Om høvdinger og indianere i bananrepublikken

I Norge har finanskrisen initiert det største skifte i aktivitet fra privat til offentlig sektor vi har sett i moderne tid.

Regjeringen kan, med John Maynard Keynes’ økonomiske teorier høyt hevet, målrette de største og viktigste motkonjuktur-tiltakene trygt til offentlig konsum:

Aldri har blomsterbeddene funklet mer, skolestuene lyst i ferskere maling, bassengene hatt mer lunkent vann, byråkratene hatt større jobbtrygghet og de statlige tiger-stadinstansene vært mer velfødde enn nå.

Strålende løsning?

I kortsiktighetens navn er dette en strålende løsning fordi det, som et alternativ til å gjøre ingenting, gir et mindre bratt fall i sysselsetting og, som et alternativ til andre ting, gir kortsiktig et bedre sysselsettingsmessig resultat.

Fra et langsiktig verdiskapende perspektiv er det en ulykke med Titanisk utfall fordi det går en grense for hvor mange høvdinger en indianer kan fø og i tillegg fordi antall høvdinger dessverre synes å være omvendt proporsjonalt med antall indianere.

For, det som forvitrer nå er det verdiskapende og utviklende næringslivet og med det fremtidens arbeidsplasser etter at olje-eksporten fra Nordsjøen har, om ikke tørket ut ihvertfall blitt marginalisert i nasjonalregnskapet.

I videreføring av metaforen sulter man nå indianerne til døde for at høvdingene fortsatt skal ha nok mat.

Eksportindustrien er død – leve eksportindustrien

De høye offentlige utgiftene er den isolert viktigste grunnen til at Norge i dag har høyest rente av alle i-land i verden. Det gjør kronekursen høy og konkurransekraften for eksportindustrien tilsvarende lavere.

Dette er katastrofalt i et marked der industriproduksjonen faller som en stein i hele verden og ledig kapasitet vil presse prisene i verdensmarkedet lavere og lavere.

Samtidig vet vi at finansmarkedene fortsatt ikke virker optimalt og tilgangen på kapital til å finansiere vekst eller omstilling i industrien er i beste fall begrenset.

Det er riktignok laget en redningspakke for bankene som forhåpentligvis vil begynne å virke etterhvert, men for mange industriarbeidsplasser kommer for seint og med for liten tyngde.

Mange er kanskje ikke klar over hvilken bragd – eller hvor ironisk – det er at Kristin Halvorsen banket gjennom redningspakken for bankene. Hun er sjef for et parti som har vedtatt å avvikle private forretningsbanker og nasjonalisere de. Snakk om å la en unik anledning til å oppfylle partiprogrammet gå fra seg men vanvittig voksent og betryggende fra landets finansminister.

Men byråkratiet lever

Omstillinger i offentlig sektor utsettes eller glemmes. Dermed blir helt nødvendige effektiviseringer som frigjør mer tid til læring, sykepleing, hjemmehjelping og NAV-ing på bekostning av administrering og byråkratering.

De siste 10 årene har vi sett en vekst i antall statsansatte som er formidabel; og det er dessverre ikke lærere og veiarbeidere det er snakk om.

Selveste sjefsmumrikken, Halgeir Langeland, tar bladet fra munnen og snakker euforisk om nasjonalisering av bankene og private barnehagers vei til avgrunnen og i et SVsk perspektiv må det som nå foregår isolert sett fremstå som free-ride til Nirvana på første klasse og uten å kjeft en eneste gang.

Legg til en summarisk motvilje mot nedleggelse av fylkeskommunen og kommunesammenslåing og man har lag på lag med folk som i praksis passer på at andre ikke gjør jobben sin.

Til slutt må man også betale

Den nye pensjonsreformen, som hadde som mål å lage insitamenter for å jobbe lenger og mer, er antagelig den viktigste reformen i Norge i moderne tid. Med regjeringens nylige knefall for arbeidstakerne i offentlig sektor har man beredet grunnen for en massiv runde med førtidspensjonister når det motsatte opprinnelig var målet, og man fyller bare på.

At arbeidstakeren så standhaftig råkjører for en reform som vil koste hundrevis av milliarder i ekstrautgifter i en historisk nedgangstid for økonomien viser også hvor trygge de er på at jobbene vil bestå, uansett.

Samtidig får vi prognoser som viser at 45.000 industriarbeidsplasser forsvinner det neste året. I den graden denne økningen i arbeidsledighet motvirkes er det altså med jobber i det offentlige.

Bananrepublikk

Vi er der for midt inne i en monumental overføring av arbeidskraft og aktivitet fra privat og eksporterende til offentlig og konsumerende sektor.

I 2009 er det relativt enkelt å finansiere disse med oljepenger, men for det første er det ikke en bærekraftig og langsiktig løsning. For det andre skulle vel oljepengene heller vært investert i langsiktig verdiskapning; i forskning og utvikling, utdannelse, infrastruktur som veier og jernbane og stimulert til utvikling av moderne energiløsninger.

En oljefyrt offentlig økonomi gir en assosiasjon til bananrepublikker, land vi ikke nødvendigvis vil være stolte av å sammenlignes med.

Jeg håper innstendig at man tar denne utfordringen på alvor og tilpasser stimuleringstiltak som ivaretar og sikrer videreføring av viktige eksport- og industribedrifter. Vi trenger alle de vi kan ha for å møte fremtidens utfordringer.

Noen må skaffe mat til alle høvdingene i banarepublikken også slik at de også er mat til dem om 20 år.

Les flere av Simonsens kommentarer under: