De sterke kreftene som vil åpne våre mest sårbare områder for boring, gjør i hvert fall alt de kan for å etablere dette bildet. All den tid vi kan fastslå at alternative næringer over tid vil tilføre regionen og landet økonomiske gevinster som langt overgår en eventuell boring, er det derimot direkte tåpelig å stemple motstanderne av oljeboring i Lofoten, Vesterålen og utenfor Senja (LoVeSe) som romantikere. De virkelig store verdiene i LoVeSe er nemlig fornybare, og å prioritere og understøtte disse er den virkelig realitetsorienterte og ansvarlige veien å gå. Dette vet også oljelobbyen, noe som gjør at den andre påstanden de presenterer, er at sameksistens mellom olje, fiskeri og turisme er problemfritt. Dette er selvsagt det reneste tøv.
Ting som har en absolutt og målbar pengeverdi, er lette å håndtere. Jeg har eksempelvis god greie på hvor mye penger jeg til enhver tid har i lommeboka og hvor mye jeg har på kontoen. Bunnlinja er en nådeløs dommer over hvorvidt man tjener penger eller om selskapet forvitrer, og vi kan alle se av kvartalsrapportene hvordan arvesølvet vårt klarer seg i Oljefondet.
Men ikke all verdi kan måles i kroner, noe folk flest har null problemer med å forstå. Eksempelvis kunne Statistisk sentralbyrå for kort tid siden melde at personer bosatt i Oslo, sto for dobbelt så høy verdiskaping som folk i resten av landet. Næringsminister Giske foreslo i spøkefullt alvor at SSBs ansatte kunne se hvor lenge de kunne leve på å spise aksjer, og satte dermed ord på det som enhver med sunt bondevett i det ganske land tenkte. «Selvfølgelig skapes ikke reelle verdier på Oslo Børs. Det er da noe alle vet.» Til tross for dette blir listen over næringslivsledere, politikere, byråkrater og andre som med toede hender lar bunnlinja og bankkontoen styre mer og mer av samfunnsutviklinga, stadig lengre.
Hvordan setter man så en pengeverdi på ting som ren luft, rent vann, uberørt natur og livskvaliteten til barnebarns barn? At disse har verdi, sier jo seg selv, men i erkjennelsen av det umulige ved å måle denne verdien i kroner og øre, ligger i min mening hele roten til vrengebildet som oljelobbyen promoterer. Feilkoblingen ligger i antagelsen av at det kun er romantiske grunner for å framheve de umålbare verdiene, noe som knapt kunne vært lenger fra sannheten. Å avfeie de kritiske røstene på denne måten er etter min mening å bedrive et næringspolitisk hasardspill. Om vi åpner for oljeboring, kan det fort ende med å koste oss og våre etterkommere kapitalverdier og arbeidsplasser i uendelig framtid.
Det har bodd folk i Lofoten helt siden forrige istid, altså ca. 10.000 år. Allerede fra starten var fisk en viktig årsak til bosetning. Å brødfø seg og sine var én ting, men overfloden gjorde også sitt til at det tidlig vokste fram en eksportindustri. Det er umulig å fastslå når den første tørrfisken krysset landegrensene, men den eldste handelen vi kan dokumentere, begynte på 600-tallet og gikk til Uppsala. I Egils saga kan vi videre lese om hvordan Torolv Kvedulfsson i 875 seilte til England med tørrfisk. Innen 1000-tallet regner man med at lofottorsk sto for 80 prosent av den norske eksporten, noe som gjorde Lofoten til en av landets rikeste regioner.
Lofottorsken var en hjørnestein i hanseatenes handelsnett, og var grunnlaget for pomorhandelen med Russland fra 1500-tallet. Da Pietro Querini og hans italienske følge drev i land på Røst i 1432, ble også første kime til tørrfiskens erobring av Sør-Europa sådd. Fisk var deretter fram til oljealderen så smått gjorde sitt inntog i 70-årene, fortsatt Norges ubestridt viktigste eksportartikkel, og lofottorsken er dermed sammen med italiensk olivenolje, Europa eldste og historisk sett mest omsatte handelsvare. Å anslå hvilke kapitalverdier som ligger i 1400 år med eksporthistorie, er en umulig oppgave, men at det får 40 år med oljeeksport til å blekne, er hevet over enhver tvil. At det finnes sterke krefter i dette landet som nå ønsker å sette dette næringseventyret i fare for en kortsiktig profitt, er dermed for meg komplett uforståelig.
Hvor mye olje og gass finnes det så under Lofotens smale kontinentalsokkel? Statoils Helge Lund mente for noen måneder siden at vi her snakket om verdier på størrelse med dagens oljefond, basert på selskapets anslag om at det finnes 3 mrd. fat oljeekvivalenter under havbunnen. Basert på to år med omfattende geologiske undersøkelser kunne derimot Oljedirektoratet i april i år meddele at det korrekte tallet var nærmere 1,3 mrd. fat, uten at dette ser ut til å påvirke virkelighetsoppfatningen til Helge Lund og resten av oljelobbyistene. De vil nemlig ikke anerkjenne tallene fra den ansvarlige faginstansen, og fortsetter sitt arbeid basert på anslag som tidvis er tre ganger høyere. Dette framstår ikke bare som virkelighetsfjernt, men i lys av hvilke uerstattelige verdier som er i spill, er det direkte uansvarlig av oljefanatikerne å opptre på denne måten.
Hvor lenge skal vi leve av å hente opp olje? 20 år? 25 år? 30? Jeg, som ikke pensjoneres før om 40 år, har i tillegg en personlig interesse av å vite hva oljefolket mener at vi skal leve av etter at siste oljedråpe er vridd ut av kontinentalsokkelen. Svaret for Rogaland og Stavanger er sammensatt, men for Lofotens del har vi allerede en godt utprøvd og farbar vei. Her har man levd av fisk i 10.000 år, og det er ingen grunn til at man ikke skal kunne fortsette med det. Vi trenger riktignok en dreining fra den konstruerte ideen om at fiskeri først og fremst er en kapitalnæring, over til forståelsen av at det er en sysselsettingsnæring for slik å gjenopprette arbeidsplassene som naturlig hører hjemme i regionen. Å gjøre slutt på landeveisrøveriet som kalles omsettelige kvoter, samt styrke kystfiskeflåten på bekostning av rederbaronene, vil i så tilfelle være første skritt å ta.
I 2009 ble det i Lofoten registrert over en halv million overnattingsdøgn, med enorm overvekt på fritidsreisende. Under forutsetning av at øygruppen oppnår verdensarvstatus og at det ikke etableres oljeaktivitet, forventer fagfolk en dobling av dette tallet i løpet av få år. Med andre ord kan denne øygruppen, som har ca. 24.000 innbyggere, snart tiltrekke seg i underkant av 1.000.000 overnattingsdøgn i året. Til sammenligning har stavangerregionen med sine vel 280.000 innbyggere i underkant av 900.000 overnattingsdøgn i året, hvorav 65 prosent er forretningsreisende. Ingen skal fortelle meg at det ikke er liv laga i Lofoten med bakgrunn i disse tallene.
Med dagens produksjonsnivå på norsk sokkel utgjør LoVeSes 1,3 mrd. fat i underkant av 600 teoretiske produksjonsdager. I Lofoten har de levd av fisk i 10.000 år. Er det virkelig en god idé å risikere denne enestående fornybare eksportnæringen for å legge noen prosentpoeng til verdien av aksjene i Oljefondet? Tror vi virkelig at våre etterkommere vil være bedre i stand til å spise aksjer enn vi er?
Kommentarer