Tro det eller ei: Jeg liker ikke å sutre.
Og jeg kan skjønne det hvis leseren er litt trøtt av å høre og lese miljøbevegelsens klagesang over norsk miljøpolitikk.
Det er jeg også.
– Skulle gjerne vært heiegjeng for regjeringen
Jeg liker ikke å sutre, og skulle mer enn gjerne vært heiagjeng med muntre rop og fargerike dusker for en regjering og et stortingsflertall som gjennomførte offensive tiltak for å møte klimakrisa. Men vi har ingen slik regjering.
Tiltakene uteblir. Retorikken står i grell kontrast til det som faktisk skjer på bakken. Norske utslipp øker stadig. ”Blir dere aldri fornøyde?” blir jeg noen ganger spurt.
Det er et meningsløst spørsmål. Det er meningsløst fordi den moderne miljøbevegelsen er faktabasert. Vitenskapen har gitt oss klar beskjed om hvilke mål som må nås hvis vi skal hindre et ragnarok. Miljøbevegelsens jobb er og blir å jobbe fram de tiltakene som må til for å nå disse målene. Selvfølgelig blir ikke miljøbevegelsen fornøyde før vi ser at de nødvendige tiltakene faktisk gjennomføres.
– Klimakrisen er reell
Hva sier vitenskapen oss? Innen 2050 må verdens klimagassutslipp være redusert med opp mot 85 prosent. En rekke utviklingsland vil komme til å ha utslippsvekst i overskuelig framtid, så i rike land må så å si alle utslipp være borte innen midten av vårt århundre. Når vi har 40 år på oss for å gjennomføre en energirevolusjon i Norge og i verden for øvrig, er ikke spørsmålet hvilke utslipp som skal kuttes, men hva slags minimale utslipp vi skal tillate oss fortsatt å ha i 2050. Og innen utgangen av århundret må vi sannsynligvis ha kapasitet til å fange mer CO
2 enn det menneskelig aktivitet slipper ut. Da er jobben å suge klimagasser ut av atmosfæren, til et forsvarlig nivå er gjenopprettet.
Fristen går ut i 2015:
Oppgaven vår generasjon skal løse er fascinerende i sin enormhet. Men aller skumlest er den mest akutte tidsfristen vi har fått: 2015:
Hvis farlige klimaendringer, av vitenskapen og de fleste land definert som oppvarming over 2 grader, skal kunne unngås, må utslippsvekst snus til utslippskutt seinest i 2015. For den som måtte lure, har klimagassutslippene holdt stå kurs oppover siden den industrielle revolusjon og fram til i dag. Menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den i dag har fått en tydelig deadline for å sikre sin egen overlevelse. Vi har veldig, veldig dårlig tid. Norge liker å framstille seg som blant de beste i klassen. På fremste rad sitter Jens og rekker opp hånda for å snakke i store ord om regnskogbevaring, CO
2-fangst og lagring,og så videre. Sannheten er at norsk klimapolitikk er i dyp krise.
Sjansene som glapp:
Det så ikke så verst ut her ei stund, hvis vi mimrer tilbake til 2006/2007. Klimakrisa føltes akutt både i opinionen og blant politikerne, både i Norge og ellers i verden. Jørgen Randers sitt lavutslippsutvalg hadde lagt fram rapporten som viste at et norsk lavutslippssamfunn var både mulig og nødvendig.
Regjeringen satte i gang arbeidet med en helhetlig klimamelding, og Høyre, KrF og Venstre ville være med om å etablere et nasjonalt klimaforlik som kunne stake ut kursen til lavutslippssamfunnet. De gode kreftene blant stortingspartiene greide å trekke forliket i en positiv retning. Men vi endte likevel opp med et klimaforlik knapt verdt papiret det er skrevet på.
De som forurenser aller mest i Norge, oljeindustrien og bilen, slapp i all hovedsak unna. Selv om vitenskapen krever utslippskutt på 40 prosent i rike land innen 2020, nøyde stortingsflertallet seg med 20 prosent kutt. Tiltakene i forliket er ikke i nærheten av tilstrekkelig til å nå engang dette begredelige målet. Over to år har gått siden klimaforliket ble vedtatt. Viktige avgjørelser har kommet og gått. Ved nesten hver eneste korsvei har miljøet tapt. Noen høydare, eller definitive lavmål for norsk klimapoltikk, følger her.
Full gass i sektorene som slipper ut mest
For et drøyt år siden la regjeringen fram en nasjonal transportplan for årene fram til 2019. Her finner vi en ganske offensiv satsing på jernbane, men også en minst like offensiv satsing på motorveg. Regjeringa skal ha pluss i boka for at de inkluderte forventet klimaeffekt fra de forskjellige prosjektene. I sum gir de utslippsøkning på opp mot 20 prosent fra veitrafikken fram til 2020.
På kontinentalsokkelen har det også vært fullt fres de siste åra: Regjeringen har godkjent det første oljefeltet i Barentshavet, satt i gang en åpningsprosess for Jan Mayen, og ikke minst har de delt ut mer nytt areal til oljeindustrien enn noen regjering før dem har drømt om.
Sneglefart i vindkraft
Ok, så Jens & co er ikke så gira på å sette grenser for fossil energi. Hva så med hvertfall å sørge for utbygging av ny fornybar energi? Njaa. Helst ikke, svarer Jens. Utbygginga av vindkraft går i sneglefart fremdeles, først og fremst fordi pengene fra regjeringa uteblir.
Nå har også statsministeren stelt seg sånn at det ser ut til at ordningen med grønne sertifikater, som miljøbevegelsen har jobbet fram gjennom flere års hardt arbeid, kan bli ganske ubrukelig. Et teknologinøytralt sertifikatmarked kan i verste fall sørge for subsidiering av allerede lønnsom vannkraft, i stedet for å sikre utbygging av miljøvennlig vindkraft.
Fra vondt til verre med Mongstad
Jeg liker ikke å sutre. Men som om alt dette ikke var nok, så har de siste ukene vært dårlige dager på jobb. Så snart delelinjeavtalen med Russland var i boks, syntes det å være tverrpolitisk enighet om at det viktigste nå var å sette i gang og se om det finnes olje på det nyvunnede sjøterritoriet.
Kort tid etter kom beskjeden om at månelandinga på Mongstad, statsministerens eget klimapolitiske hjertebarn, er sendt ut i skogen for å dø. Teknologien finnes, men i Norge er åpenbart politisk vilje en sjelden ressurs.
Alt dette er avgjørelser som legger opp til fortsatt økning i norske klimagassutslipp i tiår framover. Det er avgjørelsene i denne stortingsperioden, fram til 2013, som vil avgjøre om Norge når 2015-målet, og om vi evner å vise klimapolitisk lederskap i verden.
– Vi har ikke tid til å vente
Revideringen av klimaforliket er utsatt til sommeren 2011. Vi har ikke tid å vente til 2011. Altfor mye tid er allerede tapt. De tøffe og modige tiltakene må komme nå. Det er fortsatt tid til å sikre et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, og å varsle stengetid på gasskraftverkene på Mongstad og Kårstø fram til renseanleggene er på plass.
Husk ordene til Uncle Ben
Så langt er avmakten påtakelig. Men dagens generasjon politikere er en mektig en. De avgjør hva slags klima jorda skal ha i flere hundre år framover. Og det er som onkelen til Spiderman sa: «With great power, comes great responsibility.»
Kommentarer