Kos med misnøye-fylket

Ved siden av Viking, innvandrerne og været er veien og trafikken det aller viktigste samtaleemnet her i vår region.

Udoserte svinger

Og hvorfor ikke. Vi er et et bereist folk; har kjørt på 16 felts veier i store sleder i Houston, på moderne motorveier i Italia og Frankrike eller i søkkrike og befolkningstette Slovenia, Slovakia eller Ungarn.

Vi har kjørt i 270 kilometer i timen på japanske tog, eller «shuttlet» på hypermoderne flyplasser i Amsterdam, Frankfurt eller København.

Vi har til og med kjørt på Østlandet, på E6 fra Gardemoen og inn til Oslo, om man ikke har kjørt i 160 med flytoget eller på de «fryktelige» veiene i Østfold og vært hoderystende uforstående til sosialklientenes østlandsrikes evige syting. De vet jo virkelig ikke hva de snakker om.

Alle har kjørt i 130 km/t eller mer på fantastiske veier i Danmark for så, etter snaue 3 timer med Colour Line nesten fått tårespreng av udoserte svinger mellom Kristiansand og Lyngdal.

Dagen etter har man kastet seg ESP-blesende på Madlaveien på vei til jobb, med livet som innsats, foran en folkevognsbuss som gjør alt han kan for å kjøre deg ned.

Gravd i stykker

Tjensvollkrysset er gravd i stykker de neste 18 månedene for å lage ny sykkelvei, man plantet bjørk i Løkkeveien i 9 måneder og ved mitt arbeidssted på Forusstranda holdt man på i nesten 2 år med å lage en ubemannet jernbaneholdeplass.

To år. Å lage 14 kilometer med tog fra Sandnes til Stavanger tok nesten tre år – 6-8 måneder av dette uten at det kan kjøres tog overhodet.

Til gjengjeld går det ikke særlig mange tog når den er ferdig heller og hvertfall ikke når de skal. Enkel regning sier at det med samme byggefarten ville tatt 100 år å lage forrektigt tog fra Stavanger til Oslo, selv om man ikke engang skulle stoppet i Sauda.

Likevel er ikke det definert å være lenger ned i veien enn at man har valgt å slutte å holde vedlike veien dit samt den eksisterende jernbanen.

Forsinket av liten kuling

Vi har fått ny togstasjon på Ganddal. En moderne gods-lasteplass. 16 kilometer unna ligger Norges største havn i Risavika. I mellom der kan trailerne kjøre på småveier i landlige omgivelser over Soma og raske med seg bærbusker, buskap og privatbiler på veien.

Hvis man losser maskindeler i Risavika kan de være på CCB-basen på Sotra i løpet av noen få timer. Men det forutsetter at det ikke blåser mer enn liten kuling, for da går ikke ferja over Boknafjorden og man får forsinkelse.

På andre siden av avgrunnen står fersk fisk fra nordvestlandet, i sterk forvitring – på vei til franske supermarked. Det virker forresten forbløffende godt – jeg har fått ferskere norsk fisk på Carrefour i Languedoc-regionen enn jeg noen gang får på ICA i Stavanger. Men det er om sommeren og da stopper hvertfall ikke ferja så ofte for været.

Hvordan det er om vinteren vet jeg faktisk ikke men i vinter må jeg innrømme det hadde vært nærliggende å finne ut av etterhvert som fimbulvinteren aldri har gitt opp sitt klamme grep om et hutrende, håndledd-brekkende folk.

Stamvei utenfor sentrum

Boknafjorden er vårt fylkes Berlinmur. Det er mindre heft for folk fra Haugesund å dra til Bergen på sykehus enn til Stavanger. Det tar kortere tid å besøke PTCs kontor i Aberdeen enn å reise på helgetur til bestemor og bestefar i Kopervi k.

Når man har kommet over Boknafjorden må tungtrafikken klare å komme seg gjennom det som etterhvert vil bli Stavanger sentrum – i sykkelrundkjøringen på Tjensvoll.

Hvorfor i all verden bygges det ikke en stamvei som går utenfor byens sentrum og sørger for gode forbindelser til næringsklusteret i Tananger, den nye nasjonalhavnen på Risavika og godsterminalen?

Hvem vet, inte jag.

Ligger etter Sverige og Danmark

I Norge er ikke samferdsel noe som har med verdiskapning å gjøre – det er er en måte å vinne neste valg, få kortere, raskere vei til hytta eller sikre gode rammebetingelser for familiens transportselskap.

På grunn av dette anslår man at vi ligger 30-40 år etter Sverige og Danmark når det gjelder utbygging og standard på stamveiene – hovedveiene som binder byer og landsdeler sammen.

Den eneste politikeren på Rogalandsbenken som tar samferdselsbehovene i fylket vårt på alvor kommer fra Akershus. Selveste samferdselsministeren klarer ikke engang å fikse skikkelig ferje til helge-turen hjem til Hjelmeland mens Hallgeir Langeland gjør alt han kan for at vi ikke skal ha behov for noe samferdsel overhodet.

For arbeidsplassene her skal jo avvikles så fort som mulig – de er jo både forurensende og private. Hva Arbeiderpartiet sine representanter mener om dette, eller hvem de i det hele tatt er, er det faktisk nesten ingen som vet.

Det begynner nemlig å bli noen uker siden de var opptatt av samferdsel- og næringspolitikk.

Når noen virkelig vil kaste stein i lunsjpausens sutredam lanseres veibommene i Sveio og i Flekkefjord og dannelsen av en ny, selvstendig stat. Leif Johan Sevland (eller hva med Lars Anders Myhre?) kan bli president, penger og olje har vi nok til å bygge både tunnel, bro og luftslott.

Halve Amerika og England har bodd her,vi har ferje til Danmark, fly til Island og oljeinteresser på Færøyene, så alle naboene liker oss allerede. Det ville vært kjempelett for her er ikke noe forsvar igjen til å forsvare Norge og østlandets interesser; det er jo lagt ned for lenge siden...

Vi må selv ta grep

Og slik kan man holde på. Lunsjpause etter lunsjpause. Øltur etter øltur. Kos med trafikk-misnøye har blitt den nye store folkesporten i Rogaland og gjort oss til et sutrete folk som finner unnskyldninger for at ting ikke virker istedetfor å gjøre noe med de.

De samme holdningene reflekterer seg i vår holdning til innovasjon og næringsutvikling. Vi bærer oss, undertegnede inkludert, over regjeringen som aldri legger til rette for at vi kan begynne med noe nytt og bærekraftig og blir best også på det – i tillegg til å være verdens beste, mest innovative og hardt-arbeidende oljeindustri-region.

Min gamle sjef, forretningsgrunder og tidligere toppsyklist Erik Johan Sæbø sa alltid at «ingen bryr seg om hvorfor du ikke klarte det, men klarte du det eller klarte du det ikke – det er spørsmålet».

Det er på tide vi tar grep og jobber konstruktivt, målrettet for å hjelpe oss selv med de grepene vi trenger for å utvikle oss som region. Vi er mange som kan bidra til det og som vil bidra.

Det burde ta to timer å reise til Bergen med bil; slik at man kunne bo på Bømlo eller i Kopervik og dagpendle til Stavanger. Vi må selv initiere de grepene som gjør det mulig, binder Vestlandet sammen og gjør oss til en region som viser igjen også i det geopolitiske bildet.

Nytter ikke å være sure

Sure seg over Østlandet kan snart trønderne få lov å gjøre – det nytter jo ikke likevel.

Svaret på Erik Johan sitt spørsmål må være ja, vi klarte det. Ja, vi fikk gode samferdselsløsninger slik at vi ble ett fylke - en vestlandsregion.

Ja, vi ble best i verden også på teknologi til fornybar energi. Ja, vi er fortsatt verdens beste oljeteknologiplass om 20 år.

Ja, vi fikk landets mest dynamiske universitetsmiljø. Ja, vi fant nye ting å ergre oss over i lunsjpausen.

Og hvis det mot formodning ikke skulle skje vil vi alltid ha Viking...

Les flere kommentarer av Svein Olav Simonsen under: