Hva kommer først – høna eller gullegget?

Oljebransjen er et strålende sted for Reodor Felgens hyperaktive stebrødre og -søstre. Den minste lille oppfinnelse kan ha enorm verdi, hvis den resulterer i noen timer spart riggtid, kan ytterligere redusere risikoen for en personskade med noen promille eller kan gi en nominell produksjonsøkning.

Norge har en ualminnelig høy andel Olje-Reodor-Felgener som finner opp ting på løpende bånd.

Åpen sinn

Den viktigste grunnnen til dette – og det har vi påpekt her før – er at det er et velfungerende marked for å ta opp i seg slike oppfinnelser.

Oljeselskapene har et åpent sinn for å prøve ny teknologi så lenge det ligger en kommersiell og/eller miljø/sikkerhetsmessig besparelse i det og de globale serviceselskapene har tradisjon for å fange opp smart nyskapning og ta det med seg ut i sitt globale distribusjonsnett, til stor glede og inspirasjon for gjerne-vil-bli-rike Reodor Felgener.

Lav terskel

Det er altså relativt kort vei fra oppfinnelse til kommersialisering slik at terskelen for å gå inn i nyskapning i oljeindustrien er relativt lav. Hvermannsen kan med nøkternhet og lange dugnadstimer finansiere sitt eget olje-eventyr.

Hvis man fortsatt ønsker å ha råd til Syden-ferie og ny bil hvert 3.år er det fortsatt god tilgang på venture-kapital som gjør at man slipper å bære hele byrden selv.

Selv om det selvsagt sytes mye over oljeselskapenes manglende vilje til å prøve ny teknologi er det store bildet positivt.

Verre for fornybar

For fornybar energi er det dessverre uendelig mye verre og jeg skal prøve å analysere det på mørkeste vis:

Det finnes ikke noe marked for å selge smart miljøteknologi i dag. De få utbyggingene som er foreslått er gjort med konvensjonell, gjennomgående lite effektiv teknologi og det er ingen reelle forventninger til at de skal være bedriftsøkonomisk lønnsomme uansett. (At vindmøller har lav effektivitet vil si at en veldig liten del av kraften i vinden overføres til strømproduksjon ).

SVs og dermed regjeringens tildels ekstreme aversjon mot privat næringsdrift gjør at private aktører som kunne ha interesse av å ta tak i dette skremmes bort og man sitter igjen med noen få prosjekter og aktører som med statlig støtte eller svært høy langsiktighet satser på å «begynne et sted», om det er aldri så marodert utkomme fra det.

Mange av disse er det som nå har blitt reine distribusjonsselskaper for elektrisitet; selskaper uten egentlig verken kompetanse eller tradisjon for å utvikle og realisere smart teknologi eller bygge kapasitet for produksjon av energi overhodet.

Sendrektighet

Dette manifesteres også av mangelen på vilje til å legge til rette, gi konsesjoner på drift som er omfattende nok til å kunne gi lønnsomhet. Sendrektigheten med de grønne sertifikatene og tulleskapen med vannkraften, industrikraft, kortsiktighet i kontrakter og arbeidsplass-massakre som følge er noen åpenbare eksempler.

Kort summert finnes det altså verken et marked for, en mulighet for at det blir et marked for eller vilje til å investere i teknologi-, kapasitet- eller brukermarked for fornybar energi.

Spørsmålet er da hva som bør komme først: Skal det utvikles teknologi som muliggjør effektiv og lønnsom utbygging først - eller skal det først tas grep for å legge til rette for et sluttmarked, arealkonsesjoner og avtaleverk som gjør det lønnsomt å investere i slik teknologi først? Høna eller egget?

Kapasitetene finnes

Det er faktisk ikke lett å si hva som ville være riktig. Men, det jeg kan si er at innenfor oljebransjen i Norge finnes de kapasitetene som kan utvikle og kvalifisere de smarte bølgekraftverkene, som kan utvikle mer effektive vindturbiner, som kan mer ut av solenergien.

Med redusert aktivitet i verkstedindustrien har vi også en strålende anledning til å stimulere til nyskapning, både holde kompetansen i arbeid og videreutvikle den. Kanskje er det derfor betimelig å foreslå at høna får komme først; at Norge sørger for å være først ute med teknologien og løsningene som gjør det teknisk mulig å drive kommersielt.

Men da fordrer det helt andre, mer omfattende og effektive virkemidler enn man har klart å komme opp med til nå og så må det faktisk være en troverdighet i løftene om areal, priser, marked og rammevilkår som gjør at markedet for teknologien kommer når teknologien er klar.

Aksept for inntjening

Det vil blant annet kreve at man aksepterer at private aktører tjener penger – også innenfor teknologiutviklingsområdet – for ellers vil man ikke drive med utvikling av fornybar energi-teknologi.

Det er for langt fram til inntektene til at investering i slik utvikling er forretningsmessig forsvarlig og da trengs det noe som gjør det regningssvarende likevel og så får vi håpe at når teknologien er klar er offentlig vilje til å legge til rette for bruk også tilstede.

Les flere av Simonsens kommentarer under: