Bjørn Lilleland var en av om lag 150 pionerdykkere som overvar den offisielle åpningen av utstillingen «Nordsjødykkerne» og lanseringen av det historiske verket som dokumenterer dykkernes historie på oljemuseet i går.
Farlig dykk
I verket, skrevet av historikerne Kristin Øye Gjerde og Helge Ryggvik, beskrives en episode der Bjørn Lilleland og kollegaen Mike Lally ble kalt ut til «Ocean Viking» 9. mars 1971. Dykkerklokken, som lå på 70- 75 meters dyp, var ødelagt. Det trengtes to dykkere som kunne gå ned å fikse den.
Lilleland og Lally visste at det var risiko forbundet med et slikt dykk. De visste også at to franskmenn hadde vært nede tidligere på dagen. De var kommet opp i god behold.
- Vi ville ikke være dårligere, sier Lilleland.
Han og kona Helga har tatt turen til oljemuseet fra Haugesund. Lilleland forteller Aftenbladet om den skjebnesvangre marsdagen i 1971. Det vekker sterke minner.
Sjøsyk
- Lally kastet opp allerede før vi gikk ned. Jeg vet ikke om han var syk eller om det var nerver. Det vi holdt på var jo ikke lovlig, det fantes få regler den gang, sier Lilleland.
De to kompisene svømte rett ned til 75 meter.
- På vei opp ble jeg sjøsyk. Jeg hadde svelget mye sjøvann og måtte kaste opp. Jeg spyttet ut munnstykket for å få kastet opp, alternativet var jo å svelge, sier Lilleland.
Han forteller at det var iskaldt i vannet. Draktene de brukte varmet ikke. - Da jeg kom til overflaten heiste de ned et sete til meg, jeg gjorde tegn til at jeg var dårlig, sier Lilleland.
Livløs
Da setet ble heist ned for å hente opp Lally, så Lilleland at kameraten lå livløs på overflaten.
- Etterpå fulgte timer med munn til munnmetode. Lally og jeg i trykkammeret. Jeg hadde fått kurs i hjertemassasje og gjorde mitt beste. Men jeg visste jo at håpet var ute. Det gikk åtte timer før lege kom om bord og kunne erklære Lally død, sier Lilleland.
Arbeidskollegaen hadde kone og en baby som ventet på land. Lilleland hadde også kona Helga og små unger hjemme.
Men Lilleland ble værende til havs ei uke etter ulykken. Det ble ikke iverksatt noen form for oppfølging. Lilleland fortsatte å jobbe som dykker i ti år etter hendelsen.
- Jeg følte at jeg hadde litt skyld selv for det som skjedde, sier han.
- Hva fikk deg til å dykke?
Cowboy
- Etter hvert som jeg fikk mer vett i toppen og skjønte hva jeg holdt på med, sluttet jeg. Jeg ville aldri utført slike dykk i dag, men jeg var litt seint utviklet, og tok sjanser. Det var en cowboytid, sier han, og innrømmer at dykkerne fikk en slags heltestatus.
Bildene på museet vekker minner om dykkerlivet. - Jeg tok gjerne av 4- 5 kilo på hver tur. Det var hardt arbeid, vi klarte ikke å få nok næring i oss, sier Lilleland, og legger til at han veide 68 kilo og hadde 28 tommer i livvidde på buksene den gang.
- Vi var gjerne sammen i tretti dager i trange omgivelser. Vi snakket om kvinnfolk og fest, spøker Lilleland.
Ikke bitter
Han er ikke bitter og har fått utbetalt noe kompensasjon gjennom årene. Helsen er ikke så verst, sier han. Men hukommelsen er dårlig, han husker ikke navnet på dykkerkompisene han treffer utenfor oljemuseet.
- Og du er ofte svimmel og har vond nakke, legger kona Helga til.
Bli med på dykk: Utstillingen «Nordsjødykkerne» er museets største enkeltprosjekt siden åpningen i 1999. For anledningen er det bygget opp en ny filmsal. Her vises den animerte filmen «Et dykk i Nordsjøen». I filmen blir seerne tatt med på et metningsdykk til 72 meters dyp. Stort prosjekt: Da Stortinget behandlet Stortingsmelding nr. 47 (2002-2003) om pionerdykkernes forhold, ble det bevilget ressurser til Norsk Oljemuseum for å gjennomføre et dokumentasjons- og formidlingsprosjekt om «Nordsjødykkingen og pionerdykkerne». Arbeidet skulle omfatte et historieverk og en utstilling. Sitat:
Jeg ville aldri utført slike dykk i dag, men jeg var litt seint utviklet, og tok sjanser. Det var en cowboytid.
Kommentarer