Hvor detter ungdom uti?

Noen familier var på søndagstur. De hadde slått seg ned ved ei elv. Plutselig ser de en serie med ungdommer komme kavende i de kraftige strykene – en etter en. De organiserer redning. Med ett løper en av livredderne oppover langs bredden. «Hei, du må være med å redde,» ropes det. Svaret kommer umiddelbart: «Jeg vil stoppe dem der de detter uti!»

En av de store utfordringene i dag er mengden av ungdom som kommer skjevt ut. Noen eksempler: Hvert år føres cirka 1000 i aldersgruppen 16–25 år over på uføretrygd. 30–40 prosent fullfører ikke den videregående skolen. I tillegg går tallet på elever som skulker, stadig oppover; bråk og uro fortsetter – til lærernes fortvilelse. Samtidig meldes det om svake skoleresultater. Problemene er størst på de praktiske utdanningsretningene – og langt større blant gutters enn jenter. I det hele: Gutter bekymrer særlig.

Den løsningen som stadig foreslås, er å gjøre noe med strukturene, først og fremst med pensum, lærerne, skolens regelverk, miljø og klima. Ansvaret ligger hos sentrale ledere, skoleeiere og/eller hos politikere, hevdes det. Men er det bare her skoen trykker?

La det være sagt i klartekst: Det må finnes forbedringspotensial i alle disse elementene. Ta et eksempel fra regelverket: Det er helt forkastelig at elevene selv velger om det passer å delta på prøver, og at elevene kan skulke i fleng – uten at lærerne har sanksjonsmuligheter. Det må bli en selvfølge å tilby et pensum, særlig i teorifagene, som elevene opplever som meningsfylt i forhold til det yrket de sikter mot. Kunnskapsstoff og metoder kan sikkert også gjøres mer motiverende.

Men er det her ungdommene «detter uti»?

For å spørre litt mer uærbødig: Er løsningen å sukre piller, sy puter og/eller å kaste ut redningsvester?

Mer konkret: Er det bare rammene det er noe galt med, eller har den enkelte ungdom et ansvar?

Når så mange unge ikke orker skolegang, kan det eksempelvis (også) skyldes at mange er vant med at alt skal være kjekt og underholdende? Har problemene (også) sin årsak i at mange ungdommer i dag er «invalidisert» i forhold til å stå på, holde ut, gjøre og fullføre ting som er kjedelige? Mangler de frustrasjonstoleranse?

Skal man gjennomføre et studium – eller et langt liv, møter man ubønnhørlig motbakker. Kan det være at mange unge har ikke lært å utsette behovstilfredsstillelsen, for eksempel det å streve seg gjennom et negativt felt for å nå et mål lenger framme. Vi hører at elever bruker tiden i klasserommet til å la seg underholde av chatting og Facebook – i stedet for å søke kunnskapen. Vi er kjent med at lærere bruker tid til å løpe rundt for å kontrollere elevenes misbruk av nettet. Da må det være fritt fram å spørre om elevene har lært å ta ansvar for sin egen vekst, modning og læring. Mangler de selvdisiplin?

Jeg har selv forsket på ungdom blant annet ved å sammenligne tenåringer i 1950-årene med tilsvarende aldersgrupper 40 år senere. Funnene viste store forskjeller. Blant annet fremtrer dagens ungdom som pysete i forhold til foreldregenerasjonen. De oppgir i større grad å mangle søvn, å være trøtte, bli syke og ha vektproblemer. Dessuten gir de til kjenne å være langt mer orienter mot penger, moter, klær, fest og underholdning enn foreldregenerasjonen. Jeg viser også til en tilsvarende studie ved NTNU. Funnene viste at dagens ungdom har svakere idealer, er mindre motivert for humanitær innsats, politikk og foreningsliv enn ungdom 40 år tidligere.

Harriet Bjerrum Nielsen ved UiO har et ord å si om forskjellen mellom gutter og jenter: Hun fant i et prosjekt (2009) at mens jenter er orientert mot fag og plikter, er gutter orientert mot «å ha det gøy». Er det sammenheng her mellom det forholdet at jentene nå gjør det bedre enn guttene over hele fjøla? Er jentene mer pliktoppfyllende? Stilles det andre forventninger til dem enn til guttene? Lar vi gutter «være gutter»? Lærerne er dyktige nok – bare de får gjøre det de helst ønsker og kan, nemlig å undervise og fremstå i en tydelig lærerrolle i stedet for måtte bruke så mye tid som byråkratiske håndlangere, kontrollører av ro og arbeidsdisiplin.

Nå er også tiden inne til å medgi at ikke alle ungdommer kommer skjevt ut i forhold til lastkatalogen ovenfor. Tvert imot kan vi slå oss til ro med at mainstream ungdom klarer seg bra på skolen – også i livet. Det er den store tredjedelen – og særlig den voksende skaren av gutter – som bekymrer. De bekymrer fordi de kommer til kort på så mange av livets arenaer, og fordi de ikke registreres tidlig nok.

Hvor detter de uti? Svaret er at det skjer alt tidlig i moderne oppdragelse. Jeg våger den påstand at vi bør møte barn og ungdom – også the mainstream – med sterkere lut enn den de møtes med i dag. «Silkepedagogikken» fungerer ikke lenger hvis den noen gang har gjort det. Her tenker jeg på gamle dyder som nøysomhet, impulskontroll, selvdisiplin, høflighet, frustrasjonstoleranse og evne til å finne konstruktive og prososiale veier ut av kjedsomhet.

Hertil kommer nødvendigheten av å gjennomrette balansen mellom plikt og lyst, yting og nyting, næring og tæring. Tør vi å innrømme at latskap eksisterer – ikke bare i form av kosmetiske omskrivninger som «handlingslammelse», «matthetssyndrom» og/eller «motivasjonssvikt», men som en dyd på godt og ondt. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen kjenner ungdom som ikke gidder å stå opp om morgenen. Foreldrene er alt på jobb, og avkommet trenger en mamma til å vekke og følge det i dusjen. Er årsaken «matthet» – eller kan den være latskap?

Her unnlater jeg ikke å stille spørsmål om hvordan det står til med modelleffektene. Når verdens sunneste befolkning, har verdens høyeste sykefravær (et snitt på 8 prosent), er det da rart at ungdom skulker skolen når de (også) føler seg uopplagt på sengekanten? Når vi voksne selv mangler idealer, og heller ikke vi klarer å balansere mellom yting og nyting, kan vi da vente at avkommet skal gjøre det?

For å oppsummere Jo, sats på bedre strukturer i skolen, men glem ikke det viktigste: elevenes ansvar for seg selv, sin egen læring – og det ansvaret også de har for fellesskapet.

Faren ved å stå fram med normative verdistandpunkter, og særlig faren ved å anvende dem på individplanet, er at man møtes med fyordet «moralisering». Ordet er ikke ukjent som maktspråk for å stoppe viktige debatter.