Oljekoner på brunost-kurs

– Jeg har nesten bare spist smørbrød med ost og skinke, sier Sue Nixon.

Hun har kommet til Norge på grunn av mannens arbeid, men sliter med å finne fram i butikken. Ost og skinke er foreløpig trygt, men Nixon tok sjansen på laks forleden.

Stekte røykelaksen

– Jeg prøvde å steike laksen, men det smakte ikke godt – det var jo røykelaks!

Av denne grunn flokker Nixon og tre andre nyankomne kvinner seg rundt Bernice Hooykaas og Helen Crane ved inngangen til Madla Amfi i Stavanger torsdag morgen.

Hooykaas og Crane er utsendte fra International Network of Norway (INN), en forening som skal lære nyankomne ektefeller å overleve i den i norske hverdagen – på samme måte som i den kanskje mer kjente Petroleum Wives Club.

Lærer å pante

–  Dette kalles pant, sier Hooykaas, og peker på panteautomaten.

–  Ikke ødelegg boksene, da vil ikke automaten ta imot dem.

–  Aha, sier Angie Pramann, og noterer flittig.

Hun kom fra New Orleans til Stavanger på søndag. Mannen skal jobber ved det norske Schlumberger-kontoret i 18 måneder. De har ikke «pant» i USA, ifølge Pramann.

– Stavanger trenger 5000 ingeniører. Hvis ledsageren da ikke trives, velger de bare et annet sted å reise til, og det er problematisk. Det er et enormt konkurransefortrinn hvis familien trives og finner seg raskt til rette. Det er en attraktiv kompetanse vi kjemper om, og vi konkurrer med Aberdeen, Houston og Quatar, sier Inger Tone Ødegård, administrasjonssjef i Næringsforeningen i Stavanger-regionen.

Ødegård har vært koordinator for INN siden den store ingeniørboomen startet for seks år siden, som førte til at ingeniører fra hele verden valfartet til Stavanger for arbeid.

Ektefellene vil jobbe

Derfor gjelder det å la ektefellene møte på færrest mulig problemer i hverdagen – eller konene. For det er jo bare kvinner som har møtt opp på Madla Amfi.

Men Ødegård holder fast på at «koneklubb»-tidene er forbi: Nå skal kjønnsfordelingen være 50/50, ifølge administrasjonssjefen, og ektefellene er ikke bare ektefeller lenger.

– Når oljeeventyret startet hadde konene egenskapen som sin manns kone, og de skulle kanskje bare bo her i par år. Den gang betalte firmaet bolig og firmabil – de grunnleggende behovene ble dekket. I dag rekrutteres utlendinger på lokale kontrakter. De får gjerne overgangsboliger i 3–6 måneder, derfor må ektefellene ut i arbeidslivet og konkurrere mot deg og meg.

– Flere er mismodige fordi de opplever at det tar lang tid. De har gjerne god utdanning og har sagt opp en god jobb i landet de kom fra, sier Ødegård.

Elsker Norge

De fleste av oljekonene på Madla Amfi er ferske i oljebyen, bortsett fra brasilianske Susana Ribeiro. Også hennes mann jobber i Schlumberger, men hun har lyst å arbeide selv, noe som ikke er lett uten å kunne språket.

– Jeg må lære meg språket, for jeg elsker dette landet! Jeg vil ikke tilbake til Brasil!

Ribeiro sier hun er 90 prosent lykkelig, med jobb blir hun 100 prosent lykkelig. Utenom språkvanskene er hun forbauset over hvor få hindringer hun møter på i Norge.

– Da jeg kom hit for to år siden trodde jeg at folk ville behandle meg dårlig fordi jeg er kvinne og utlending. Men det er ingen forskjell mellom kvinner og menn her, og ingen spør deg om hvilken religion du tilhører!

Inne på Madla Handelslag får Nixon endelig svaret hun har ventet på:

– Dette er røykelaks! fastslår Hooykaas.

Følg oss på Twitter.com/AenergiNO