1. januar ble det forbudt å kjøpe seksuelle tjenester. Nyttårsaften sto jeg på Tusenårsstedet i Stavanger sammen med en venninne og tenkte at denne loven endelig kunne bety at jeg over tid kunne bevege meg fritt hvor jeg vil i Stavanger og Oslo.
Jeg vet ikke om loven kommer til å begrense prostitusjon eller bare gjør det mindre synlig. Jeg håper tiltak settes i verk for å hjelpe de prostituerte som ønsker å slutte. Jeg håper samtidig at loven vil frigjøre flertallet av afrikanske kvinner i Norge som lever under en vanvittig utbredt stigmatisering som horer.
Velkommen
Jeg og mine mørkhudede venninner ønsker denne loven velkommen. Vi har stort sett ikke betraktet alle de vestafrikanske kvinnene som selger sex ved Strandkaien som ofre uten valgfrihet. Også tanken på at sexsalg kun er en privatsak mellom selger og kjøper som ikke rammer andre utenforstående, er naiv og virkelighetsfjern. Sexsalget i Stavanger, Bergen, Oslo og Trondheim har rammet mange vanlige minoritetskvinner som jobber hardt, betaler skatt og bidrar til for å bygge opp dette landet.
Lørdag 17. januar ble jeg brått minnet om at selv om USA nå har en svart førstedame, risikerer svarte kvinner i Stavanger fortsatt å bli dårlig behandlet på grunn av hudfargen.
Cementen
Venninnen min og jeg danser og koser oss på dansegulvet på Cementen. Vi er ute på byen sammen med en kompis. Han står i et hjørne når to norske menn går bort til han og slår av en prat. Jeg merker at de snakket om oss.
- Hei, sier jeg og smiler. - Hva snakker dere om?
Mennene mumler noe uklart og ser ned på gulvet. Jeg spør en gang til. - Hva sier dere da? Du kan vel si det.
Han ene mumler litt mer, og til slutt sier han at han må danse. Begge to forsvinner raskt ut på dansegulvet, og jeg snur meg mot kompisen min.
- Hva skjer? spør jeg forvirret.
- Ingenting. Det er ikke viktig, sier han mutt.
Jeg insisterer fordi nå er jeg veldig nysgjerrig. - Kom igjen da. Hva sa de?
Kompisen ser meg rett i øynene, nøler litt og sier så: - Ja, de lurte bare på om dere to var horer.
Manipulasjon
I det øyeblikket ordene faller, kjenner jeg at alt jeg makter å føle er synd på disse to stakkarslige mennene. Deres gedigne manipulasjon av virkeligheten vitnet om en enorm ignoranse som gjorde meg både målløs og sliten.
Jeg trodde jeg hadde klart å heve meg over deres kommentarer, men utover uken kjente jeg at angsten jeg tok et oppgjør med da jeg sist skrev om denne stigmatiseringen for fire år siden, hadde vendt tilbake.
I Aftenposten 22.januar skrev Jessica Kiil at «endelig kan jeg og andre mørke kvinner bevege oss ute på byen uten å bli skjelt ut som horer! Neste gang vil jeg kanskje slippe å måtte svare på spørsmål om min pris - av menn som gjerne vil prute før jeg får svart at jeg slett ikke selger seksuelle tjenester! Neste gang kan jeg kanskje gå på diskotek uten å måtte love dørvakten at jeg ikke skal inn for å kapre kunder.»
Verdighet
Er det virkelig sant at uansett hvor langt jeg kommer i det norske samfunnet, vil jeg alltid bli oppfattet som sexselger hvis miljøet jeg befinner meg i på det tidspunktet, tilsier at jeg kan være det?
Hva skal til for at en svart kvinne i Norges store byer skal behandles med verdighet? Er vi alle nødt til å bli suksessrike, offentlig populære og synlige i media som Michelle Obama, før menn behandler oss med verdighet? Er det slik vår menneskeverdi skal måles? Jeg nekter å tåle å bli behandlet verre enn hvite kvinner når jeg er ute på den sosiale arena.
Uvitende kommentarer
Skal vi bære et skilt på oss når vi går på byen eller står alene utenfor et utested? Et skilt der det står i store bokstaver: «Jeg er advokat. Jeg er mor. Jeg er datter. Jeg er journalist. Jeg er skribent. Jeg er barnehageassistent. Jeg er sosionom. Jeg er vaskehjelp. Jeg er sykepleier. Jeg er butikkmedarbeider. Jeg er kokk. Jeg er student. Jeg er lege. Jeg er apoteker. Jeg venter på en venn. Jeg venter på en drosje. Jeg er en mørkhudet kvinne, men det gjør meg ikke til en hore.»
Venner sier at jeg bør heve meg over slike uvitende kommentarer. Jeg er enig med dem, men jeg drømmer om en tilværelse som ikke er preget av mentale øvelser hvor jeg stadig må heve meg over folks fordommer når alt jeg vil er å nyte et glass vin i fred og ro ute på byen! Det er slitsomt. Jeg vil ikke bruke energien min på mentalt å væpne meg selv mot ekle og ubehagelige situasjoner når jeg bør være avslappet og leve i nuet.
Nok er nok
Jeg skriver under det artist- og hud- og kroppsterapeut Jessica Kiil skrev i Aftenposten: «Innebærer straffebestemmelsene mot horekunder at vanlige afrikanske kvinner som meg vil bli møtt med en enda mer nidkjær kontroll når vi vil inn på et utested?»
Kanskje den følelsen av frihet jeg fikk nyttårsaften bare var et kortvarig blaff. Det kan ta år før fordommene mot afrikanske kvinner i Norge som har grodd fast i underbevisstheten til mange forsvinner. Det kan være at det aldri skjer. Det kan være at jeg til slutt blir nødt til å finne meg i at slike episoder skjer.
Nei da. Jeg tror aldri jeg kommer til å tie under en slik behandling.
Nok er nok. Alle kvinner skal bli møtt med respekt og verdighet uansett hudfarge.
Kommentarer