Trond Lie setter i lørdags- avisen ord på hvor overrasket han ble over min kritikk av at den amerikanske ambassaden heretter skal forsyne biblioteket på Sølvberget med bøker og Kapittel-festivalen med foredragsholdere. «Tar ein Omdal på ordet bør ein ikkje halda seg med andre kultursponsorar enn kjøpmannen på hjørna og den lokale smia som ein kjenner; det er så mange som har blod eller anna graps på hendene», skriver han - og kan vel ikke forstås på annen måte enn at det er i orden at ytringsfrihetsfestivalen i Stavanger finansieres av folk som har blod og annet graps på hendene. En slik varedeklarasjon er interessant for oss som trodde at Kapittel skulle være et intellektuelt forsvarsverk nettopp mot slike folk.

Trond Lie avviser et slikt «renhetsideal» og setter det i anførselstegn for å vise hvor urealistisk det er. I stedet vil han ha «kulturutveksling og dialog mellom folk og samfunn» - betalt av den amerikanske regjering.

I Kjartan Fløgstads hoved- foredrag under Kapittel 04, brukte han stor plass på å vise hvordan offensiv kulturspredning har vært en bevisst del av amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstiden, delvis åpent, men for det mest fordekt gjennom organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet. Fløgstad støttet seg tungt på boken «Who Payed the Piper? The CIA and the Cultural Cold War» av Frances S. Saunders, fra 1999. I 2001 ga Saunders ut en oppfølger («The Cultural Cold War, the CIA and the World of Arts and Letters»), hvor hun blant annet beskriver CIAs omfattende program for spredning av litteratur som et våpen i den kalde krigen. Anerkjente, til dels venstre- orienterte, forfattere ble valgt, fordi bøkene deres ikke bar preg av å være propaganda. «But propaganda they were certainly intended to be», skriver Saunders.

Når den kalde krigen nå er blitt erstattet av det Donald Rumsfeld kaller «Den lange krigen», er behovet for å vinne kampen om tankene ikke blitt mindre. Noen metoder er mer sofistikerte, mens andre er rent nostalgiske i sin grovhet. Amerikanske medier har avslørt hvordan Pentagon betaler irakiske journalister og amerikanske bloggere for å skrive historier som skal bedre okkupasjonsmaktens omdømme, og amerikanske spaltister og radiokommenta- torer har fått penger for å skjønnmale regjeringens innenrikspolitikk. Opp med hånden alle som tror at dette bare skjer i Irak og USA. Så jeg Trond Lie?

Jeg er, som Lie påpeker, mer opptatt av samarbeidspartneren enn av samarbeidsavtalen, fordi partneren i dette tilfellet disponerer verdens desidert største propagandamaskin og har sterkt behov for å bedre sitt internasjonale omdømme for lettere å kunne gjennomføre sin utenrikspolitiske agenda. Prinsipielt ville en bevilgning fra den belgiske ambassaden være like betenkelig, men i praksis er det ikke så stor fare for at vi alle skal identifisere oss med Belgias eventuelle ambisjoner om økonomisk, politisk og militært verdenshegemoni.

Fløgstad viste i sitt Kapittelforedrag til hvordan Den Konservative Studenterforening og tidsskriftet Minerva i mange år entusiastisk mottok støtte fra Kongressen for kulturell frihet (CCF). De konservative skjønnånder følte nok aldri at deres uavhengighet var truet, selv om CCFs rolle som front- organisasjon for CIA ble ettertrykkelig avslørt så tidlig som i 1967. Under seminarene på Granavolden ble dollarene brukt til både kulturutveksling og dialog mellom samfunn og folk - samtidig som de styrket USAs interesser i Europa. Kulturhuset på Sølvberget står selvfølgelig fritt - også til å inngå i kulturfronten av Den lange krigen. Men de bør ikke bli overrasket over at andre synes det hadde vært hyggeligere om de ble sponset av noen som hadde hendene litt mindre tilsølt av blod og annet graps.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no