Hvorfor virker bistanden så dårlig?

Marshallhjelpen er en del av vår kollektive bevissthet her i Norge. Fra skolen og fra foreldre og besteforeldre har mange fått høre om da amerikanerne kom med Marshallhjelp for å gjenoppbygge Norge etter krigen.

Takket være Marshallhjelpen, blir det fortalt, kom hjulene i gang, fabrikkene spiret og økonomisk vekst og velstand spredde seg igjen i landet vårt.

Hvorfor er ikke all utviklingshjelp slik?

Gode hensikter

Utviklingshjelp fra Norge og andre land inneholder en mengde suksesshistorier. Barn er vaksinert og har fått skolegang, vann- og sanitærforhold er utbedret, gode arbeidsplasser for kvinner er utviklet. Listen er lang.

En evaluering Norad nylig gjorde av seg selv, er full av eksempler.

Se mer her: Norads resultatrapport for 2007

Det er ingen grunn til å tvile på eksemplene, eller tvile på at utviklingshjelp utføres av dyktige mennesker med gode hensikter og kunnskap i å bidra til utvikling og fremgang.

Ingen suksesshistorie

Men Norges og andre lands utviklingshjelp er samlet sett ingen suksesshistorie. Mange har prøvd, men ingen har vist på en overbevisende måte at utviklingshjelp gjør fattige land mindre fattige.

Nærmere bestemt har man sortert store mengder data for å sammenlikne land som er mest mulig like på alle målbare områder, med unntak av at det ene landet mottar mer utviklingshjelp enn det andre.

Når man gjør dette for mange land innen rammen av såkalt regresjonsanalyse, er det ikke mulig å se at land som mottar mer hjelp, vokser raskere.

En dansk og en australsk forsker har nylig tatt fatt i 97 tidligere undersøkelser som hver i sær har drøftet spørsmålet om utviklingshjelp, fattigdom og økonomisk vekst.

Se mer her: The sad results of 40 years of research

Det samlede inntrykket fra de 97 studiene er klart: Ingen suksesshistorie, ingen virkning.

Zambia like fattig av nødhjelp

Hvis det er slik at utviklingshjelp ikke er en suksesshistorie, blir imidlertid spørsmålet hvorfor den inneholder så mange suksesshistorier. Hvor blir de av? Hvorfor ser man ikke spor av dem i statistikken?

I Zambia for eksempel, peker Norads evaluering på en mengde suksesshistorier. Men landet har mottatt hjelp lik en fjerdedel av nasjonalinntekten de siste 50 årene og er omtrent like fattig.

På den annen side virker utviklingshjelp tilsynelatende positivt i noen tilfeller, for eksempel da Norge fikk Marshallhjelp, eller overføringene EU har gitt til land som Portugal og Irland. Hvorfor det?

Tredelt strategi

Dette er viktige spørsmål som ikke har funnet sitt svar. Så hva skal man gjøre?

Mitt råd vil inntil videre være en tredelt strategi: Ett ledd i strategien er å hjelpe mer på de områdene vi selv kan best, så vi bedre kan anslå om det vi gjør, er smart. Under Erik Solheim har energibistand av denne grunn fått høyere vekt. Det synes fornuftig.

Ledd nummer to i strategien er å hjelpe land som er i stand til å få noe ut av hjelpen. Det triste her er at land som får noe ut av hjelpen sjelden er de aller fattigste, så denne delen av strategien må balanseres mot behovet for å prioritere de fattigste.

Ledd nummer tre i strategien er å jobbe mer for å forstå hvorfor utviklingshjelp så sjelden er en suksesshistorie selv om den omgir seg med suksesshistorier.

Både norske og utenlandske kompetansemiljøer, herunder mitt eget, vil kunne bidra her.