Har du lyst har du lov

Det var ingen aprilsnarr da Statoil 1. april kunne annonsere et betydelig oljefunn i Barentshavet, på Skrugard-feltet i det som kalles Bjørnøya Sør. Siden da har jubelen stått i taket blant ordførere og oljelobby i nord, og vi har kunnet lese rørende skildringer av letesjefenes følelser da de skjønte hva som hadde skjedd.

Les også:
Skrugard skrur optimismen opp i Hammerfest
Skrugard tenner nytt oljehåp i nord

Passiv og fossil tilnærming til framtida

Skrugard-feltet ble tildelt som en del av en svært omfattende 20. konsesjonsrunde i 2009. Lofoten er unntaket som bekrefter regelen – norsk oljepolitikk dreier seg i all hovedsak om ”har du lyst, har du lov.” Selv miljøvernministeren ser ut til å feire, og slår i torsdagens DN fast at ”Skrugard-funnet er en veldig god nyhet fra et miljøståsted.”

Les også:
Hva betyr oljefunnet Skrugard?

Miljøvernministerens uttalelser vitner om en bemerkelsesverdig passiv og fossil tilnærming til framtida i nordområdene. Det kan virke som om Solheim har tatt for mye Lofottran, og tror at verdens miljø og klima er fornøyd så lenge boreriggene holdes unna akkurat Lofoten, Vesterålen og Senja. Der forregner han seg. Han forregner seg også hvis han tror at miljøbevegelsen, på grunn av seier i Lofoten, Vesterålen og Senja, vil sitte stille og se på mens oljeindustrien presser seg inn i stadig flere sårbare og verdifulle områder langs hele kysten.

Barentshavet og Lofoten henger sammen

Lofoten, Vesterålen og Senja er fødestua til verdens siste robuste torskestamme. Hvis man ser for seg at torskebarna har en barnehage, så er det Barentshavet. Barentshavet og Lofoten henger sammen som økosystem. Det er også derfor områdene har en felles forvaltningsplan. Nå øker trykket voldsomt for mer oljeboring over hele Barentshavet. Ingen oljefelt er like. Men der Lofoten er kystnært med en smal sokkel, ligger Skrugard langt fra land, og med helt særegne utfordringer med mørketid og harde værforhold.

Det mest håpløse med ”har du lyst har du lov”-politikken, er at den glatt overser alt vi vet om klimakrisa. Produksjonen og bruken av norsk olje og gass står i dag for over 2 prosent av hele verdens klimagassutslipp. Klimaforskning viser at det aller meste av olja og gassen vi allerede har funnet, må bli liggende dersom vi skal kunne hindre farlige klimaendringer. Når vi allerede har funnet for mye forurensing – hvorfor lete etter mer?

Utfasing av oljeindustrien

Når vi gir oljeindustrien stadig nye områder å produsere forurensing fra, blir det vanskeligere og vanskeligere å løse klimakrisa. Alle må med på den dugnaden klimakrisa krever av oss, også oljeindustrien. Oljevirksomheten har betydd mye for landet vårt, men det er ikke et argument for at politikerne kan fortsette å gi carte blanche framover.

Hvis vi slutter å tildele nye leteområder, vil utslippene begynne å synke, og vi kan få til en styrt og gradvis utfasing av oljeindustrien. Det høres brutalt og radikalt ut, men det vil gi et stort bidrag til å redusere klimagassutslippene. Parallelt med en utfasing av oljeindustrien vil oppblomstringen av nye næringer finne sted, som vil bidra til å bygge nullutslippssamfunnet.