Sven egil omdal

(4. november) mener han og jeg er enige om at muslimer ikke har et utvidet vern mot kritiske ytringer. Tja, må jeg svare, og her er mine siste ord i denne runden:

Per i dag har muslimer et slikt utvidet vern. Mange tegnere (og andre kunstnere) tør ikke forholde seg til islam på samme måte som til kristendommen, eller de får ikke lov av avisredaktører, forlagsredaktører eller teatersjefer. Det finnes en rekke eksempler internasjonalt de siste årene. Omdal kan for eksempel høre med Norges kanskje fremste karikaturtegner, Dagbladets Finn Graff, som har sagt at han ikke tør tegne Muhammed, av frykt for sitt helbred.

Nettopp denne typen

sensur/selvsensur var det Jyllands-Postens tegneraksjon rettet seg mot, og jeg tviler på om den er blitt mindre aktuell.

Likevel ser vi en slags positiv dreining. Tidlig i karikaturstriden hevdet mange, blant dem Bergens Tidendes daværende sjefredaktør Einar Hålien, at religioner ikke kan behandles likt: «Skal vi behandle alle religioner likt når det gjelder ytringers innhold og form, velger vi å se bort fra de kulturer religionene eksisterer innenfor» (2006).

I dag har BT tatt avstand fra Håliens linje, og den er i det hele tatt sjeldnere å se uttrykt.

Isteden rår en pragmatisk holdning: Omdal og andre hevder at ytringsfriheten «selvsagt» gjelder også når den brukes mot islam, men akkurat de mest kontroversielle tegningene – særlig den berømte til Kurt Westergaard – er så vulgære og hatske at de likevel ikke bør trykkes.

Også mange karikaturslitne dansker sier det nå. Det er ikke rart. Man kommer jo gjerne til et punkt der man blir lei, og vil videre. Slik sett er løsningen fin. Riktig nok børstes Westergaard bort som litt flass fra skulderen, men hva gjør man ikke for å føle seg prektig?

Men er Westergaards tegning virkelig verre enn mange av dem bl.a. kristendommen utsettes for?

Her kunne det være interessant

å se bombeturbantegningen på en avisside, sammen med en del bidrag fra bl.a. nevnte Graff (jeg kan foreslå!), og så kunne Sven Egil Omdal forklare graden vulgaritet her og der, og fortelle hvor grensen går.

Men noe slikt lar seg jo ikke gjøre, av grunner vi kjenner.

Frank Rossavik, samfunnsredaktør i Morgenbladet

MUSLIMER har ikke et utvidet vern mot kritiske ytringer. Så langt virker det som om Morgenbladets samfunnsredaktør, Frank Rossavik, og jeg er enige. Jeg tror også vi lett kan enes om at vold eller trusler om vold ikke må få hindre ellers legitim kritikk.

Likevel ender vi på hvert vårt standpunkt i spørsmålet om vi på ny bør publisere de omstridte Muhammed-karikaturene. Rossavik mener det er feigt og komisk at norske aviser ikke bruker tegningene som illustrasjon til artikler om arrestasjonene av to menn som er siktet for å ha planlagt angrep mot Jyllands-Posten. Selv mener jeg det er en riktig og klok beslutning. Heller ikke Jyllands-Posten har trykket tegningene denne gang.

 De to mest provoserende tegningene har antatt en karakter i offentligheten som gjør det til en bevisst politisk handling å gjengi dem. Denne handlingen vegrer de aller fleste redaktører seg for. Ikke fordi de er feige, men fordi de er uenige. Det går fortsatt an å trykke også turban-tegningen, men da må konteksten være så tydelig at det politiske budskapet endres til noe redaktørene kan stå for.

I denne siste runde om Muhammedkarikaturene blir «multikulturalisme» av mange brukt som et entydig negativt begrep. Rossavik plasserer meg i en posisjon som naiv multikulturalist og tillegger meg en oppfatning av muslimer som «beskyttelsestrengende følelsesklumper». Det er en grov karikatur, som blir motsagt av det meste jeg har skrevet om karikaturstriden, og det faktum at jeg var blant de første i Norge som offentliggjorde tegningene – i en annen politisk kontekst enn dagens.

THE WASHINGTON POST, en toneangivende avis i et land som har beveget seg bort fra «melting pot»-ideologien i retning multikulturalisme, skrev på lederplass under den heteste karikaturstriden i februar 2006: «The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.» (WP 08. februar 06)

Et samfunn hvor minoritetsgrupper er fritt vilt for «hån og spott», for å bruke ordene til kulturredaktør Fleming Rose i Jyllands-Posten, er åpenbart et samfunn som løper en stor risiko for polarisering og – i siste instans – voldelige oppgjør. Det var mitt hovedpoeng i kritikken av Rossaviks standpunkt.

I sin mediekommentar (31.10.) skriver Sven Egil Omdal: «Jyllands-Postens provokasjon var helt legitim. Religions kritikk er en uatskillelig del av religionsfriheten, og skandinaviske aviser skal ikke redigeres av fanatikere i Teheran eller Kairo.»

Nettopp. Men for Omdal blir setningene bare et noe påklistret mal apropos. For «vi er ikke forpliktet til å følge avisens kulturelle ufølsomhet», som han også skriver.

Omdal går løs på

min kritikk av at norske medier heller ikke denne gangen ville illustrere nyhetsoppslag om saken (nå en påstått terrorplan mot Jyllands-Posten) med tegningen som symboliserer den. Det samme valget gjorde mediene under selve striden, og senere i forbindelse med drapstruslene mot tegneren Kurt Westergaard, og mot hans støttespiller Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund.

Redaktørene – som ellers sjelden nøler med illustrasjoner av hva saken dreier seg om – har dels hevdet at publisering av tegningen ikke er tilstrekkelig «journalistisk begrunnet», dels at hensyn til muslimers følelser tilsier å la være. Disse to begrunnelsene har jeg i årevis ment er henholdsvis komisk og feig.

Sven Egil Omdal mener at jeg dermed er med på å skape «et mer repressivt og ekstremt samfunn» fordi jeg «vil bruke anklager mot noen få til å forsøke å provosere mange».

Nå vel.

Jeg mistror ikke Omdals intensjoner, og jeg tror heller ikke han mistror mine. Men Omdal tror at mitt syn i konsekvens leder galt avsted, mens jeg tror hans gjør det.

Selvsagt er debatten om ytringsfrihet og karikaturene en del av hele debatten om multikulturalismen, sannsynligvis den viktigste i vår tid. Kenan Malik, bokaktuell britisk forfatter, beskriver kjernen av problemet slik i et angrep på europeisk venstreside, multikulturalismens ivrigste forsvarere: «Tanken om likhet gikk fra å bli definert som lik behandling på tross av forskjellene til forskjellig behandling på grunn av forskjellene .» (Morgenbladet 30.10.)

Her står jeg på den gamle linjen, mens Sven Egil Omdal – i hvert fall i konsekvens – står på den nye. Hva ytringsfriheten angår, ser jeg det som uhyre farlig dersom det nå blir presedens for at Europas nest største og raskest voksende religion ikke skal behandles på samme måte som kristendommen, og – for den del – som andre maktideologier.

Jeg ser på islam

som en robust og kraftfull religion, i mange varianter. For meg er muslimer ikke bare troende, men også tenkende mennesker, som selvsagt kan tåle at islam behandles kritisk i et liberalt samfunns offentlige rom, også gjennom avistegneres harselas. Sven Egil Omdal synes derimot å se på muslimer som beskyttelsestrengende følelsesklumper, jamfør hans advarsel mot «kulturell ufølsomhet». Jeg kan ikke fri meg fra å tro at han dermed også fornærmer muslimers intelligens.

Dette handler nemlig mye mer om politikk enn om følelser. Som Omdal selv skriver: «Det er skapt inntrykk av at muslimer verden over stormer ut i gatene, lader riflene og setter ambassader i brann så snart noen avbilder profeten. Slik er det ikke.» Nei, nemlig. Slik var det heller ikke under karikaturstriden. Først da imamer og andre konservative ledere så sitt snitt til å piske opp stemningen og jage folk inn i offerrollen, kom de voldsomme og voldelige reaksjonene.

Spørsmålet er stilt før

, og det er godt: Hvordan kan liberale muslimer vinne kampen for ytringsfriheten i sine miljøer, når folk som Sven Egil Omdal hjelper imamene ved å si at det egentlig ikke er så nøye med den?

Frank Rossavik,samfunnsredaktøri Morgenbladet

Frank Rossavik skriver idag i et leserinnlegg i SA: #SPØRSMÅLET ER STILT FØR , og det er godt:

Hvordan kan liberale muslimer vinne

kampen for ytringsfriheten i sine miljøer,

når folk som Sven Egil Omdal hjelper

imamene ved å si at det egentlig ikke er så nøye med den?"

Og dette er faktisk et av kjernepunktene. Hvordan skal moderate og liberale muslimer kunne ta opp en diskusjon med sine trosfeller, når de får bevist fra Vesten at det ikke er reel ytringsfrihet for muslimer, men at en må passe seg for hva en sier. Det som ligger bak er trusselen om represalier om en sier noe som kan "støte" de rettroende. Dette er selvfølgelig politikk og ikke religion. Det er imamene som skaper disse stemningene hvor folk blir opprørt av Vesten. Og Imamene er de politiske lederne samtidig som de er bærere av Islam.

Tenk å påstå at alle de som kritiserer den nye redaktøren i Dalane Tidende ikke forstår noen ting. Når han i tillegg påstår at redaktørjobben er den viktigste jobben i Egersundsområdet. Da forstår man at han og mange i den norske presse mangler helt bakkekontakt og ikke har annen yrkeserfaring. Når pressen ”slakter” en annen stakkar så er alt i orden. I det øyeblikk kritikken retter seg mot pressen selv så er alt galt. Se på all hetsen mot vår nå avgåtte statsråd. Nei vet at mange med meg mener at folk i avisredaksjonene med alle sine store privilegier som høy lønn,gode pensjonsordninger og mange andre goder sine dager er talte. Dette ser man på synkende opplagstall og etter hvert større bruk av internett. Folk skriver på egne blogger og andre medier. Det er også snart oppstart for en egen internettside hvor uskyldige mennesker skal kunne forsvare seg mot journalistenes ubamhjertige slakting. Arbeidstittelen er; Dette skrev ikke journalisten,

Jeg vil sammenligne journalistene med skrivemaskinen. Plutselig er den borte uten at noen i det hele tatt savner den. Jeg vil anbefale at det startes en avstemning om hvem som har den viktigste jobben i Egersundsområdet. Da tror jeg at redaktøren ikke er med på listen,

Vi hugsar godt avisredaktørar, som sjøl hadde publisert faksimile av karikaturane, stå tause og sjå på at ein liten, ubetydeleg redaktør blei kasta for ulvane, og som i tillegg av statsminister og utanriksminister nærmast blei gjort personleg ansvarleg for at norske ambassadar stod i brann. Kvifor? Isioma Daniel, som sjøl måtte flykta for livet frå Nigeria med rasande islamistar i hælane, sa det slik i Aftenbladet av 09.02.06:--"Når en britisk avis trykker bilder av Jesus som blotter seg mot solen mens han samtidig balanserer på et surfebrett, men ikke kan trykke karikaturene av Mohammed, da vet vi at det ikke er respekt som er utgangspunktet for deres journalist-etikk men FRYKT (utheva av meg) og selvsensur"---

De som sto opp for ytringsfriheten ifbm. publiseringen av Mohammed-tegningene, det være seg enkeltpersoner, publikasjoner eller regjeringer, avtvinger respekt. Danmarks non-nonsense holdning, representert ved Jyllandsposten og tidl. Statminister Anders Fogh Rasmussen, krevde et mot som var sørgelig lite tilstede i Norge, hvor framstående politikere (bl.a. Støre) bedrev kvalmende "lip service" overfor muhammedanske land, av redsel for represalier fra terroristene. Folk med hukommelsen i orden vil jo også SAs holdning. Jeg vil tro det er litt pinlig idag.

At verdenssamfunnet også har anerkjent, og vist å verdsette motet til dette ellers ubetydelige landet, viser vel det faktum at Fogh Rasmussen ble valgt til NATOs generalsekretær. Han ble sett på en sterk person og elder.

Selvsagt er ikke alle muslimer krigshissere og terrorister. I sitt innerste vesen er Islam en fredsideologi. Kloke muslimer synes det er en stor vanære at noen "brødre" bedriver terror og drap med Koranen i hånd.

Som tenkende mennesker må vi verne om ytringsfriheten på alle fronter, hver dag. Den dagen den er borte er vi virkelig blitt fattige.

Den "kulturelle ufølsomheten" som Omdal referer til blir altfor vag for meg. Hva VG mener gir jeg fullstendig en goddag i.

med trussler om terror mot alle som vil ytre seg er helt syk. Dette er en av grunnene til islam kritiseres og blir ansett som en trussel mot demokratiet. Det viser at islam er en politisk ideologi.

Vi ønsker ikke å bli truet til taushet av disse ekstremistene lenger. Og hvor er islamsk råd hen ? Hvorfor skal norske myndigheter legge seg flate og la seg true ?

Islam truer Norges sikkerhet

Omdal: Lat oss gå med på at VG har skrive ein tåpeleg leiar. Men kva har det med saka å gjera? Og om JP har synt manglande sensitivet, kva har det med saka å gjera? Er ytringsfridomen reservert for dei reine og kloke? På godt norsk heiter dette sinnelagsetikk. Korkje du eller eg eller muslimar eller grekar eller jøde har rett til å avgrensa andres ytringsfridom ved å ty til vald eller truga med vald.

Eg finn denne kommentaren krenkande. Kvifor syner du ikkje meg eller andre som er av ei anna meining, mindre "kulturell ufølsomhet"? Eg er så lei av at andre trakkar på det eg meiner er heilagt.

"The one who trades away a bit of freedom for more saftey, will loose both"

Enig med SA. Vi skal ikke la ekstremister i Teheran og Cairo redigere våre aviser. Vi bør ikke som VG foreslår, bytte vekk litt ytringsfrihet for å øke sikkereheten vår.