Borer etter Statoils grønne framtid

For Jesse Conrad har den nyoppdagede, fossile energiressursen blitt billetten hjem.

–Tidligere var det ikke jobb å få for meg her. Jeg måtte flytte til Philadelphia. Nå har jeg fått muligheten til å komme hjem igjen og samtidig tjene langt mer enn jeg gjorde før, forteller han før han.

Pennsylvania

På et vinterdekket jorde i det nordøstlige hjørnet av den amerikanske delstaten Pennsylvania er boreriggen i ferd med å nå 300 meters dyp. 1500 meter lenger ned ligger USAs og Statoils nye naturressurs som skal gjøre den amerikanske energiforsyningen grønnere.

Aktiviteten er høy til tross for at gradestokken kryper ned mot ni blå. Hvert tiende minutt skal en ny borestreng skjøtes på. I de korte pausene holder seks menn varmen i brakka på boredekket før de igjen tar fatt på ei økt med intens jobbing.

Skifergass betaler pensjonen

For noen amerikanere sikrer skifergassen pensjonisttilværelsen. For andre er det blitt en kattepine. For Statoil er det fremtiden.

Skifergass

Jim Warburton og kona Barbara småsnakker med kyrne som klynger seg sammen for å holde Pennsylvanias krystallklare vinterdag på avstand. Hunden Jack har ikke helt vent seg til gårdslivet og begraver snuten dypt ned i snøen.

Da representanter for energiselskapet Anadarko en dag i 2005 knakket på døren, slet familien med å klare regningene. Det var ikke mye penger å tjene på melkeproduksjon fra de 80 kyrne.

Leier rettigheter

Anadarko var på jakt etter skifergass og ville leie rettighetene til familiens landområder på i overkant 1200 mål. Leiepris: 60 kroner per mål i en engangsutbetaling, tilsammen 72.000 kroner

- Jeg er fjerde generasjon på denne gården og har drevet den i 40 år. Jeg hadde ingen anelse om at det var gass i grunnfjellet, sier Jim Warburton.

- Vi trengte pengene og sa ja. Vi klarte å betale ned gjeld og skatt og fortsette driften av gården, sier han. Familien er en av mange som har dratt nytte av skifergassaktiviteten som blomstrer i Pennsylvania. Nå håper de at pensjonen er reddet.

- Vi håper at andelspengene vi etterhvert vil tjene fra produksjonen kan sikre at datteren vår kan overta og fortsette driften av gården, sier hun.

Nest strørste gassfelt

I november 2008 la Statoil 1,2 milliarder dollar (7,2 milliarder kroner) på bordet og fikk med det rettigheter til 32,5 prosent av energiselskapet Chesapeakes lisenser i skifergassformasjonen Marcellus.

- Marcellus er det største skifergass-feltet under utvikling og er antagelig det nest største gassfeltet i verden. Statoil har kommet tidlig inn og har nå muligheten til å lære av en av de beste operatørene. Potensialet er enormt og myndighetene anslår at USA i dag har gass nok for de neste 95 årene. Det anslaget er mer enn doblet siden i fjor. Vi mener vi nå står på terskelen til noe som vil utvikle seg over hele verden, sier Stephen Bull, Statoils komersielle sjef for Marcellus.

Skifergassformasjonen Statoil er part i dekker de fire delstatene, Pennsylvania, New York, Vest Virginia og Ohio, For en del år siden gjorde ny teknologi det lettere å bore horisontale brønner gjennom den harde formasjonen. Det har gjort produksjonen langt mer lønnsom og

aktiviteten har eksplodert, spesielt i delstaten Pennsylvania. I 2008 ble det ifølge Department of Environmental Protection (DEP.) som regulerer all olje og gassaktivitet, boret 195 skifergassbrønner i Pennsylvania. I 2010 ble det boret 1.386 brønner. Det snakkes om en bonanza, en revolusjon, en gassboom, et nytt klondyke.

Skifergassen ble redningen

Med statlig underskudd på 26 milliarder kroner blir skifergassen av mange sett på som redningen for Pennsylvania. Flere mener skifergassen vil bety det samme for den tidligere fattige jordbruksstaten som oljen har betydd for Texas. Men skifergassen skaper også voldsom debatt. Hvem tjener på gassen? Hva skjer med grunnvannet? Hvor store inngrep i naturen skal vi tåle og hvem er det egentlig som nyter godt av de 280.000 jobbene skifergassindustrien er beregnet å skape?

- Se ut, sier Brian Grove, direktør i Chesapeake. Grove sitter i førersetet og guider Aftenbladet på smale veier gjennom Pennsylvanias nordligste fylker, som i dag er hjertet av skifergassaktiviteten fra Marcellus. Det ble boret 355 skifergassbrønner i Bradford County i 2010.

- Jeg må igjen minne om at vi nå kjører gjennom et av verdens største aktive gassfelt, sier han. To rådyr har akkurat hoppet rundt på et rimkledd jorde. Og det er slik industrien helst vil tegne bildet: Den grønne gassen skal erstatte det svarte kullet, produksjonen fører ikke til store inngrep i naturen og sørger for økonomisk oppsving i lokalsamfunn som tidligere har slitt med høy arbeidsledighet og lite lønnsomt jordbruk.

- Bare i Bradford har antall arbeidsplasser økt med 2000 det siste året, det skjer samtidig som annen industri legges ned og resten av landet har vært gjennom en tøff økonomisk krise, sier Grove.

Flere i arbeid

Arbeidsledigheten i Bradford er nå nede i 6,0 prosent. Det laveste i Pennsylvania og langt under USAs gjennomsnitt på nær 10 prosent (november 2010)

I det administrative hovedsetet i Bradford, småbyen Towanda, vitner skilt langs veien om at lokale leverandører trenger flere folk. Bilforretninger selger biler som aldri før, restaurantene er fulle. Hotellrom er i dag nærmest umulig å oppdrive i byen med 3000 innbyggere. Byggingen av to store hoteller er allerede påbegynt.

Land i spill

Men lokalt næringsliv er ikke de eneste som tjener på skifergass. Land er blitt en viktig råvare og en sentral del i det taktiske spillet mellom energiselskapene. Vinnerne er bønder og grunneiere. Det er de som sitter på rettighetene til de ettertraktede mineralene dypt nede i grunnfjellet.

- Kampen om land ligner i dag et slag spill. Selskaper kjøper, bytter og videreselger land kontinuerlig. Det har definitivt ført til et race om å skaffe seg rettigheter til landområder, både av taktiske grunner, men også med hensyn til produksjon, sier Stephen Bull i Statoil.

Prisene til himmels

Familien Warburton var blant de første som signerte leieavtale med et skifergasselskap i 2005. Deres nærmeste nabo valgte å vente. Da selskapet kom tilbake to år senere var prisen en annen - 3.000 kroner per mål. Naboen sa ja. I dag er gjennomsnittet på 9.000 kroner per mål. Siden 2008 har Chesapeake og Statoil betalt ut over 7 milliarder kroner i landleie og andelsutbetalinger til grunneiere.

- Vi var blant de første som leide ut land og kan ikke være sinte for at vi bare fikk 60 kroner per mål. Nå er vi spent på om det er penger å tjene når produksjonene kommer i gang, sier Jim Warburton

Store penger

Grunneierne får nemlig også utbetalt andeler (royalties) av produksjonen så lenge brønnen produserer. Det er her de store pengene ligger. Grunneiere kan få så mye som 600.000 kroner i måneden fra Statoil og Chesapeake. Man regner med at en enkelt skifergassbrønn kan produsere i opptil 40 år. -Vi håper at disse inntektene kan sikre pensjonen vår. Vi ønsker å bli værende her hvor hele familien er samlet, sier Barbara Warburton, og peker på en klynge beskjedne hus spredt bortover jordene.

Konfliker

Men så mye penger i omløp har også sin pris. Beskjedne bønder blir millionærer eller «shaleionares» over natta. Naboforhold settes på prøve. Private investorer og rådgivningsselskaper skraper på dørene og vil ha en bit av kaka.

- Vi har sett eksempler på mye unødvendige konflikter mellom tidligere gode naboer. Det er trist. Flere og flere grunneiere går derfor sammen i partnerskap slik at vi kan rådgi hverandre og få en felles måte å håndtere dette på, sier Jim.

Overkjørt

Men økonomisk oppsving, flere arbeidsplasser og en vei ut av fattigdom til tross: Skifergassindustrien står overfor flere store utfordringer. Kontrasten mellom nyrike grunneiere og innbitte motstandere er stor.

- Vi føler oss overkjørt, bokstavelig talt, sier Michael Holt og kaster et blikk ut døra på det lokale spisestedet han driver i Towanda, Red Rose Diner. Utenfor den ombyggede trikkevognen dundrer tunglastede tankbiler gjennom hovedgata.

- Jeg var i utgangspunktet for produksjonen av skifergass.. 18 måneder senere har han helt endret mening.

- Jeg tjener mer penger ja, men utviklingen har skjedd for fort. Vi som lokalbefolkning har ikke hatt en sjans til å henge med, å bli hørt. Det er bare ikke rett, sier Holt. Han får støtte av kameraten og stamgjesten, James Stewart.

- Vi føler oss utnyttet fordi vi er fattige. Det har blitt en kamp mellom fjellfolk og cowboyer, sier Stewart og sikter til de mange innflyttede arbeiderne fra Texas. Enn så lenge er pennsylvaniere i mindretall på boreriggene.

- Det er jo ikke vi som får jobbene og det er heller ikke skatt på gassproduksjon i Pennsylvania. De store pengene eksporteres ut av fylket, sier Holt.

Husleien i været

- Husleien er tredoblet det siste året. Det er vel og bra for dem som leier ut, og for dem som tjener gode penger på skifergassaktiviteten, men for oss som har inntekter fra andre steder blir det helt umulig å betjene. Flere har måttet flytte fordi de ikke lenger klarer å betale for seg, sier han.

Drikkevannet

Men den politiske debatten rundt skifergass handler om mer enn inntekter, skatt, kroner og øre. Den handler også om noe mye mer elementært. Vann. Den debatten har spredt seg langt utover Pennsylvanias grenser. I delstaten New York er det vedtatt et foreløpig forbud mot utvinning av skifergass. Det samme har flere fylker gjort rundt byen Pittsburgh sør i Pennsylvania. I England forsøkte nylig interesseorganisasjoner å stoppe den planlagte boringen i et skifergassområde nær Blackpool. I Sør-Afrika møter Shell skifergassplaner stor motstand fra lokale bønder. Argumentet er det samme. Vi vet ikke nok om konsekvensene for drikkevannet.

For å komme til skifergasslagene på godt over 2000 meters dyb (7000 fot) må man bore gjennom grunnvannet. Når man produserer skifergass perforeres skiferlagene fra de horisontale brønnene og en blanding av vann, sand og kjemikalier pumpes ned i brønnen under svært høyt trykk. Væsken sprenger seg vei gjennom skiferlaget og skaper hulrom der gassen kan strømme. Det er dette som kalles «fracking» og som er kjernen i den pågående miljødebatten. Kan kjemikaliene i fracking-væsken lekke til grunnvannet? Industrien sier den driver sikkert, motstanderne viser til de mange historene som tyder på det motsatte.

Bøtelagt

Presseoppslag om familier med ødelagt drikkevann er mange, kjemikalier har lekket ut fra produksjonsområder over i elveleier, kveg har dødd etter å ha drukket fracking-væske, og det har vært alvorlige ulykker med rigger som har eksplodert. Ifølge National Geographic har industrien blitt bøtelagt mer enn 500 ganger siden 2007 for brudd på miljøforskrifter. I samme periode er det boret godt over 2.300 brønner i Pennsylvania. Tidsskriftet skriver at Department of Environmental Protection (DEP) i 2010 skrev ut bøter for nær 12 millioner kroner til olje og gassindustrien i Pennsylvania. Mesteparten av dette gjaldt lovbrudd begått på Marcellus.

- Gassindustrien har et godt produkt, men hvordan de borer og hvordan de produserer vil i stor grad avgjøre om de får det amerikanske folket til å omfavne eller avskrive dem, sier John Hanger, sjefinspektør ved DEP Pennsylvania til National Geographic.

Ydmyke

Både Statoil og Chesapeake innrømmer at man som industri har hatt problemer. Chesapeake fikk i april 2010 en bot på 15.000 dollar, tilsvarende 90.000 kroner, for å ha lekket kjemikalier. I september 2010 krevde DEP at Chesapeake inspiserte 171 brønner etter at gass ble påvist i seks private drikkevannsbrønner. Det førte til at Chesapeake endret designet på brønnen og selskapet benytter i dag opp til ni lag med casing (fôring) for å sikre at kjemikalier eller gass ikke kan lekke fra brønnen.

- Chesapeke er operatør og hånderte dette bra. Vi mener det er mulig å produsere hydrokarboner fra dype reservoarer der grunnvannet ligger på grunnere nivåer. Vi må bare være nøye med å sikre brønnen slik at det ikke er kommunikasjon mellom brønn og vannreservoarene.

Vi må være ydmyke i forhold til usikkerhet og informasjonsbehov i nærområdene og gjøres det feil må vi sørge for at det fikses raskt. Vi har den teknologien som trengs for å operere i dette området på en ansvarlig og sikker måte, sier Statoils konserndirektør for Nord-Amerika, Bill Maloney.

Resirkulerer

Frackingen foregår typisk på 2000 meters dybde mens grunnvannet vanligvis går ned til 300 meter. En privat drikkevannsbrønn er langt grunnere. I Pennsylvania er det ingen regulering av private brønner og det er derfor vanskelig å bevise hva som har forurenset vannet. Det har igjen ført til flere rettssaker mellom private grunneiere og energiselskaper. Brian Grove i Chesapeake mener bransjen har fått mye urettmessig kritikk.

- Det er for eksempel en misforståelse at vi bruker mye kjemikalier. I Pennsylvania utgjør kjemikaliene 0,75 prosent. Resten er vann og sand. Alt vann blir resirkulert og brukes igjen. I Chesapeake deponerer vi ikke en dråpe av det produserte vannet. Ikke engang det vannet vi bruker til å vaske riggene med, sier Grove men innrømmer at gassindustrien har en tøff jobb med å få folket og miljøbevegelsen med seg.

- Vi har et bedre alternativ til olje og kull og vi har gode svar på alle problemstillingene, men vi trenger litt tid til å få forklart det. Det er en utfordring for industrien. Derfor bruker vi mye ressurser på å arrangere folkemøter i de områdene vi opererer i. Det er mye unyansert informasjon som når ut. Det er vår jobb å endre på det, sier han.

Prøvekanin

På Red Rose Diner er dagens lunsjgjester ikke overbevist.

- Vann er en livsnødvendighet. Det er mye penger i dette for mange, men det er ikke alt den mektige dollaren kan fikse, sier Stewart.

- Vi har hørt det industrien sier, om ny teknologi og bedre integrering av brønnene. Samtidig ser vi at myndighetene bremser i områder rundt oss. Der vil de vente på klare svar. Bradford County er blitt prøvekaninen alle ser til. Det spiller ingen rolle om industrien skjerper inn regelverket. Her er drømmen allerede ødelagt for mange. Det er for sent, sier Holt.