President Obama har fått mye ros for å ha forandret bildet av Amerika rundt omkring i verden – han fikk sannsynligvis Nobels fredspris for å ha gjort det. Men hvis du spør selv hengivne tilhengere om å nevne en konkret utenrikspolitisk suksess, vil de sannsynligvis nøle. –Det er for tidlig til det, ville de si. Men i virkeligheten er der én plass hvor Barack Obamas utenrikspolitikk virker, og den er avgjørende for USAs nasjonale sikkerhet – Pakistan.
Det er kommet en rekke gode nyheter fra det kompliserte landet, som lenge har lovet å gripe inn mot militante islamister, men sjelden har gjort det. Grunnen er at Pakistan har brukt mange av disse samme islamistene til å destabilisere sin tradisjonelle fiende, India, og til å vinne innflytelse i Afghanistan.
Men de siste månedene har det pakistanske militæret engasjert seg i alvorlige og vellykte operasjoner i militante bastioner som Swat, Malakand, Sør-Waziristan og Bajaur. I noen av disse områdene har ingen pakistansk regjering tidligere vært i stand til å etablere kontroll, så her er det den har oppnådd, desto viktigere. Pakistanerne har også økt sin etterretningsutveksling med USA. Det førte for en måned siden til at Mullah Abdul Ghani Baradar, det afghanske Talibans nestleder, ble arrestert sammen med andre fra Taliban.
Noen forbehold: De fleste av Taliban-medlemmene som er blitt tatt, er småfisk, og det pakistanske militæret har en tradisjon for å fange og slippe ut igjen terrorister slik at de kan imponere amerikanerne, men samtidig opprettholde båndene til de militante. Men nå ser det ut til å ha skjedd en endring i den pakistanske oppførselen. Hvorfor det har skjedd, og hvordan det kan fortsette, er et illustrerende eksempel på karakteren og begrensningene av utenrikspolitisk suksess.
For det første omdefinerte Obama-administrasjonen problemet riktig. Ledende embetsmenn sluttet å referere til Amerikas anstrengelser i Afghanistan, og snakket i stedet konstant om «Afpak» for å understreke tanken om at suksess i Afghanistan avhenger av det som blir gjort i Pakistan.
Dette ergret pakistanerne, men de tok til seg budskapet. De ble tvunget til å vise at de er en del av løsningen, ikke av problemet.
For det andre brukte administrasjonen både pisk og gulrot. Til sin første statsmiddag inviterte Obama med hensikt Indias statsminister Manmohan Singh – avgjort ikke Pakistans førstevalg. Obama gjorde det klart at USA ville fortsette å utvikle det spesielle forholdet til India som ble formet under president Bush, inkludert en vidtrekkende avtale om kjernefysisk samarbeid.
Men samtidig understreket Det hvite hus at det ønsket et dypt, langsiktig og positivt forhold til Pakistan. Senatorene John Kerry og Dick Lugar satte sammen den største ikke-militære pakken med amerikansk hjelp til landet noensinne. Hjelp til det pakistanske militæret vokser også hurtig.
For det tredje satte administrasjonen inn tid og krefter. Administrasjonen har satset på det Central Command-general David Petraeus kaller en helhetlig tilnærming til Pakistan. Alle elementer i USAs makt og diplomati er blitt satt inn. Pakistan har mottatt mer enn 25 gjester fra ledelsen i administrasjonen det siste året. Alle har presset på for å få Pakistans militære til å leve opp til sine løfter om å bekjempe de militante islamistene.
Til sist, som alltid, har hell og god tidsberegning spilt en nøkkelrolle. Ekstremistene i Pakistan gikk, i likhet med de som er knyttet til Al-Qaida overalt, for langt: De begikk brutale drap på sivile, stengte jenteskoler og skapte en middelaldersk atmosfære. Den pakistanske offentlighet, som hadde hatt en tendens til å nedvurdere terrorismens betydning, så den nå som Pakistans egen krig. Den pakistanske hæren forsto stemningen i folket og syntes den måtte vise resultater.
Disse resultatene er fremdeles på prøvestadiet. Det pakistanske militærapparatet er stadig besatt av India – hvordan skal man ellers rettferdiggjøre et enormt budsjett i en fattig nasjon? Det har fremdeles ikke gått til alvorlig aksjon mot noen av de største militante gruppene som er aktive mot Afghanistan, India eller USA. Det afghanske Taliban, Haqqani-gruppen, Gulbuddin Hekmatyar, Lashkar-e-Taiba og mange mindre grupper operer alle ustraffet inne i Pakistan. Men det pakistanske militæret gjør mer nå enn før, og det teller som en suksess i den utenrikspolitiske verden.
En slik suksess vil bare fortsette hvis Obama-administrasjonen holder det gående på samme måte. Det er noen som tror at Pakistan har forandret sin grunnleggende strategi og nå forstår hvordan det bør kutte sine bånd til disse gruppene fullstendig. Underlig nok deles dette naive synet av amerikanske militære, der toppledelsen har tilbrakt så mange timer med sine motparter i Islamabad at de er blitt påvirket av dem. Nå må Obama og hans team minne generalene på at å presse Pakistan er nokså likt det å løpe på en tredemølle. Hvis du stanser, beveger du deg bakover, og sannsynligvis faller du av.
Kommentarer