Den som ikke leter, finner ikke

Det er fordi funnene er så små at gapet mellom den oljen vi hvert år selger og den nye vi finner, fortsetter. Det går altså hele tiden mer ut av kontoen enn det kommer inn.

Dermed blir den høye suksessfaktoren for oljeleterne et problem. Ikke fordi selskapene finner det de leter etter, men fordi de i all hovedsak leter etter små forekomster, såkalte tilleggsreserver som enkelt og billig kan produseres via bestående plattformer og rør.

Mange av disse tilknytningene er tidskritiske og representerer derfor en fornuftig ressursforvaltning. Men ulempen ved å bore opp alle de sikreste aspektene, er at elefantjakten mer eller mindre uteblir. Når oljeselskapene ikke lenger finner de store oljefeltene, er det altså fordi de i praksis nesten har sluttet å lete etter dem.

Ingen elefanter

De færreste tror at norsk sokkel fortsatt skjuler flere felt av typen Ekofisk og Statfjord. Men det vil forundre stort om det ikke skulle være uoppdagede mellomstore funn på dypt vann i Norskehavet, eller i Barentshavet. Problemet er at denne type elefantjakt vil være preget av mye større usikkerhet enn småviltjakt i velkjent terreng.

Det siste store norske funnet, Ormen Lange, ble gjort så sent som i 1997. Dette året er det eneste siden 1994 da ressurstilveksten, altså nyoppdaget olje, har vært større enn produksjonen.

Normalt elsker de store oljeselskapene elefantjakt fordi det gir utsikter til interessante og spennende oppgaver – og mest av alt enorme inntekter over lang tid. Men nå er det altså jaktpause.

Stort behov for å finne nye felt

Konklusjonen blir at oljenasjonen Norge aldri har hatt større behov for å finne nye store olje- eller gassfelt enn nå. Mens anstrengelsene for å lykkes, neppe har vært lavere.

Og det er kanskje ikke så rart. Når Lofoten og Vesterålen ligger der og lokker.