«Ta tilbake miljø- og klimasaken»

Den største og første tulleskapen er knyttet til om vi har et klimaproblem eller ikke – om klimaendringer skapt av menneskelig overforbruk eller gitt oss fra naturens side.

Det burde være slik at hvis det bare fantes et fnugg av mulighet for at vi utøver aktivitet som er ødeleggende for livet på jorden, så må vi ta grep om det, uansett.

Ta forholdsregler

For å bruke en enkel analogi: Det er langt under en milliontedels sjanse for at det skjer noe når et fly letter eller lander. Likevel bruker vi alltid sikkerhetsbelte i tilfelle det skulle skje noe. Toget kommer ikke ofte, men man leker ikke på jernbanesporet for det.

Konsekvensen av at vi faktisk skader miljø og klima på jorden med vår aktivitet er uendelig mye større enn både at et fly ramler ned eller at toget kommer, så hvorfor skulle vi ikke ta våre forholdsregler for å forsikre oss om at så ikke skjer?

Centimeter eller meter

I stedet har vi evinnelige debatter hvorvidt vi er for eller imot.

FNs klimapanel jukser med forskningsresultater. Man har en seriøst ment debatt rundt om havet kommer til å stige med 59 centimeter eller en meter.

So what?

Kaiområdet i Stavanger blir fortsatt satt under vann og byen vår forandres for alltid – for å bruke et lokalt eksempel. Mange tusen stillehavsøyer dukker under med 59 centimeter også. Kan vi overhodet gjøre noe for å unngå at det stiger 59 centimeter? Vet ikke, men i mellomtiden prøver vi ikke heller, fordi vi sitter og diskuterer om det stiger med 59 centimeter eller en meter.

Forslag som skremmer

Dernest kommer, dessverre, alle forslagene om hva vi kan gjøre for å redusere utslippene våre. Halle palle, så mye vas det er mulig å koke ihop.

Mange forslag er egnet kun til å skremme folk til fornektelse og virker dermed mot sin hensikt. Sterke krefter langt inn i regjeringskontorene vil legge ned norsk oljeproduksjon og dermed avvikle bærebjelken i norsk sysselsetting og verdiskapning.

Når Klimakur kommer med panseroverskriften at dieselen skal bli dobbelt så dyr og det praktisk talt skal bli forbudt å kjøre ungene i barnehagen, så stopper det opp for veldig mange. Når man dykker inn i Klimakur, så gir de en beregning av hva hvert enkelt tiltak vil koste og indikerer med det hvilke som kanskje bør prioriteres først.

Men forventningen er åpenbart fortsatt at alle tiltakene skal initieres koste hva det koste vil, og slik får det dessverre lov til å bli presentert også.

Miljøbevegelsen en trussel

Når det blir umulig å se for seg hvordan hverdagen skal arte seg fordi forandringene som indikeres er så altomfattende, er det mye lettere å tro på brunkullkongene; klimaskeptikere, landsbyidioter og andre som sier «gi blaffen og kjør på, det enten hjelper ikke eller er ikke så farlig likevel».

Klimafanatikere i SV og miljøbevegelsen er paradoksalt nok den største miljø- og klimatrusselen vi har, fordi kravene derfra til forandring i levesett, kravene og behovene til innsparing er overveldende, samfunnsomveltende og en katastrofe for den allminnelige småborgerligheten.

Selv om alle selvsagt vet at det ikke er ment sånn og kan unnskyldes med at det faktisk er godt og oppriktig ment.

Vet folk sitt eget beste?

Det som ikke kan unnskyldes og ikke er godt ment og antakelig verst av alt, er at klima- og miljø-argumentasjonen brukes vikarierende.

I særlig grad et argument for økt statlig styring av folks liv, næringsliv og øvrig virksomhet. Det gis inntrykk av at folk ikke vet sitt eget beste, privat næringsliv er miljøfiendtlig av natur og all produksjon og utvikling styres best og mest miljøvennlig av staten og statlige instanser.

For det første er det beviselig feil; den norske statens selskaper er verstinger både på miljøhensyn og effektiv drift - og kommuniststaten Kina, for eksempel, øker mest blant verdens verste forurensere.

Idiot-debatt

Men det verste er likevel at man misbruker den livsviktige klimadebatten til å forfekte andre og mindre viktige politiske grunnholdninger.

Miljø- og klimadebatten har blitt en idiot-debatt, dominert av oppmerksomhetssøkende og til dels ekstreme utspill fra det som har blitt til for eller imot.

Debattantisk kverulanteri kommer i veien for handling; kranglingen for eller imot har blitt viktigere enn å gjøre noe.

Mitt høyeste ønske er at vi kan få en allmenn aksept for at det er en viss fare for at vi påfører jordkloden skade og agerer deretter, men med aksjoner som er pragmatiske og kun med mål om å redusere utslipp som primærmål.

Det får vi bare til hvis det store mellomvei-flertallet tar miljøsaken tilbake fra ekstremistene, at det aksepteres at det finnes en vei og definisjon mellom miljøsvin og klimafanatiker som kan være et godt og mer effektivt kompromiss.

Når det er mer lønnsomt å betale for varig vern av regnskog enn å elektrifisere norske oljeplattformer, da må vi velge det første først.

De viktige oljepengene

Verden vil bruke fossilt brennstoff selv om vi skulle slutte å produsere olje i Norge.

Da må vi heller fortsette å regulere og minimere utslippene fra denne produksjonen med effektive miljøkrav og være glad og stolt for at vi har verdens reneste oljeproduksjon.

De enorme inntektene fra oljeproduksjonen – og fra produksjon og eksport av verdensledende oljeteknologi – kan vi jo velge å disponere til det beste for miljøet. Vi kan for eksempel investere det i forskning og utvikling av mer effektive løsninger for utnyttelse av fornybar energi.

Uten oljeinntektene ville vi ikke hadde verken finansiell styrke eller teknisk kompetanse til å delta i det arbeidet.

Lavthengende frukt

Vi er lysår bak de beste på enøk; tiltak for redusere energiforbruk til oppvarming og belysning.

Investeringer her er som oftest både økonomisk lønnsomme og gir økt livskvalitet. Selv investerte vi noe i nye vinduer og varmepumpe og har fått det mye mer behagelig inne, i tillegg til en dramatisk reduksjon i utgiftene til oppvarming.

Miljøtiltak her gir stor effekt og koster veldig få kalorier. Det er lavthengende frukt som burde vært plukket for lenge siden.

Enkel psykologi

Forbrukermakten er verdens sterkeste makt. Den kan velte regjeringer, verdensomspennende selskaper og den kan endre verden i en mer miljøvennlig retning.

Vi ser allerede at ønsket om mer miljøvennlige biler har erstattet ineffektive bensindrevne biler med hybrider og effektive dieselmotorer. Dette skjer også andre steder i Norge der avgiftsbelastning spiller mindre rolle.

Det har blitt riktig å kjøpe kortreist mat, handle økologisk. Svanemerke, nøkkelhull og Max Havelaar og andre symboler på sunn og etisk riktig produksjon brer om seg og tar markedsandeler.

Folk forstår konseptet og føler at de bidrar uten at det omvelter hele livet. Det burde være enkel psykologi å skjønne at man får bedre effekt av å oppmuntre til mer slik atferd enn å hele tiden slåss for ekstreme tiltak.

Fanatisk besserwisseri kan bare jobbe imot og ikke for de kreftene.

Det blir ikke skikkelig gang i miljø- og klimadebatten før den normaliseres og man tar den tilbake fra fanatikerne og kverulantene. Man kan gjøre mange effektive miljøgrep uten å forvandle nasjoners og familiers livs- og levegrunnlag for alltid. Kan vi ikke konsentrere oss om dét først – og gjøre det snart?

Les flere kommentarer av Svein Olav Simonsen under: