• Statfjord-feltet startet oljeproduksjonen 24. november 1979, og produserer fortsatt.

    FOTO: Fredrik Refvem

Lurt å bruke mindre oljepenger

Flere hensyn taler nå sterkt for å se på handlingsregelen til oljefondet en gang til. Dersom vurderingsgrunnlaget for handlingsregelen endrer seg må vi være villig også til å justere beslutningene, skriver Gunnar Berge i denne energikommentaren.

I min kommentar på denne plass i januar reiste jeg spørsmålet om ikke handlingsregelen legger opp til at vi bruker for mye oljepenger. Etter den tid har debatten virkelig skutt fart. Særlig bidro sentralbanksjefen til det da han tok opp spørsmålet i sin årstale 16. februar.

Gunnar Berge

FOTO: Lars Idar Waage

Jeg er helt enig med sentralbanksjef Øystein Olsen i at det er gode grunner å justere vedtaket fra 2001. Etter en omfattende analyse valgte Stortinget den gang å legge seg på 4 pst. av det som til en hver tid står inne på fondet. Vurderingen var at dette ville være bærekraftig over tid og at en slik innfasing av oljepenger var tilpasset hva norsk økonomi kunne tåle.

Analysene den gang og senere er bl.a. basert på historisk avkastning og risiko. Slik må det jo være fortsatt. Dersom dette vurderingsgrunnlaget endrer seg må vi være villig også til å justere beslutningene.

Vanskelig i et svingende marked

Når dette likevel er vanskelig er det fordi avkastningen i kapitalmarkedene svinger sterkt. Slik var det i hele det forrige århundre, ikke bare over tid, men også fra land til land. Dersom en ser verdens kapitalmarkeder under ett og over et langt tidsperspektiv, tegner det seg likevel et systematisk mønster: For det første har aksjer i gjennomsnitt hatt betydelig høyere realavkastning enn statsobligasjoner. På den annen side har realavkastningen på aksjer hatt klart større svingninger fra år til år. Forskjellen mellom realavkastningen på såkalte lange statsobligasjoner og aksjer har vært i overkant av 4 pst. - når en ser dette i global sammenheng.

Selv om 4 pst. ikke fremstår som spesielt urealistisk dersom vi ser 100 år bakover i tid, er det også viktig å være oppmerksom på, som sentralbanksjefen påviste i sin årstale, at i petroleumsfondets levetid har den gjennomsnittlige realavkastningen vært klart lavere. Det kan også godt være at historisk avkastning ikke er det som gir det beste anslag for fremtidig avkastning.

To viktige hensyn må tas

Nobelfondet som i motsetning til det norske Pensjonsfondet utland (SPU) har eksistert i mer enn hundre år opererer med en «handlingsregel» på 3,5 prosent. Det har vist seg å være bærekraftig over tid.

Det er altså to viktige hensyn som må tas for bruk av oljepenger i det norske samfunnet: Formuen skal opprettholdes også for kommende generasjoner og innfasingen av oljepenger må tilpasses hva totaløkonomien tåler. Begge disse hensyn taler nå sterkt for å se på handlingsregelen en gang til.

I løpet av de siste 10 år har gjeldende handlingsregel gitt grunnlag for å øke oljepengebruken med mer enn 100 milliarder kroner pr år. Det er omtrent hva det koster det enkelte år å drive den samlede spesialisthelsetjenesten i Norge. Samlet utgjør det 25.000 kroner pr. innbygger, eller en tidel av utgiftene på statsbudsjettet.

En skal ikke ha mye innsikt i makroøkonomiske sammenhenger for å skjønne at dette har stor innvirkning økonomisk og aktivitetsmessig. Bruk av 100 milliarder uten at det «finansieres» på vanlig måte ved skatter og avgifter bidrar naturligvis til betydelig press i form av kamp om knappe ressurser. Det er dette som ligger i det noen kaller for en todeling av norsk økonomi. De som har evne til å så i mot presset og de som ikke har det. Eller sagt på en annen måte - mange norske virksomheter klarer seg ikke i konkurransen på de internasjonale markedene eller her hjemme i konkurranse med billig import. De sterke næringene presser opp lønninger og kostnader slik at mange ikke henger med. Jeg synes dette er et forhold ved oljepengebruken som får alt for lite oppmerksomhet om dagen.

Hva så etterpå?

Mange uttrykker bekymring for hva vi skal leve av etter oljå. I så måte er det ingen god løsning å foreskrive enda mer bruk av oljepenger. Vi blir mindre sårbare ved å redusere bruken.   

Den andre grunnen til å vise tilbakeholdenhet er forutsetning om at oljeformuen ikke skal brukes opp av oss som lever nå, men også bli til glede for våre etterkommere. Da er det et poeng at realavkastningen siden starten ikke har vært på 4 prosent. men på 2,2 prosent.

Et annet forhold som også taler for tilbakeholdenhet er at pensjonsfondet er i en sterk vekstperiode. Det er ikke minst resultat at store investeringer som er gjort tidligere. Det er ikke urealistisk å legge til grunn at fondet i løpet av en del år vil fordoble seg fra vel 3000 milliarder i dag til mer enn 6000 milliarder. Fire prosent av 6000 milliarder blir et helt annet beløp enn om du regner av halvparten.

Gjør liten skade å bruke mindre

Om vi skulle komme i skade for å bruke litt mindre enn avkastningen er det neppe til stor skade. Skulle det vise seg på sikt å bli situasjonen, er det mulig å øke. Dessuten så går vi mot et samfunn med langt flere pensjonister i forhold til yrkesbefolkningen. Også det representerer en økonomisk utfordring som lettere lar seg håndtere om vi har godt med penger på bok.

Jeg mener det er en fordel at vi tar denne debatten. Det kan da vel ikke skade?  Og det vil være i tråd med de signaler som kommer fra budsjettkonferansen på Thorbjørnrud.

Les også

Siste fra Kommentar

Gunnar Berge

  • Født: 1940 i Etne
  • Gunnar Berge var stortingsrepresentant 1969–93. Finansminister i perioden 1986-89. Kommunal- og arbeidsminister 1992-96. Sjef for oljedirektoratet 1997-2007. Styreleder Petoro AS fra 2007. Medlem av styret for Universitetet i Stavanger 2007. Medlem av styret i Stavanger Boligbyggelag fra 1997.
  • Kjører: Opel Astra 99-modell. Sykler i tillegg.
  • Resirkulerer: Ja, jeg resirkulerer.
  • Opptatt av: Samfunnsmessig engasjert og interessert over et vidt spekter, inkludert energi.

Siste nytt

Siste 100 saker