– Det er langt på vei det samme som å bore etter olje. Vi leter etter porøs sandstein som har plass til CO
2 imellom kompakte sandkorn. Som ved leting etter olje, må vi også ha en takbergart over reservoaret som gjør at CO
2-en ikke lekker opp i atmosfæren. Forskjellen er at vi ser på muligheten til å sprøyte gass ned i sandsteinlaget, ikke hente opp hydrokarboner som ved oljeboring, sier professor i geologi ved Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Alvar Braathen, til NTB.
Pilotprosjekt
Han er prosjektleder for pilotstudien som skal gi svar på om undergrunnen i Longyearbyen i framtida kan ta imot CO
2 fra Norges eneste kullkraftverk som sørger for energiforsyning til Longyearbyen.
Til nå er det boret to hull i grunnen. Det første strandet etter drøyt 500 meter på grunn av vanskelig berggrunn. Etter planen skulle det andre hullet gå 1.000 meter ned i grunnen, men også her støtte man på boretekniske problemer.
– Vi klarte å komme oss ned til 860 meter før det var bom stopp. De siste 30-40 meterne av boreprøvene ser lovende ut og kan være det sandsteinlaget vi er ute etter, sier Braathen.
Et tredje hull skal bores til sommeren. Det er dette hullet Braathen håper å kunne benytte som en injeksjonsbrønn for CO
2. I lokalene til den gamle nordlysstasjonen i Adventdalen skal det opprettes et forskningslaboratorium for å kunne følge hvordan gassen brer seg i sandsteinslaget.
– CO
2-en vil flytte på seg, men den skal ikke opp til atmosfæren på 1.000-10.000 år, sier Braathen.
Normale forekomster
Han håper faktisk ikke at sandsteinen er av aller beste kvalitet. På Sleipner Vest-feltet i Nordsjøen har StatoilHydro i snart tolv år skilt CO
2 ut fra naturgass for så å sprøyte den ned i den enorme sandsteinsformasjonen Utsira.
– Utsira-formasjonen har en helt eksepsjonelt god kvalitet. Vi ønsker at sandsteinen her i Longyearbyen skal være mer lik det man kan regne med å finne andre steder. Vi ønsker å høste erfaringer fra mer normale sandsteinsforekomster, sier Almar Braathen.
CO
2-forsøkene i Longyearbyen er ikke unike eller spesielt vanskelig rent teknologisk. En rekke oljeselskaper gjør det samme andre steder.
– Men da snakker vi om kommersielle prosjekter der oljeselskapene benytter CO
2 til trykkstøtte. CO
2-undersøkelsene i Longyearbyen er unike i den forstand at man forsker på CO
2-fangst og injisering av CO
2 fra et kullkraftverk, sier direktør Pål Prestrud i Cicero til NTB.
Billig
Alvin Braathen understreker at de også gjennomfører boringene til atskillig lavere kostnader enn oljeselskapene.
– Det koster typisk rundt 200 millioner kroner å bore en oljebrønn. Vi bruker 2 millioner kroner på hvert hull. Den viktigste årsaken er at vi benytter oss av hyllevareløsninger. De er kanskje bare 80-90 prosent så effektive som en Rolls-Royce-løsning som yter 100 prosent, sier han.
Dersom UNIS-professoren lykkes med det tredje borehullet og får til en injeksjonsbrønn, er det klart for fase to i prosjektet på Svalbard. Her skal ti nye hull bores i sandsteinlaget for å følge hvordan CO
2 brer seg i sandsteinen.
Ifølge visjonen for et CO
2-fritt Svalbard skal det da bygges et nytt kullkraftverk med CO
2-rensing. I tillegg skal biodiesel introduseres som drivstoff i reservestrømløsninger. Endelig ser man for seg at hydrogen framstilt fra kull skal brukes som drivstoff i transportsektoren på Svalbard.
Kommentarer