Umodenhet og polarisering i innvandringsdebatten gjorde at titusenvis av asylsøkere mistet 25 år med effektiv integrering i det norske samfunnet. Vi tåler ikke å miste så mange år i klima- og miljøspørsmålet.
I 25 år var man enten rasist eller dum om man snakket henholdsvis for eller mot innvandring. For det var det det handlet om; bokstavelig talt svart eller hvitt. Enten ville man fylle opp landet med svarte som tok jobbene fra oss eller så skulle de til Bjørnøya og lære vett.
Det er ikke lenge siden respekterte og dyktige politikere som Erna Solberg og Bjarne Håkon Hansen endelig tok bladet fra munnen og kunne si at de som har rett på beskyttelse skal få det må vi få bort alle de andre og, skal en innvandrer ha et godt liv i Norge må han eller hun lære seg skikkelig norsk.
De åpnet døren for en nyansert og objektiv debatt om innvandrernes kår i Norge og hvordan de best hjelpes – til å hjelpe seg selv som endelig er på skinner og begynner å bære frukter.
Klimapolarisering
I klimadebatten ser vi dessverre mye av den samme polariseringen som vi i mange år hadde i innvandringsdebatten. De som roper ulv idiotforklares mens miljøsvinkortet spilles for alt det er verd i nærsagt en hver politisk sammenheng, enten det gjelder samferdsel, næringsutvikling, forskning, innovasjon eller utdanning. Alle andre stikker hodet i sanden for å unngå å settes i en av de to båsene.
Man skal være bra sløv om man nå ikke har fått med seg at utslipp fra menneskelig aktivitet påvirker klimaet på jorden. Og, selv om man skulle være litt i stuss om betydningen av dette så må selv den minste sjanse for at vi kan ødelegge for fremtidige generasjoners liv og virke med å ture frem som vi gjør, må den risikoen tas så alvorlig at vi tar grep og utfordrer forbruksmønsteret vårt.
Men i stedet for å lede til en konstruktiv dialog om hvordan vi best griper dette an legges klima og miljø som et vått teppe over alle situasjoner der man ikke har saklige argumenter. Klimaspørsmålet blir også brukt kynisk i det klassiske politiske spillet: Ethvert privat initiativ blir per definisjon klima-uvennlig og det argumenteres med at bare statlig eierskap kan ivareta miljøet på en god måte.
Man tvinges til uvirksomhet og forsvar i stedet for felles kamp for å gjøre verden til et bedre sted.
Havariet «Full City»
Det er forferdelig trist at en kinesisk rustholk med inkompetent mannskap havarerer på Telemarkskysten på vei for å hente gjødsel. Når den episoden brukes som argument mot oljeboring i nord blir det så dustete at det virker mot sin hensikt. Selv om det muligens er gjort i beste mening gjør de som argumenterer slik mer langsiktig skade på miljøet enn de uansvarlige rederhaiene bak «Full City». Fordi, det henger ikke sammen og det blir for dumt og for søkt.
På samme måte mister man respekten for politikere som synes det forkastelig å bygge tunneler på vestlandet samtidig som de samme politikerne bevilger 54 milliarder bomfrie penger til vei-prosjekter i Oslo-området uten at det samtidig settes inn i et miljømessig perspektiv.
Miljøargumentene og regnestykkene burde ligge til grunn for alt vi gjør – ikke bare de gangene det gagner et politisk spill.
Når miljøargumentene brukes vikarierende og alle som kaster seg i debatten er enten miljøsvin eller idioter så er det bare en taper: Kampen for å snu miljøødeleggelsene.
Miljøvennlige kjemikalier
Heldigvis finnes gode eksempler også på at man har invitert til konstruktiv dialog og funnet gode løsninger. Skipsfarten betaler NOx-avgift til et fond som gir støtte til ombygging av båter for å gi mindre utslipp av NOx.
I oljeindustrien har det blitt et rotterace om å utvikle de mest miljøvennlige kjemikaliene fordi oljeselskapene ikke bare tar dem i bruk umiddelbart; de aksepterer også å betale mer penger for de. Det er gullbutikk å investere i utvikling av miljøteknologi.
Forbudet mot freongass i klimaanlegg og kjøleskap ble varslet så lang tid i forveien at alle produsenter og forbrukere gladelig oppgraderte til miljøvennlige alternativ lenge før fristen.
Retorisk tull og skjellsord
Jeg er av dem som tror at investering i samferdsel faktisk kan være miljøvennlig - at produksjon av olje og gass i trygge Norge er bra for verden. Jeg tror at utvikling og nyskaping vil ha bedre klimaeffekt enn å rygge tilbake til steinalderen.
Jeg gråter når ulv slaktes ned fra helikopter på flatbygdene på østlandet og bekymrer meg for at polisen smelter. Jeg skulle gjerne hatt en hybridbil men venter til det kommer et utvalg av gode, komfortable og store stasjonsvogner.
Mest av alt har jeg lyst til å delta i debatten om hvordan man bevarer miljøet men det er jo suicidalt i dagens polariserte miljøverdensbilde. Akkurat nå gjør ingen mer skade på miljøet enn de som torpederer den offentlige debatten med retorisk tull og skjellsord.
Bort med det politiske teater
Det beste som skjedde for norske innvandrere var at det ble legitimt å debattere objektivt integrering.
Det beste virkemiddelet for å øke forståelsen og innsatsen for klima og miljø ville være om det ble legitimt å diskutere veien og virkemidlene – uten å bli kalt henholdsvis idiot eller miljøsvin.
Kampen for å redde denne kloden er for viktig til å overlate det til de som bare lager politisk teater av det. Erna og Bjarne Håkon, vi trenger kanskje dere til å ta ansvar nok en gang.
De andre kan sendes til Bjørnøya, sammen med eierne av «Full City».
Les flere av Svein Olav Simonsens kommentarer under:
Kommentarer