Oljen er vårt sveitsiske ur

På lufthavnen i Zurich ser jeg en plakat av Leonardo di Caprio. På armen har han et Tag Heuer ur; sveitisk avant garde siden 1860 er overskriften og så står det ikke så mye mer.

Uret og Di Caprio

Det trenger det ikke heller. Både uret, årstallet og Di Caprio taler for seg. Klokkebutikkene ble passert med rask og lødig gange; man trenger ikke gjøres på å la seg lede inn i fristelse når det er så mye stilig, bra og dyrt å lokkes av.

Dette er sveitsisk erke-tradisjon, kontinuerlig forbedret og utviklet for å være fremst i rekken både for design og kvalitet. På samme måte som de mange plakatene for private banking og formuesforvaltning fremstår Tag Heuer reklamen som solid forankret i historien, men hypermoderne, effektivt og verdensledende den dag i dag.

FOTO: Stephen Olsen

En lukket økonomi

Så har Sveits sine egne utfordringer. En lukket økonomi, midt i Europa, ikke del av noe samarbeid noe sted og demokratiske prinsipper noen ganger misforståtte. Men når det kommer til å forvalte og utvikle sine handelsfortrinn og kompetanseområder er de et stjerne-eksempel.

Les også

Når Felgen og Fy Fasan gjør felles front

Gode ideer er det mange av i Rogaland, men flere trenger hjelp til å komme i gang. Da er vi avhengige av ha gode venturemiljøer, sier energikommentator Svein Olav Simonsen

 

Norge

I Norge er vi i ferd med å bli en verdensledende eksportør av oljeteknologi. Smart, effektiv, banebrytende teknologi som gjør oljeproduksjon tryggere, renere og mer kostnadseffektiv over hele verden. Fra Barentshavet i nord til ultra-krevende dypvannsbrønner gjennom pre-salt formasjoner utenfor Brasil. Med å være først, best og smartest bygger vi kompetansekrevende industriarbeidsplasser i høykostlandet Norge.

Vissvass

I paradoksenes Norge beskyldes oljeindustrien først for å være lavkaste kompetansemessig og i samme åndedrett for å drenere offentlig sektor for kompetente ingeniører. La oss for enkelhets skyld beslutte her og nå at det er en kompetanseintensiv industri; ellers ville den aldri overlevd og utviklet seg i Norge. Å påstå noe annet er sprøyt og vissvass og de som gjør det må slutte med det nå.

Arven fra fiskere og bønder

På samme måte som sveitsisk kompetanse-evne innen finans og urverk er nedarvet gjennom generasjoner med dyktige håndtverkere, kunstnere på mange måter, er vår kompetanse-evne nedarvet fra generasjoner med dyktige sjøfolk og bønder som ønsket å gjøre livet litt bedre for seg selv og sine.

Rogaland

Her i Rogaland er vi ikke i oljebransjen – vi er i problem-løse-bransjen. Vi lager ting som løser problemer for de som betaler best og til dette er vi kanskje best i verden. Vårt arbeidsted er en kontorpult på Forus eller et verksted på Voll; vår rekkevidde er global og vår drøm er å forandre historien. Men fordi de nærmeste problemene alltid er de viktigste, og de som betales best for å finne en løsning på, tar vi de først. Det er den andre tingen vi har lært av bøndene på Jæren. Det kalles næringsvett der jeg er født og oppvokst og er det smarteste, viktigste og beste av alle vett, for det sikrer at du alltid griper fatt i det nærmeste og mest hensiktsmessige først.

Med næringsvett er det kjekkest med fuglen i handa; de på taket kan stå til neste gang.

Og, vi spiller inn milliarder av eksportinntekter i året, bratt voksende, lønnsomme og ettertraktet.

INTSOK

Vi har altså en industri som er kompanse-intensiv, som er lønnsom, bidrar med 130 milliarder eksportkroner i året og som antagelig er den mest omstillingsvillige industrien i den vestlige verden. Gjennom 40 år har man klart å håndtere alle svingninger og endringer oljeselskapene, været, skiftende regjeringer og oljeprise har kastet på seg og står nå sterkere enn noensinne.

I 1997 innså man at man virkelig hadde noe unikt, INTSOK ble startet og fra den spede begynnelse har eksporten økt fra snaue 20 mrd til nå altså man øyensynlig passerer 130 milliarder i 2011.

At sentrale internasjonale miljøer har lagt sin utviklingssatsing til våre kanter hjelper selvsagt på dette. FMCs havbunnssatsing skjer på Kongsberg, Schlumberger sin IT satsing på Sola, National Oilwell viderefører Jon Gjedebo sine Visjoner på Forus med avanserte boresystemer.

Slampumpesuksessen

Skjønt, den viktigste eksportartikkelen er National Oilwells 40 år gamle slampumper som fortsatt produseres det remmer og tøy kan tåle i Kristiansand. Noen ganger er godt gammelt faktisk akkurat det.

Er ikke det bra da? Åpenbart ikke. For man lager feil ting. Oljen tar slutt nå og ka då, ittepå. Fornybar kommer, vent og se og så dumme dere er som holder på med en industri som blir slått game over, sjakk matt og blir ludoet av brettet med alle fire brikkene på likt når som helst.

Riktignok fant man Aldous/Avaldsnes og skal produsere olje på sokkelen en stund til, men verden trenger vindmøller og ingen havbunnsteknologi om veldig kort tid.

Urprinsippet i økonomien

Men da glemmer man to ting, det første et urviktig prinsipp i all økonomisk teori; ressursene kanaliseres der man får best avkastning for dem. Så lenge oljeprisen er over 100 dollar pr fat, så lenge en moderne borerigg koster 600,000 dollar i døgnet vil det ikke være noen andre som kan eller ønsker å betale mer for norsk ingeniørkunst eller produksjons- eller operasjonskompetanse.

Det er simpelthen ikke mulig å finne noe som gir større betalingsvilje. Eller oppfinnelsesvilje.

Den røde tråden

Selv den mest unnselige ide er, så lenge den sparer et riggdøgn og to eller bidrar til noen promille i økt produksjon, så lønnsom det kan bli en forretningside i seg selv. Og da begynner man også å se den røde tråden fra bonden som utviklet en litt smartere plogkonfigurasjon for å pløye akkurat sin og naboens åker optimalt eller Kverneland ASA som har blitt verdensledende i kommersialisering av disse ideene til dagens oljeserviceindustri.

Det neste man glemmer er at denne evnen til å snu seg rundt, fort, gjør at norske oljeservicebedrifter hevder seg godt i knalltøff internasjonal konkurranse. Bransjen har tilpasset seg 9 dollar fatet, finanskriser, krig, kompetansemangel, ingeniørtørke og skiftende perioder fra monoman pessimisme til nå – nå vokser det virkelig inn i himmelen og står fjellstøtt på beina. Titusenvis av gode arbeidsplasser, millarder av eksportinntekter, milliarder skatteinntekter og investeringer i kompetanseutvikling, forskning og utdanning.

Etterspørselen styrer

Det er også den evnen som gjør at man, når etterspørselen kommer, vil snu seg rundt og løse problemer innenfor fornybar produksjon. I USA har de 80000 dammer som pr i dag ikke produserer noe strøm. Norsk olje-ættet teknologi er på full fart på vei dit for å hjelpe dem med å gjøre noe med det.

Norsk oljeteknologi overvåker CO₂ deponier i Rocky Mountains. Norske geologer bruker kunnskapen sin for å bore etter og produsere grunnvann til drikkevann og matproduksjon i Afrika.

Grisebank

Da jeg jobbet i Halliburton i gamle dager fikk vi så mange nye, grønne produkter en stund at vi hadde hendene fulle med å få dem i markedet. Langt inne på gress-slettene i Oklahoma satt amerikanske ingeniører og drømte opp produkter for norsk miljøregelverk 24 timer i døgnet.

Vi grisebanket konkurrentene så fryktelig de ikke så noen utvei enn å følge etter. Samtidig tjente vi penger for Big Red i bøtter og spann. På 5 år tapte vi ett lite anbud. For noen som ikke liker å tape var det selve drømmeplassen. Slik virker markedet. Nyskaping skaper mikromonopoler som gjør oppfinneren i stand til å ta monopolpriser en kort periode, til alternativene kommer. Og da skal man ha versjon 2 allerede klar for lansering.

Premien for å være flink og være først er masse penger, gitt at det er noen som vil ha det du finner opp da. Monopol er flott så lenge det ikke varer inn i evigheten.

For langt mellom båtene

Og akkurat det har vært og vil være en stund til utfordringen med fornybar teknologi. Det er litt langt mellom båtene. Litt langt mellom hver gang noen installerer en vindmølle, et bølgekraftanlegg, et småkraftverk, eller at noen trenger å tweeke de litt for å få de til å gå litt fortere, lage litt mer strøm, gå litt mindre i stykker eller være litt tryggere.

Når det skjer – når møllene står der og det er armslag for å gjøre ting med dem - kommer serviceindustrien til å være på pletten. Med verdens flinkeste og smarteste ingeniører, med sleggeoperatør og CNC operatør. Med tegnere, byggere, drivere og oppfinnere og de vil bli verdensledende også innenfor det fagfeltet. Med investorer og bankfolk som forstår driverne i industrien, som forstår mikro-monopoleriet og som kan utnytte det. Med fortsatt god lønnsomhet og gode, trygge arbeidsplasser.

Så la oss nå klappe litt for oljeserviceindustrien vår. For de er i den mest bærekraftige og bestandige bransjen som finnes; i problem-løse-bransjen og de er kanskje best i verden til akkurat det også.