Sår tvil om månelandingen

– Månelandingen, med fangst og lagring av CO ₂, har vært solgt til verden som «broen» mellom fossil energi og fornybar energi. Sannheten er at løsningen heller sementerer det gamle og forsinker det nye, sier professor Peter M. Haugan ved Universitetet i Bergen.

Månelandingen - en PR-illusjon

Han beskriver Stoltenbergs månelanding som en PR-skapt illusjon.

Peter M. Haugan er leder på geofysisk institutt i Bergen og hovedforfatter bak klimapanelets spesialrapport om fanging og lagring av CO ₂. Han har også jobbet med modellering av strømming i oljefelt.

Frykter krasjlanding

Haugan frykter at «den norske månelandingen», som statsminister Jens Stoltenberg lanserte i sin nyttårstale for to år siden, skal mislykkes.

Les også: Åpent brev til statsministeren.

– Dette kan bli en krasjlanding på en planet vi ikke ønsker å være, sier han.

Verken politikere, forskere eller industrien kan garantere at Nordsjøen er et trygt lager for Europas CO2-avfall. Likevel høster statsminister Jens Stoltenberg politisk gevinst på å selge C02-fangst og lagring som verdens klimagave fra Norge.

– Det snakkes om CO ₂-rensing som om det bare var et lite filter man skrur på kranen, sier professor Peter M. Haugan

CO ₂-fangst og lagring ikke kan benyttes i stor skala før om 20-30 år. Og fortsatt har vi ingen løsning på lagringen av CO ₂. Samtidig bygges ny, fossilt basert energiproduksjon verden rundt med begrunnelse i at den kan renses med CO ₂-fangst og lagring.

Urealistiske forventninger

– Folk har helt urealistiske forventninger til hva CO ₂-fangst kan bidra med i klimadebatten. Det er mitt ansvar som forsker å advare mot dette, sier Peter M. Haugan.

– For fire år siden var det en felles oppfatning på alle konferanser om at Nordsjøen var potte tett som lagringsplass for CO ₂ og lekkasjer kunne aldri skje. På konferanser i dag hører jeg stadig oftere at dette standpunktet er myket opp, sier professor i geofysikk, Peter M. Haugan ved Universitetet i Bergen.

Nå åpner ekspertene for at det kan oppstå lekkasjer. Det snakkes om flere barrierer på havbunnen må til for å hindre lekkasje hvis den første barrieren lekker, forteller Haugan.

Tankevekkende lærdom fra Tordis-lekkasjen

I tillegg kommer erfaringene fra Tordis-feltet i mai i år, der forurenset vann lekket ut fra et såkalt sikkert lager i en del av Utsiraformasjonen.

– Vi har invitert hele verden til Sleipner og sagt at slik kan vi gjøre det i hele Nordsjøen. Men Utsira har svært forskjellig og varierende kvalitet, sier han.

Haugan er ikke beroliget av StatoilHydros tolv års erfaring med lagring av CO ₂ fra Sleipner. Han mener størrelsen blir en helt annen og tidshorisonten StatoilHydro kan vise til er for kort.

Haugan argumenterer:

• Det finnes i dag ikke målemetoder som kan påvise at CO2 holder seg på plass.
• Det er reell fare for lekkasje under og etter pumpingen av CO2 til lagringsstedet.
• Mulige lagringssteder i Nordsjøen har liten kapasitet og er dyre å tilrettelegge.
• Det vil ta lang tid å få en eventuell tillatelse til å lagre.

Bare godkjenningsarbeidet og miljøkonsekvensanalyse er en langsiktig og tidkrevende prosess som politikere og aktører ikke har tatt høyde for, mener han.

– Her holder det ikke med oljeindustriens vanlige risikovurderinger. En miljøanalyse må ta hensyn til det som er mulig – ikke bare det som er mye eller lite sannsynlig, sier Haugan.