Minnemarkering for Kielland-ulykken

– Alexander L. Kielland-ulykken har satt sine spor i oss alle. Vi er i dag samlet for å minnes, og for å sammen rope til Gud om styrke og trøst, sa Domprost Berit M. Andersen i sine inngangsord.

Det var like før påske i 1980, lørdag 27. mars, at boligplattformen «Alexander L. Kielland» mistet det ene benet og gikk rundt i storm i Nordsjøen. Ulykken er Norgeshistoriens største dette århundret, 123 av 212 mennesker omkom.

Nå, 30 år etter, samlet overlevende, etterlatte og pårørende seg for å minnes det som skjedde og dem de har mistet.

Høyt og tydelig ble hver enkelt av de omkomnes navn lest opp. Med jevne mellomrom ble det tatt pauser fra opplesningen, og de tolv lysene i lysgloben glødet opp, ett etter ett.

Ordføreren fortalte

Bøyde hoder og tårer fra forsamlingen ble etterfulgt av orgelmusikk og stillhet før ordfører Leif Johan Sevland tok ordet.

– 30 år er lenge siden, men minnene fra Kielland-ulykken vil vi aldri glemme. La oss ta vare på hverandre, både i de lyse og de mørke dagen, oppfordret Sevland.

I sin hilsen gav han et kort innblikk i både ulykken, den vanskelige veien tilbake til et vanlig liv for overlevende og etterlatte, og trakk frem hvor viktig det er å stå samlet.

– Ta vare på minnene

Etter salmesang og tekstlesning, åpnet Andersen prekenen med en liten historie som satte fingeren på spørsmålet mange har slitt med i ettertid:

– En tolv år gammel gutt spurte meg etter ulykken, «Du prest, når du sier at Gud er så god, hvorfor lot han da farfar som var så snill dø?». Denne gåten sliter vi med til stadighet, sa Andersen.

Hun oppfordret alle til å ta vare på de gode minnene, og påpekte at vi alle trenger hjelp og støtte til å komme videre, også i ettertid.

Etter gudstjenesten fortsatte minnemarkeringen ved monumentet «Brutt Lenke» i Kvernevik.

FOTO: Pål Christensen