De siste årene har skolen gjennomgått store omveltninger med innføring av Kunnskapsløftet og bærbare pc-er til alle elever. I tillegg er det innført nye begreper om vurdering. Elevene skal ha underveisvurdering og sluttvurdering, og elevens sluttkompetanse skal danne grunnlaget for standpunktkarakteren i et fag.
Dette er i utgangspunktet en god tanke, men den viser seg vanskelig å gjennomføre i praksis. Det har nok gått med noen årsverk i det langstrakte skole-Norge til å få forstå hva Utdanningsdirektoratet egentlig har ment med disse termene.
Samtidig er høyt fravær og frafall et problem i videregående skole, og mange flere elever enn nødvendig går ut med et ufullstendig vitnemål. Fravær byr også på utfordringer når det gjelder vurdering. Skal jeg som lærer gi en elev vurdering, er jeg avhengig av at eleven deltar på de prøvene jeg har. Men hvor langt skal jeg som lærer strekke meg for å gi en elev karakter i et fag?
Karakterfastsetting
Med bakgrunn i blant annet dette har Utdanningsdirektoratet sett behov for «å tydeliggjøre skolen/lærerens ansvar for å skaffe tilstrekkelig grunnlag for vurdering. Derfor sender de i disse dager ut et høringsnotat om endringer i forskrift til opplæringslovens kap. 3 og 4, som særlig tar for seg bestemmelser nettopp om vurdering i skolen.
Skal jeg ta direktoratets høringsnotat på alvor, ser jeg meg snart nødt til å gå til innkjøp av en minibuss slik at jeg kan vekke, hente, mate, kle og bringe mine elever til skolen når det skal være prøve. Det er ikke lenger elevens ansvar å møte til en vurderingssituasjon, det er mitt ansvar: «Elevens rett til vurdering skal oppfylles så langt det er mulig. Ansvaret gjelder også i tilfeller hvor eleven har stort fravær, eller hvor det foreligger andre særlige grunner. Ansvaret for karakterfastsetting må ligge på læreren fordi det er han/hun som har ansvaret for å gjøre en halvårsvurdering eller fastsette en standpunktkarakter. Dersom dette ansvaret ikke tydeliggjøres, kan det i noen tilfeller føre til en ansvarsfraskrivelse fra læreren» (punkt 4.3.1).
Elevene mine skal selvsagt få undervisning og karakterer, men hva med elevenes ansvar? Det å gå på videregående skole i Norge er tross alt et frivillig valg fra elevens side. Med direktoratets forslag frykter jeg at vi «utdanner» en generasjon som vet å stå på krava, men som ikke har plikt til å gjøre noe som helst. Ikke fordi de ønsker det selv, men fordi skolen har laget et system som tilbyr dem lettvinte løsninger.
«GNIST» og «Lærerrollen»
Etter å ha lest innledningen til høringsnotatet blir jeg mildt sagt nedstemt. Jeg som lærer kan ingenting om vurdering, og norske elever har det forferdelig. Ikke lærer de noe, ikke får de tilbakemelding på det de gjør, og ikke får de være med og vurdere eget arbeid. Norske skolebyråkrater tror visst at jeg ikke gjør noe som helst på jobb. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og forskning- og høyere utdanningsminister Tora Aasland lanserte nylig kampanjen «GNIST - den store lærersatsingen» og stortingsmeldingen «Læreren - rollen og utdanningen». De to ministrene vil ha gnist, rekruttering til yrket, en styrket lærerrolle og kvalitet i skolen. Med andre ord det stikk motsatte av det direktoratet tilsynelatende tenker om lærerne. Man kan lure på om Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet kommuniserer. I dagens skole har jeg som lærer ingenting jeg skulle ha sagt. Elevene har alle rettigheter, og snart kan vi omdøpe Utdanningsdirektoratet til Elevdirektoratet.
Elever og oppmøte, kvalitet eller kvantitet?
Direktoratet legger nå opp til en skole der elevene bare kan møte på prøver, levere oppgaver og så få karakter i et fag. Det står ingen steder at eleven må ha vært til stede et minimum av undervisningen, og det er da jeg lurer: Hvorfor skal jeg planlegge timer og gjennomføre undervisning? Og hvorfor skal jeg registrere fravær?
Nå finnes det selvsagt mange elever som møter til undervisning og gjør det de skal, og som faktisk gjør det verdt å ha skolen som arbeidsplass. Men vil disse elevene i lengden synes det er rettferdig at noen elever stadig får nye sjanser til å ta en prøve? Det er i ferd med å bre seg en kultur der elevene spekulerer i hva de kan slippe unna med, og det er kanskje ikke så rart når vet at de har hele Utdanningsdirektoratet i ryggen.
Avslutningsvis kan man spørre seg hva som er direktoratets intensjoner. Er det for at statistikken for frafall skal bli bedre? Er det for å få flere gjennom videregående skole? I så fall er det ikke snakk om kvalitet, men kvantitet: Jo flere vi får gjennom, jo bedre! Kanskje aner vi et lignende system som det som ble innført med «Kvalitetsreformen» i universiteter og høgskoler: Læreren får økonomisk belønning for antallet elever som får karakter, og skolen blir straffet økonomisk for elever som går ut med et ufullstendig vitnemål. Økonomisk belønning vil gi skolen flere minibusser. Det vil gnistre i norsk skole...
Kommentarer