Norge som eksportør av ren og CO₂-fri energi

De siste tiårenes rikdom er imidlertid bygget på eksport av fossile energikilder: Olje og gass. Denne energikilden bidrar til betydelige CO ₂-utslipp ved produksjon, og ikke minst ved forbruk.

I mange tiår framover vil Norge være en viktig energileverandør til Europa, først og fremst av gass.

Norge bør ha en ambisjon om at vi om 20-30 år igjen skal være en ledende eksportør av ren og CO ₂-fri energi. Vi skal kunne produsere olje og gass uten CO ₂-utslipp, og vi skal levere teknologi som gjør at forbruket av olje og gass kan skje uten utslipp av klimagassen.

De aller fleste vil være enig i ambisjonen, men er det mulig å komme dit? Ja, langt på vei tror jeg det. Det forutsetter at vi gjør de riktige tingene, og bruker alle gode krefter til å trekke i samme retning.

Kvotekjøp dekker utslipp

I dag kjenner vi ikke alle de nødvendige teknologiske løsningene. En framtidsrettet næringspolitikk, en betydelig økning av midler til FoU og en styrking av forskningsmiljøer og forskningskompetanse, vil være forutsetninger. En annen viktig forutsetning er at vi gjør Norge til et gedigent laboratorium for nye fornybare energikilder. Nå må vi samle kreftene for en slik sterk og langsiktig satsning.

Vi vet at forbruk av olje og gass skaper CO ₂-utslipp. Vi må derfor snarest finne løsninger på deponering, eller aller helst industriell bruk av CO ₂.

Vi kan ikke påtvinge kjøpere og forbrukere av vår gass en renseteknologi, men vi kan bidra til å gjøre denne teknologien tilgjengelig og lønnsom. Framdriften på Mongstad viser til fulle hvor krevende og kostbart dette utviklingsløpet er.

Skal vi nå våre ambisjoner, må vi se renseprosjektene på Mongstad og Kårstø først og fremst som ledd i en teknologiutvikling. Disse prosjektene må settes i sammenheng, og bidra i en felles læringsprosess sammen med norske teknologimiljøer. På kort sikt må utslippene fra Mongstad og Kårstø dekkes gjennom kjøp av kvoter.

Miljøbevegelsen vil frykte at et langsiktig utviklingsløp blir en sovepute. For å møte innvendingen må regjeringen snarest vise i praksis at de ønsker å sette i gang prosjektet for deponering av CO ₂ fanget fra fullskala rensing av gasskraftverk. Det er verdt å merke seg at i USA vil myndighetene nå finansiere tre firedeler av videre utvikling av fangsteknologi for CO ₂.

Trenger nasjonal styring

Kraftkrisen i Midt-Norge er mye omtalt og velkjent. Ikke minst bidro åpningen av Ormen Lange-terminalen til å forsterke krisen. Industrikraft Møre har imidlertid liggende inne en søknad om konsesjon for et gasskraftverk på Fræna. Dette prosjektet inneholder også en plan for å benytte CO ₂ fra gasskraftverket i produksjonen ved Hustad Marmor. Dette vil representere et nytt og viktig teknologisk ben i utviklingen for CO ₂-håndtering.

På Skogn er det allerede gitt konsesjon for bygging av et gasskraftverk, men her mangler en løsningen for transport av gass og CO ₂. Prosjektet på Skogn ligger godt til rette for blant annet å utvikle AkerKværners renseteknologi som sammenstiller gass- og bio-anlegg, og kan gi en renseeffekt på godt over 100 prosent.

Det er nok et eksempel på hvilke utviklingsmuligheter som ligger i en samlet satsning.

For å komme nærme min ambisjon om å etablere Norge som en eksportør av ren energi, må regjeringen nå vise en felles vei for våre forskningsmiljøer, entreprenørselskaper og energiprodusenter. I denne dugnaden trenger vi ikke først og fremst markedet, men nasjonal styring.