De finnes heldigvis i alle samfunnslag, i alle bedrifter og organisasjoner og i alle slags farger og valører. De som alltid gjør en ekstra utover det som er forventet.
Det er de som alltid sier ja til å være med på dugnad og organisere disse, som alltid tilbyr seg å ta en ekstra vakt på jobb, som starter nye bedrifter.
Limet i velferdstaten
Verdens best organiserte dugnad i borettslaget, der alle gjør det de skal, funker bare fordi noen kommer først, låser opp og finner frem; går sist, sjekker alt er i orden og slukker lyset. Noen driver skolekorps i årevis.
Alle bedrifter som fortsatt står på beina har noen, forhåpentligvis flere, som alltid tar i litt ekstra. De står igjen og får forsendelsen avgårde fredag kveld. Noen sier ja til ekstravakter – alltid.
Noen tar initiativ til og organiserer blåturen. Noen låner til langt over pipen, tar på seg 80 timer i uken gjerne i mange måneder uten lønn og fridager for å starte- og skape trygge og gode arbeidsplasser for oss andre, vi trygghetssøkende.
Noen velger å investere overskuddet fra sin virksomhet i å utvkle ny og bedre teknologi istedet for å ta det ut til privat forbruk.
De er limet i velferdstaten, de skal gjøre Norge godt og verdensledende også etter oljealderen, de gir ungene våre en trygg hverdag og de fleste av oss verken vet- eller bryr oss om hva som driver de.
Premie for ekstra innsats
Det er på tide noen spør om akkurat det siste og ikke minst hva vi gjør og bør gjøre for å ta vare på de – for velferdsstaten ramler i fra hverandre uten.
I bunn vil ligge prinsippet om at det må være en form for premie for å gjøre en ekstra innsats.
Hvor mange av oss er egentlig flinke til å skryte av de som står ekstra på på jobb eller i ungenes forening? Blir det ikke lett at vi er glad til noen gjør det og går hjem; at vi alltid ringer de som sier ja først istedet for å få noen andre til å gjøre det neste gang.
Ja, det kan godt være trebarnsmoren synes det bare er kjekt å stå igjen med gulvmoppingen, nok en gang. Men om du nå sa at nei, du har gjort en kjempejobb lenge, nå går du hjem så ordner jeg dette – kan det da være denne fortsatt ville stille opp i mange år.
Utnyttelse av de snille er ikke bærekraftig. Det er dumt, kortsiktig og fryktelig vanlig.
Skatter av gratis mat
Det er mange ting og holdninger som ikke lar seg endre på, hverken over natten eller på en uke, men om alle i det minste kunne begynne å få med seg og sette pris på de rundt seg som gjør en innsats utover normalen.
Gi et klapp på skulderen, si takk for at du står på, tilby å hjelpe av og til. Si til Anne trebarnsmor, at de kveld går du hjem så rydder vi stolene etter konserten, for en gang. Handle i lokalbutikken din denne helgen. Det er en kjøpmann der som henger i stroppen seint og tidlig for at det skal gå rundt.
Forleden hørte jeg på nyhetene om noen damer som jobbet frivillig på et dagsenter for eldre. Disse damene ble fordelsbeskattet fordi de spiste gratis av maten de lagde for de eldre.
Det burde vært en Haag-domstol også for byråkrater som kan finne på å fatte et slikt vedtak.
Ros betaler ikke huslånet
De viktigste og beste premiene har selvsagt ingenting med penger å gjøre, men anerkjennelse, å se vedkommende å gi ros og oppmuntring til videre innsats. Det får den delen av samfunnet vårt som må være frivillig til å virke.
Men, ros betaler dessverre ikke huslånet eller sommerferien. Satsing på ny, fornybar energi kommer ikke av å legge ned norsk oljeindustri. Noen ganger lærer ikke nød noen nakne å spinne, ihvertfall ikke tilstrekkelig til at det blir gode klær av det.
Noen ganger hefter sosial status og anerkjennelse også direkte med monetær kompensasjon. Se på skolevesenet. En flink ingeniør får lønnstillegg og kjekkere jobb om hun er flink. En lærer blir belønnet med den vanskeligste klassen neste år, for du takler jo de så fint. Det er ingen insitamenter for å være flink og de flinke vil jo etterhvert enten trappe ned innsatsen eller jobbe et annet sted.
Ingen tør å si at de flinke lærerne skulle tjent mer enn de andre og leter istedet etter alle andre unnskyldninger for at skolen ikke virker slik den skal.
Finanskrisen gir muligheter
Vi har tidligere problematisert fornybar energi og behovet for teknologi for realisering av gode prosjekter og skal ikke ta det opp igjen. Vi har mange ganger påpekt at finanskrisen er en unik anledning å gire om og få fyr på ny teknologiutvikling. Ingen er bedre situert for å gjøre det enn kreative- og løsningsorienterte Olje-Rogaland.
Og, er det ikke slik at gode støtteordninger ville få kreative olje-entreprenører til å engasjere seg i fornybar teknologi også? Ihvertfall nå, når det er lite oppdrag en periode i oljå. Det er ingen som liker å si opp folk.
Gi dem en anledning å sette folkene i meningsfullt arbeid istedet. Lag gode stipender og ordninger som det er lett å søke på. Det må jo være litt om å vise at man vil støtte opp – kanskje til og med skryte av - de som står på og utvikler ny teknologi. Ikke bare gjøre det vanskelig for de som ikke gjør det.
På samme måte som damene på eldresenteret som ble fordelsbeskattet for å spise restene oppleves det nå som om oljeindustrien straffes for å lage arbeidsplasser «man helst ikke vil ha».
Vi vil gjerne ha oljepenger – bare ikke hvordan de blir til.
Snu skattepengene
Pass på entreprenørene våre og snu skattepengene deres tilbake til industrien som insitamenter for å utvikle ny teknologi. Sånn blir det arbeidsplasser i 2030 av også.
Vi må ta vare på de som går de ekstra milene. De som gjør en innsats utover det vi vanlige ikke orker.
Hjelp til neste gang det skal ryddes etter skolekorpsets konsert, skryt litt av de som organiserte dugnaden, handle hos den lokale grønnsakhandleren din – både nå til jul, men også nyåret.
Så får vi håpe at regjeringen følger opp med ordninger som gjør at det kommer noe godt ut av den krisen konkurranseutsatt oljeindustri er inne i akkurat nå.
Det er fullt mulig og det vil bli uendelig mye lettere å få til med skryt, oppmuntring og øremerkede midler.
Les flere av Svein Olav Simonsen kommentarer under:
Kommentarer