30 år siden Kielland-ulykken

Mellom de rutinerte fingrene til Kåre Svendsbøe fra Førresfjorden vokste en ny åleruse fram. Sammen med tre kolleger og kamerater satt han på den slitte firemannslugaren og pratet, mens hendene arbeidet nesten automatisk med knutene.

Egentlig skulle han vært i arbeid på Foxtrot-plattformen, men etter klokka 13 var været blitt så dårlig at helikoptertrafikken mellom plattformene på Ekofiskfeltet ble innstilt. Slike ekstra fridager var ikke uvanlige i Nordsjøen; det gjaldt å utnytte dem til noe fornuftig.

Oscar Olsen, en 28-åring fra Åkrehamn, var én av de få som både bodde og arbeidet om bord i Alexander Kielland. Riggens dager som boligkvarter var talte.

Inne i Stavanger lå Henrik Ibsen og ble klargjort til å overta når Alexander Kielland om noen dager skulle slepes over til britisk sektor og settes i borearbeid.

Oscar Olsen hadde lange dager med å gjøre klar boreutstyret, så han hadde tatt seg litt ekstra tid i messa. Kvart over seks om kvelden var han på plass i mixerommet sammen med to kolleger, klar til noen timer overtid. Der inne merket de knapt hvordan vinden bygget seg opp mot orkan styrke.

Alexander Kielland var en pentagonplattform. Fem søyler bar vekten av dekket og de mange boligmodulene, med køyeplasser og boligområde til 348 mennesker. Et godt stykke nede på ett av stagene til D-søylen løp det en linje gjennom stålet som ikke skulle ha vært der.

Produksjonsplattformen «Edda 2/7 C» med boligplattformen «Alexander L. Kielland» til høyre. Den fatale D-søylen er bak gangbroen over til «Edda 2/7 C»

FOTO: Norsk Oljemuseum

I en liten åpning i stag D-6 var det montert inn en hydrofon. Sveisen rundt dette apparatet hadde aldri vært som den skulle. Allerede før monteringen av plattformen var det oppstått brudd som økte påkjenningen på flere punkter.

Ingen hadde oppdaget sprekkene, som hadde vokst seg gjennom hele tykkelsen på stålet, og nå løp to tredjedeler av hele omkretsen. Draget fra ankerkjettingene og presset fra sjøen var i ferd med å rive staget i stykker.

Denne dagen, den 27. mars 1980, hadde været vært underlig. Stormene kom ofte tett på denne tiden av året. Tåke var ikke uvanlig. Men storm og tåke samtidig var høyst uvanlig.

Ikke at det gjorde noe, annet enn at flightene ble innstilt. Kielland lå stille i sjøen selv om bølgene reiste seg stadig høyere, fra tre meter om formiddagen til seks-åtte meter utover ettermiddagen. Vinden dro seg opp mot 20 meter i sekundet, og rundt klokken 17 ble det bestemt at Kielland måtte forhales et stykke unna Edda-plattformen.

Alle som var om bord på Edda, men som skulle overnatte på Kielland, ble bedt om å gå over gangwayen som forbandt de to plattformene. Så ble gangwayen heist opp, og Kielland ble trukket bort ved at ankerwirene til B- og D-søylene ble slakket, mens de ble strammet for A- og E-søylene. Alt var rutine.

Ola Gaustad satt på lugaren sammen med fire arbeidskamerater og spilte poker. Han hadde vært på plattformen Alexander Kielland tre-fire ganger før.

Elektrikeren fra Trondheim likte å jobbe i Nordsjøen. Han satte pris på kameratskapet og friperiodene med kone og to barn. Kortspill var et vanlig tidsfordriv om kveldene etter at de hadde spist. Enkelte ganger kunne potten bli ganske stor. Én av arbeidskameratene hadde allerede tapt 1600 kroner denne kvelden, men stemningen rundt bordet var likevel god. De lo da kortene ble delt ut. Så hørte de et kraftig smell.

Ola Gaustad overlevde Kielland-katastrofen.

FOTO: Finn E. Våga

Bordet veltet

Kort og penger raste på gulvet. Stoler gikk over ende. Lyset ble borte. Nødlyset kom på, men forsvant etter noen sekunder. Inne i den mørke lugaren hørte Ola Gaustad arbeidskameratene rope at de måtte få tak i redningsvestene. Han kjente plattformen krenge. Kameratene tok hver sin vest før de løp ut døren. Han fant en overlevingsdrakt og fikk den raskt på seg. Så sprang han ut i korridoren.

Otto Grinde var i brakka som sto på dekket. Han hadde nettopp spist i messa. Egentlig skulle han ikke ha vært på plattformen denne kvelden, men var avløser for en sykemeldt arbeidskamerat på Haugesund Mekaniske Verksted.

I den trekkfulle bygningen oppholdt arbeiderne seg på fritiden, og her sov de. Han kom ut fra toalettet da han hørte et smell, noen sekunder etter et kraftig smell til. Det ble svart i gangen. Så kjente han at plattformen veltet.

Han hørte skrik, tønner og kasser som dundret nedover dekk, containere som braste inn i jernkonstruksjoner. Han løp til utgangsdøren og presset håndtaket ned. Døren satt bom fast. Han la skulderen mot den, presset alt han kunne. Den rikket seg ikke. Med kraftige spark klarte han å sprenge døren opp.

Båtkoordinator Baste Fanebust var om bord i den massive Ekofisktanken denne kvelden. Han hadde ansvaret for å styre den kompliserte båttrafikken mellom og rundt de mange installasjonene på denne store, norske gullgruven ute i havet. Mens han er på vei fra spisesalen til vakttårnet på toppen av tanken, spraker det i walkietalkien han alltid bærer med seg. Han vrir på volumknappen og rekker akkurat å høre ordene: «Mayday, Kielland velt ...», før det blir fryktelig stille.

Ordene kom fra Harry Vike og er de siste han får sagt før han sklir nedover dørken og bort fra radioen. Den 31 år gamle radiooperatøren fra Tau er på sin siste tur i Nordsjøen. Han vil på land. I det plattformen begynner å krenge, kaster han seg over VHF-senderen, får vridd den til kanal 9, som hele Ekofisk lytter på, og roper ut et fortvilt «Mayday, Mayday, Kielland velter», før han halvt sklir, halvt løper ut på det skrånende dekket. Klokken er 18.33.

D-søylen flytende i vannet.

FOTO: Strømberg, Finn Eirik

Sju minutter senere ber Hovedredningssentralen på Sola Rogaland Radio å sende ut «mayday» med anmodning til alle skip i nærheten om å gå mot Alexander Kielland for øyeblikkelig assistanse.

Over hele Nordsjøen skjønner oljearbeidere og sjøfolk at noe ufattelig er i ferd med å skje. Katastrofealarmen går på Sentralsjukehuset i Rogaland, hos 330-skvadronen på Sola, i redningssentralene i Aberdeen, Edinburgh, Karup og Glücksburg.

Sikorsky Sea King redningshelikopter.

Jetjagere frakter ekstra helikopterbesetning fra Østlandet til Stavanger, Orion- og Hercules-fly blir klargjort på Ørland og Gardermoen. Helikoptre og overvåkingsfly går i luften. Skip i hele Nordsjøen legger om kursen for å hjelpe, om de kan.

Kåre Svendsbøe veide to alternativ mot hverandre; han visste at det antakelig var livet som lå i vektskålen. Da plattformen bikket over, falt alle de fire kameratene på lugar 312 ut i korridoren. Derfra klarte de å komme seg ned på livbåtdekket.

Svendsbøe tok på seg en livvest, men våget ikke gå i livbåten. Den første båten som ble låret, ble slått i to mot plattformbeinet av de voldsomme bølgene. Alle som var om bord, ble kastet ut i den frådende sjøen. Noen ble flytende med hodet ned.

Panikken bredte seg rundt ham. Noen hoppet i sjøen, andre forsøkte fortvilt å komme seg opp i én av de gjenværende livbåtene. Folk løp på plattformbeinet som lå stadig mer skrått i sjøen. Noen av dem ble blåst ut i havet, andre snudde og kom løpende tilbake.

Til slutt hoppet Kåre Svendsbøe i sjøen. Han kjente hvordan det iskalde vannet lukket seg om ham. Selv om det bare var fire grader i lufta, kjentes de seks-sju gradene i sjøen som et gigantisk knipetak.

I det Svendsbøe hoppet, la Alexander Kielland seg helt over. Svendsbøe holdt hendene over hodet som for å ta imot den veltende kolossen. I det dekkene og boligbrakkene tippet under vann, oppsto et voldsomt dragsug som trakk ham nedover og kastet ham rundt i en virvel.

Det sprengte for ørene, han så ingenting, og han visste ikke hva som var opp eller ned. Men så kjente han at livvesten trakk i ham, han åpnet munnen, svelget store gulper med sjøvann, men så brøt hodet overflaten. Før han fikk pusten igjen, ble han dratt under nok en gang.

Oscar Olsen så fortvilet på mens en tysk kollega forsøkte å løsne den bakre kroken på livbåten. Selv hadde han løsnet wiren forut og kløvet om bord i båten etter en dramatisk evakuering fra mixerommet gjennom takluken.

De var 13 mann i båten, motoren var i gang, og de hadde klart å låre båten ned på sjøen uten å gå rundt. Men de hang fast i den bakre kroken og kom seg ikke av flekken. Over dem tårnet den enorme, skjeve konstruksjonen seg mot den svarte kveldshimmelen. Den kunne velte over dem når som helst.

D-søylen på boligplattformen Alexander L. Kielland. Den brakk og førte til at plattformen kantret.

FOTO: Stavanger Aftenblad

Tyskeren strakte seg ut av førerhuset på livbåten og rev og slet i kroken. Akkurat da tok en bølge båten og kastet den med voldsom kraft mot en utstikkende stålbjelke. Den traff tyskeren i hodet og drepte ham momentant, samtidig som den knuste overbygget i akterstavnen. Så rullet bølgen videre, båten falt tungt ned igjen, tippet rundt og ble liggende opp ned, mens den tok inn vann.

De 12 som var igjen om bord, skrek det lungene maktet, men denne kvelden var det ingen som hørte noe annet enn sin egen redsel. Mens vannet steg rundt dem, kjente de plutselig hvordan en ny bølge tok fatt i båten og kastet den mot Alexander Kielland ennå en gang. Men denne gang ble båten liggende på rett kjøl etterpå. Nå skjønte Oscar Olsen at den gjenstridige kroken holdt dem fast i undergangen. Han spurte ingen av de andre om råd, men hoppet i sjøen.

Om bord på Edda skingret alarmen gjennom korridorene. Folk løp ut på dekk til et vanvittig syn. Bare noen få titalls meter unna lå Alexander Kielland på skrå i sjøen. Folk hoppet og falt fra de steile dekkene, livbåter ble kastet mot plattformen og knust.

En stund sto den siste ankerwiren spent som en fiolinstreng. Så brast den med et smell. Én av stumpene kløyvde folk som hadde klatret ut på den ene søylen. Så tippet hele plattformen rundt. De enorme konstruksjonene veltet over folk i sjøen og trakk dem med i dypet.

Alexander Kielland ligger opp-ned bare et steinkast unna produksjonsplattformen Edda 2/7 C.

FOTO: Finn Eirik Strømberg

Ola Gaustad var sikker på at han ville bli reddet. Og at hjelpen ville komme fort. Han hadde kommet seg i én av livbåtene. Men da de ikke klarte å løse ut krokene den hang fast i, klatret han opp gjennom takluka og hoppet. Han snudde seg og så kamerater stupe i sjøen. Mange i bare underbuksa.

Overlevingsdrakten tok inn vann. Han fant ut at det var lettere å svømme på rygg. Han kunne ikke lenger se plattformen. Hvor var den blitt av?

Gaustad trøstet seg med alle båtene og helikoptrene som lette etter mennesker i sjøen. Noen ville snart få øye på ham, så ville marerittet være over. Han svømte sakte mot kurven som heiste arbeidskamerater opp. To ganger fikk han tak i tauverket. To ganger klarte han å holde fast til kurven var 10–12 meter over sjøen, før han falt. Alt sjøvannet i drakten hadde gjort ham 40–50 kilo tyngre.

«Edda 2/7 C» og redningsfartøy etter ulykken.

FOTO: Norsk Oljemuseum

Han svømte mot Edda, men oppdaget at tauleidere svingte så mye i den kraftige vinden at det var umulig å få tak i dem. Sammen med to andre la han på svøm mot en supplybåt, men fingrene var så numne at han ikke klarte å holde seg fast i nettet som hang langs skutesiden. Han sank ned i sjøen. Da han kom opp til overflaten igjen, var båten forsvunnet i mørket. De to andre var også borte.

Bølgene førte ham lenger bort fra Alexander Kielland, helikoptrene og båtene. Han passerte en livbåt som lå med bunnen i været. Fem menn klamret seg fast. En kjempebølge skylte over livbåten. Tre menn forsvant i sjøen. Han så mange mennesker flyte livløse i det opprørte havet. Til slutt var han alene i mørket, det eneste andre var drønnet av bølgene. Han tenkte på ungene, men håpet var nesten borte da en stor trelem kom drivende mot ham. Han strakk hendene ut, fingrene fikk feste og så trakk han overkroppen oppå.

Én time etter at plattformen begynte å krenge, så han lyskasterne fra en båt som kom rett mot ham. Det var supplybåten «Tender Power». Besetningen fikk øye på ham og kastet ut en livbøye. Overstyrmann Sven Erik Pedersen hoppet i sjøen med line rundt livet. Gaustad ble dratt inntil og halt om bord. Selv hadde han ingen krefter igjen. Han ble lagt på dekk, overlevingsdrakten ble skåret opp med kniv.

Så besvimte Ola Gaustad.

Da han ble båret inn i en lugar, så han en annen overlevende: Otto Grinde lå nærmest livløs i køya. Han lever nok ikke lenge, rakk Gaustad å tenke før han segnet ned i sengeklærne.

En mann hadde vist Otto Grinde hvor livbeltene var Sammen kastet de vester til dem som ikke hadde. Han var kommet ned igjen på dekk da plattformen tippet enda mer. Grinde falt ned i en åpning mellom bommen og et av skaftene. Mens han lå i sjøen, ble han truffet av bommen og dratt under.

Han var sikker på at han ville dø. Men takket være livbeltet kom han fort til overflaten. Sjøen var full av døde kamerater. Én av dem som fremdeles var i live, lå og sang i bølgene.

Da han var 300–400 meter fra Alexander Kielland, så han at plattformen gikk rundt. Han så en død mann komme flytende, svømte mot ham og holdt seg fast i den omkomne i noen minutter. Han lurte på om han skulle ta den dødes livvest, men svømte videre. I 20 minutter klamret han seg til roret på en livbåt som lå med bunnen opp.

Otto Grinde overlevde mer enn 20 minutter i vannet.

FOTO: Finn E. Våga

En mann holdt seg fast i ryggen hans. Sju-åtte menn klorte seg fast til kjølen. Ingen hadde overlevingsdrakt. Flere var nesten nakne. De skalv i den iskalde vinden. Han hadde på tykk jakke og fløyelsbukse, og valgte å bli i sjøen fordi han regnet med at den var varmest. Nesten alle oppå livbåten døde. Også mannen som klamret seg til ryggen, ble borte i bølgene.

Otto Grinde svømte mot en supplybåt. Han så en mann på dekket løfte en livbøye. Så besvimte han. Igjen stupte overstyrmann Svein Erik Pedersen i sjøen og fikk dratt Grinde inntil båten. Så glapp grepet. Otto Grinde forsvant under. Men Pedersen fikk tak i håret hans og slapp ikke før begge var på dekk.

– Nå må du for pokker ikke gi opp. Du skal hjem! Oscar Olsen ligger i sjøen og snakker høyt til seg selv. Han hoster sjøvann og fryser så han ikke tror det er mulig. Han blir kastet rundt i bølgene som en kork. Rundt ham forsvinner folk i dypet.

Etter at han hoppet ut av livbåten, hadde han klart å svømme bort til en livbøye som var bundet til Edda-plattformen. Der hadde han ligget et kvarter og tviholdt i tauene. Han hadde skreket til helikopteret som svirret over kaoset, selv om han visste at det ikke hadde redningsutstyr om bord.

Nå skjønte han at han ville fryse i hjel om han ikke gjorde noe. Men snorene i livbeltet hadde surret seg rundt tauene i bøyen. Han satt fast. Desperat spente han føttene mot bøyen, tvang den under vann og presset imot av alle krefter.

Plutselig røk snorene i livvesten. Han vrengte den av seg og la på svøm mot en gummiflåte som ble kastet hit og dit i bølgene. Med det han følte var de aller siste kreftene, fikk han dratt seg om bord i flåten. Der satt han, i undertrøye og truse, i fire grader og orkan, og bannet på at han skulle overleve.

Livvesten trakk

Kåre Svendsbøe opp til overflaten for andre gang. Da han endelig fikk fylt lungene med luft og hostet opp det verste av sjøvannet, skjønte han at han måtte svømme mot Edda. Tanken var å finne en leider og klatre i sikkerhet.

Kåre Svendsbøe kom aldri i jobb igjen etter Kiellland-ulykken.

FOTO: Finn E. Våga

Men drønnet av bølgene som slo mot plattformbeina, og likene som drev i sjøen rundt dem, fikk ham fort til å innse at det ikke ville gå. Så fikk han øye på en flåte som var kastet ut fra Edda. Han svømte fortvilt mot den, den drev unna, han svømte etter.

Da han omsider nådde flåten, så han at den fløt opp ned. Han satte foten fast i en tau som drev under flåten og måtte dukke for å komme løs. Da han kom opp igjen, var de blitt to ved flåten. Snart kom det to til. Forfrosne og totalt utmattet klarte de å snu flåten, før de skjøv og trakk hverandre om bord. Så var det ingen krefter igjen. Klokken var ennå ikke blitt 19.

Én time senere, klokken 20.01, meldte NTB via en ilmelding til landets redaksjoner at «den halvt nedsenkbare plattformen Alexander kielland» led havari i nordsjøen ved 18.30-tiden torsdag. 208 ansatte om bord i plattformen er evakuert.»

Men ingen var evakuert. Noen var innestengt i boligmodulene som hang opp-ned under vann, mange drev livløse i sjøen, noen lå døde på bunnen, andre kjempet ennå for livet i bølgene. Mange lå kraftløse på flåter og i halvt istykkerslåtte livbåter og frøs til det innerste i margen.

Fly og helikoptre var i luften, båter strømmet til, folkene på Edda gjorde alt som sto i deres makt. Ennå var det mulig å redde mange liv. Men alle som så scenen som møtte redningsmannskapene, skjønte at dette var en katastrofe Norge knapt hadde opplevd.

Svein Arne Hapnes var på sitt første oppdrag som militærlege om bord i det andre Sea King-helikopteret som kom frem til Alexander Kielland. Da de fløy lavt over plattformen og så pongtongene som stakk opp av bølgene, tenkte han at ingen ulykker kunne bli verre enn denne.

Lege Svein Arne Hapne var nettopp ferdig med utdannelsen da han ble kalt ut på sitt første oppdrag.

FOTO: Finn E. VÃ¥ga

De søkte i timevis.

Letingen var vanskelig. Høy sjø, tett tåke og sterk vind reduserte sikten kraftig. Helikopteret gikk så lavt ned det kunne. Helt til neste morgen speidet de etter liv, men fant bare døde. Hapnes kunne konstatere at de fleste trolig ikke hadde overlevd lenge i den kalde sjøen. For de fleste var det bare snakk om minutter.

Men det fantes folk i livbåtene. Kalde, livredde og sjøsyke. Mens redningsmann Wilfred Ramstad holdt på å feste redningsstroppen rundt én av dem, ble livbåten kastet opp av en bølge slik at wiren fra redningsheisen kom under båten.

Ramstad tenkte seg ikke om ett øyeblikk, men stupte i sjøen, dukket under båten og fikk wiren løs. Så tok en ny bølge tak i ham og slengte ham om bord i livbåten, hvor han straks fortsatte redningsarbeidet. I alt tok de to Sea King-helikoptrene fra 330-skvadronen opp 43 overlevende fra livbåtene

Døde og levende ble flydd inn til Sola. De levende ble fraktet til sykehus eller hotell. De døde ble båret inn i en gammel hangar. Der startet politiet identifiseringen.

Overlevende og døde blir tatt hånd om på Sola.

FOTO: Snare, Knut

Klokken halv sju om morgenen 28. mars ringte telefonen hjemme hos Gunn Berit Olsen i Åkrehamn. Den hadde ringt mange ganger denne natten, fra familie og venner. Denne gang var det en fremmed stemme. Men budskapet var det hun hadde lengtet etter: Oscar var reddet og lå og sov om bord i én av båtene som hadde deltatt i letingen.

Til mange andre hjem kom det ingen slike telefoner. Etter en god del forvirring om hvor mange som hadde vært om bord, var man til slutt blitt enige om at 212 personer var på Alexander Kielland da sprekken i D-6 til slutt ble så stor at staget røk. 89 var reddet opp fra sjøen i live. 123 var funnet døde eller var fortsatt savnet.

En av de sist funnede omkomne løftes ombord i et helikopter for transport til land.

FOTO: Nedrås, Knut

Det hender at Ola Gaustad tenker på Alexander Kielland-ulykken. Da er han 30 år tilbake: Han er i havet. Han kjenner hånden som sliter i overlevingsdrakten, han ser de redde øynene. Han har mange ganger lurt på om han gjorde for lite for å redde andre.

– Men jeg måtte bare kvitte meg med ham. Jeg hadde mer enn nok med å redde meg selv. Hadde jeg ikke svømt fra ham, ville også jeg omkommet.

I vinduet til soverommet henger dyna til lufting. Også denne morgenen våknet Kåre Svendsbøe drivende våt av svett. Han hadde skreket i angst og fortvilelse tidligere om natten.

Marerittet er ikke over. Han kom aldri i jobb igjen etter ulykken. Kroppen var ødelagt. Hukommelsen var sterkt redusert: Spiste han middag, ante han etterpå ikke hva som hadde vært på tallerken. I timevis kunne han lete etter bilen han hadde parkert i Haugesund sentrum.

De var åtte mann fra den lille bygda Førresfjorden i Tysvær som reiste ut. Bare han kom tilbake. I alle årene etter har han tenkt på dem som døde. Han har tenkt på Svein Ove Olsen. De jobbet sammen på Haugesund Mekaniske Verksted, de dro på fisketurer og rypejakt sammen. Men da de står på dekket og plattformen er i ferd med å gå rundt, spør kameraten om han har tid til å løpe inn og hente overlevingsdrakten.

– Nei, du kommer deg ikke ut igjen, ropte Svendsbøe. Litt etter er kameraten borte. –Han hadde aldri sagt til meg at han ikke kunne svømme. Hadde jeg visst det, ville jeg sendt ham opp i én av livbåtene. Da ville Svein Ove kanskje vært i live i dag.

Kåre Svendsbøe fyller koppen med kaffe og ruller en røyk. Fra stuevinduet kan han se ned på huset der enken etter kameraten bor.

Kåre Svendsbøe med kaffikoppen.

FOTO: Finn E. VÃ¥ga

– Jeg tenker ofte på kameratene mine. De kommer på besøk til meg om natten. Jeg lever med dem ennå. Livet etter Kielland har vært et helvete. Et helvete.

Mandag 31. mars, tre døgn etter ulykken, stanset Norge i fem minutter. Under flagg som hang tunge og stille på halv stang, ga innlandsfolk og kontorister, bønder og lærere, fiskere og sjøfolk uttrykk for sin deltakelse i landesorgen. Hele nasjonens velstand hadde plutselig fått en langt høyere pris.

Et land i sorg.

FOTO: Myhre, John

Kilder:

Undersøkelseskommisjonens rapport, NOU 1981: 11

Aage Enghaug og Per Ståle Lønning: Katastrofe i Nordsjøen, 1980

Steinar Hunnestad: Nødalarm i Nordsjøen, 1985

Dan Tagesen: Fra havari til snuing, 1983

Aftenbladets arkiv

Intervjuer med overlevende og redningsfolk