Oljepolitikk er klimapolitikk

I løpet av våren skal ikke bare regjeringen avgjøre skjebnen til Lofoten, Vesterålen og Senja. Gjennom en oljemelding til Stortinget skal de også stake ut kursen for norsk oljepolitikk i flere år framover.

Fra tid til annen, som regel en gang per stortingsperiode, presenterer regjeringen en stortingsmelding om petroleumspolitikken. Denne regjeringen har brukt lang tid, men nå skal den altså snart komme. Tidligere oljemeldinger har, gjennom vekslende regjeringer, vært påfallende like. Oversatt til norsk har disse stortingsmeldingene slått fast det som altfor lenge har vært et bredt konsensus i norsk oljepolitikk: Før eller siden (og helst før heller enn siden) skal alt opp – samme hva. Og selv om den rød-grønne regjeringen ikke har produsert noen oljemelding ennå, har de i høyeste grad levd opp til dette, gjennom å lete ut flere nye letearealer til oljeindustrien enn noen annen regjering har vært i nærheten av.

Oljå må kutte klimautslipp

Oljepolitikk er klimapolitikk. Ingen forurenser mer enn oljeindustrien i Norge, og det blir umulig å kutte norske klimagassutslipp tilstrekkelig uten å gjøre noe med de enorme klimagassutslippene fra sokkelen. Så langt har likevel oljepolitikken og klimapolitikken vært strengt adskilte størrelser.

Klimadugnad

Konsekvensen har blitt at oljeindustrien har sluppet unna den klimadugnaden som vi alle må delta i, både enkeltpersoner og forskjellige næringer og samfunnssektorer. Klimaforliket fra 2008 glemte oljeindustrien, på samme måte som den forrige oljemeldinga fra 2004 glemte klimakrisa. Oljemeldinga fra Bondevik II-regjeringen var et klimanøytralt dokument, blottet for betraktninger eller vurderinger rundt forholdet mellom norske klimamål og målene i den langsiktige utviklingsbanen, som den kalles på fint, oppskrifta for høyest mulig utvinningstempo. Vi har ikke råd til at den neste blir likedan.

Oljen må bli liggende

Klimakrisa krever at norsk olje og gass blir liggende på havets bunn. Nyere klimaforskning tyder på at om lag 75 prosent av all olje, gass og kull som allerede er oppdaget må bli liggende i bakken, hvis klimaendringene skal kunne kontrolleres. Når vi allerede har funnet for mye, hvorfor leite etter mer? I avgjørelsen om Lofoten, Vesterålen og Senja har regjeringen muligheten til å begynne et taktskifte i norsk miljøpolitikk.

Lakmustesten

Oljemeldinga blir første lakmustest på om regjeringen er villig til å gripe denne muligheten. Siden vi ikke tør å være sikker på det, skal Natur og Ungdom lage vår egen alternative oljemelding, med frysing av konsesjonstildelingene på norsk sokkel, slutt på åpning av nye havområder og en plan for utfasing av norsk oljevirksomhet. Hvis regjeringen er interessert i en oljepolitikk som henger sammen med klimapolitikken, burde de foreslå det samme. Urealistisk? Kanskje det. Men enda mer urealistisk er det å tro at man løser klimakrisa uten å anerkjenne at oljepolitikk er klimapolitikk, og setter grenser for dem som forurenser aller mest.