Klimaforhandlerne er igjen samlet i Bonn for å komme seg videre fra København-ruinene. Hva må til for å få framgang mot en ny internasjonal klimaavtale?
Det var i København det skulle skje. «Seal the deal», var slagordet fra alt fra FN-sjef Ban Ki-moon til demonstrantene på gata. Forventningene var enorme. I København skulle en historisk forsamling med statsledere samles for å sikre en rettferdig, ambisiøs og bindende ny klimaavtale for å hindre farlige klimaendringer.
Skuffelse og fiasko
Skuffelsen ble tilsvarende enorm. København-avtalen, dokumentet som en håndfull statsledere kranglet seg fram til i løpet av finalenatta, er knapt verdt papiret den er skrevet på.
Fiaskoen i København rokker ikke bare ved tilliten til klimaforhandlingene, men ved selve tilliten til at verdens ledere er i stand til å møte vår tids klart største utfordring.
La oss likevel ikke overse at mens nederlaget var kollektivt, sitter noen på et større ansvar enn andre. Skylda for fiaskoen i København kan ikke fordeles likt ut på verdens ledere.
De rike har mye av skylda
Det er rike land som har skapt klimaproblemet. Mens det er sant at de største utslippsøkningene i åra framover er ventet i utviklingsland, har så å si all klimaforurensingen som allerede har varmet opp kloden sitt opphav i rike land.
Derfor må også en internasjonal løsning på klimaproblemet være en løsning som sikrer fattigere lands rett ikke bare til overlevelse, men til utvikling, og som plasserer hovedansvaret for å mobilisere de nødvendige ressursene på rike land.
København-toppmøtet feilet dypest sett fordi rike land som EU, USA, Japan, Canada og Australia ikke var villig til å erkjenne det historiske ansvaret de har.
De rike landene kom til forhandlingsbordet med elendige utslippsmål og altfor lite penger til å sikre både utslippskutt og klimatilpasning i fattige land. Resultatet ble enda større mistillit mellom rike og fattige land.
Hvis ikke noe skjer med rike lands vilje til å kutte nok og bla opp nok, er det ingen grunn til å tro at verken årets møte i Mexico eller neste års møte i Sør-Afrika vil gå særlig mye bedre.
Hånlig USA-mål
EU kom til København med mål om å redusere egne klimagassutslipp med 20 prosent innen 2020. USA kom med det nærmest hånlige målet om 4 prosent utslippsreduksjon innen 2020. Begge målene er milevis fra det vitenskapen forteller oss at behøves, hvis farlige klimaendringer skal kunne hindres.
Norge spiller jevnt over en betydelig mer positiv rolle i forhandlingene, og er blant de rike landene som nyter en del respekt fra flere utviklingsland. Men også Norge sitter på gjerdet og vil ikke øke sitt 30 prosent utslippsmål til 40 prosent i eget land, som er det klimaet krever fra rike land.
Hvordan kan vi få fart i forhandlingene igjen, og tette tillitsgapet? Klokka tikker raskt mot 2012, når Kyoto-avtalen utløper. Så langt ser det dessverre ut til at rike land har lært lite av København. Bonn-møtet framstår som en hyllest til stillstanden.
Svakt fra Canada
USA har satt seg på bakbeina og nekter å engang diskutere om rike lands utslippsforpliktelser så langt er tilstrekkelige. Som om det er noe å diskutere en gang: utslippsmålene er ikke i nærheten av det FNs klimapanel sier behøves.
Canada har prestert å møte opp i Bonn med svakere utslippsmål enn det de la fram i København. Noe må skje. Jens Stoltenberg har fått en viktig jobb som ny sjef i den såkalte høynivågruppa, som skal jobbe med klimafinansiering. Stoltenbergs viktigste ansvar er likevel som leder for et rikt land helt i utslippstoppen.
Vi har tjent oss rike på olje og gass, og har alle ressursene som trengs for både å bygge et norsk lavutslippssamfunn her hjemme, og til å bidra til å flytte klimaforhandlingene framover.
Hvis ikke Norge klarer å skjerpe egne ambisjoner, og gjennom det legge press på andre rike land, kan vi ikke forvente at noen andre fikser biffen.
Jens Stoltenberg: Hvis ikke vi, hvem? Hvis ikke nå, når?
Les flere av Skaalviks kommentarer under.
Kommentarer