Nå vil kineserne parkere sykkelen

Rushtrafikken i Beijing er fortsatt preget av hovedstadens ti millioner sykler. Men sykkelens status står for fall i sykkelens hjemland, og kinesere flest ønsker seg egen bil.

Selv om Kinas bilpark øker med 350.000 nye biler hver måned, er det fortsatt 67 kinesere per privatbil. I USA er det til sammenligning nesten én bil per amerikaner. I Norge er det én bil per annenhver nordmann.

Bak de store hovedveiene, inne blant de trange hutongene i Beijings bakgater, leker to tvillingjenter med bestemor. Det er november, og høsten river i de små røde nesene. Hendene til småjentene er kalde. De har ikke parkdresser som norske barn. De kom til lekeplassen til fots. Og de rusler derfra til fots. Kanskje venter en sykkel med sidevogn lenger borte i gata. Men bil har de ikke.

Ønsker velferd

På den kinesiske landsbygda lever det fortsatt like mange mennesker som i hele Europa, med bare kull og forurensende biomasse til oppvarming og koking. Vi vet hva miljøkonsekvensene vil være hvis disse 800 millioner kineserne skal ha egen bil og en velferd som iallfall minner om den vi i Vesten allerede har.

Samtidig produserer Kina 25 prosent av Vestens forbruksvarer, og produksjonen er energikrevende. Utslippene fra energiproduksjon og industri gjør Kina til verdens største utslipper av CO ₂.

To av Norges fremste klimaforskere og Kina-eksperter, Kristin Aunan og Helge Drange, er skjønt enige om én ting:

Vi i de rike landene må være villige til å betale med både penger og teknologi hvis Kina skal være villige til å forplikte seg til utslippsreduksjoner i en internasjonal klimaavtale.

I-land eller u-land

–Kina ser på seg selv som et utviklingsland og ønsker å behandles deretter i klimaforhandlingene, sier Kristin Aunan, forsker ved Cicero, Senter for klimaforskning.

Derfor nekter Kina å forplikte seg til utslippsreduksjoner så lenge USA og Vesten ikke forplikter seg mer.

–For Kina er det viktigste av alt å bekjempe fattigdommen, sier klimaprofessor ved Universitetet i Bergen, Helge Drange.

Energibehovet som vil være nødvendig for å løfte millioner av kinesere ut av fattigdommen, kan ikke dekkes med fornybar energi på mange tiår ennå, mener Drange.

Håp eller ikke

I et dystert framtidsscenario vil Kinas CO ₂-utslipp øke med 40 prosent innen 2030. Da vil Kina stå for en firedel av verdens klimautslipp.

Og hvorfor ikke? De har jo også en femtedel av jordens befolkning.

–Historien om Kina kan fortelles på to helt ulike måter; den dystre eller den håpefulle der mye skjer, men det er langt til mål, sier Kristin Aunan.

Både USA og Kina vil prøve å bli enige om kutt i utslipp av klimagasser, ifølge presidentene Barack Obama og Hu Jintao, som har hatt lange samtaler sammen i Kina denne uka. Sammen har de blåst nytt liv i håpet om å få enighet om en ny klimaavtale som de største forurenserne vil slutte seg til.

Byrdefordeling

Aunan og Drange mener byrdefordelingen mellom rike land og fattige land blir avgjørende i forhandlingene.

–Vi i Vesten har hovedansvaret for de klimaendringene vi nå opplever, mener kineserne, sier Drange.

Han skjønner kinesernes argumentasjon og minner om statistikken: 70 prosent av de globale CO ₂-utslippene i tiden fra 1900 og til i dag, stammer fra USA, Japan og Nord-Europa.

–Kineserne har et legitimt argument, mener Drange. Men hvis alle skal sitte og se på hverandre, så vet vi hva som skjer.

–Samtidig som Kineserne står for en hard forhandlingslinje internasjonalt i klimaforhandlingene, har de en voksende erkjennelse for klimaproblemene internt, sier Kristin Aunan.

Miljøkonsekvenser

Allerede i dag bruker Kina fire prosent av brutto nasjonalproduktet sitt til å dekke kostnader som følger av klimaendringer, som helseproblemer, lavere matproduksjon, flom og tørke.

–Vannmangelen er kritisk i den nordlige delen av Kina der det bor mest mennesker. Dette rammer også jordbruket og matproduksjonen. Samtidig opplever sørlige Kina stadig oftere flommer, sier Drange.

Og kineserne opplever en stadig tydelig sammenheng mellom været og fabrikkutslippene: Det er minst nedbør på onsdager og mest i helgene, som en forsinkelse i skysystemene på at fabrikkene stenger i helgene og dermed reduserer utslippene.

Bedre etter OL

I hovedstaden og i de største byene er luftkvaliteten blitt mye bedre de siste årene. Beijing-OL ble en helsemessig opptur for innbyggerne i millionbyen på grunn av tiltakene som ble gjort for å bedre luftkvaliteten. Fortsatt har forurensende totaktere kjøreforbud i sentrum, alle biler må parkere én dag i uka og deler av industrien som ble stengt ned før lekene, startet ikke opp igjen, men flyttet.

–Nå er det i økende grad de mindre byene som har de største utslippsproblemene, sier Kristin Aunan.

Kraftproduksjonen er hovedsakelig basert på kull og fortsatt bygges 40 prosent av kraftverkene med gammeldags, skitten teknologi.

Noe må skje

–Når Kina og USA står for 50 prosent av verdens CO ₂-utslipp, er det helt avgjørende og ekstremt viktig at de to blir enige i en klimaavtale, sier Drange.

–Nå kreves det politisk lederskap. Verden venter fortsatt. USA har jokeren, for Kina gjør ingenting før USA forplikter seg, sier Helge Drange professor ved Universitetet i Bergen.