. I tillegg var han en sikker buffer mot parterne som var den store fienden i øst. Herodes gjorde også mye mer for keiseren: Han takket og æret Augustus ved å oppkalle byer og bygninger etter ham, og arrangere den type idrettsleker som bar keiserens navn (kaisareia).

Mer kontroversielt var det at Herodes bygde templer for Augustus. Riktignok ikke i selve Judea, men i Samaria og ved Middelhavet. Og til forskjell fra sine forgjengere på kongetronen hadde han også anlagt underholdningsfasiliteter som teatre og hippodromer der de kappkjørte med hest. Her var karene i Betlehem enige om at dette brøt med det første bud: I augustustemplene tilba de keiseren; under lekene på hippodromen foregikk det også avgudsdyrkelse. For ikke å snakke om de avskyelige gladiatorkampene, der mennesker drepte hverandre. Flere av karene hadde hørt folk snakke om dette i de trange smugene i Jerusalem. Det ulmet under overflaten.

Bondens ansikt ble alvorspreget og litt dystert. Lettere ble det ikke av de mange rykter som gikk om Herodes at han dømte og drepte snart den ene og snart den andre. Karene var enige om at de ville ha tilbake den gamle kongeslekten på tronen i Jerusalem.

Det er til disse bønder julefortellingene tar oss. Englene kom ikke til de rike ved bassengkanten, men til de fattige og ubetydelige. Det var til disse englene sang: Ære være Gud - i det høyeste!