Dette har Det internasjonale energibyrået (IEA) sagt i flere år. Energiproduksjon og – forbruk er den desidert største kilden til klimagassutslipp – anslagsvis 75 prosent. Selv om vi skal leve med olje, gass og kull i flere tiår fremover, vet alle at den fornybare tidsalder er underveis.
For klimaets del er det godt å vite at energirevolusjonen er på gang. Kina har satt seg ambisiøse fornybarmål, EU skal ha 20 prosent fornybar energi i 2020. I USA satser man i flere stater bredt på alternativ energi.
Vi ser ikke så mye til energirevolusjonen i Norge. Det snakkes mye i mange seminarer landet rundt, men i praksis er det lite å vise frem til folk. Og dette er på mange vis forståelig. Vi har en meget høy fornybarandel, og vi har ingen energisikkerhetsutfordringer slik mange andre land har.
Ønsker vi å være med?
Spørsmålet er om Norge ønsker å være med på energirevolusjonen. Jeg opplever at forskningsinstitusjoner, deler av næringslivet og miljøbevegelsen vil delta. Men vil myndighetene? Jeg tror kanskje ikke at de helt har bestemt seg.
Og det er ikke så lett for Norge – vår oljeavhengighet tatt i betraktning. Det er forståelig at man ikke vil utfordre oljeøkonomien og at man heller satser på karbonfangst, karbonlagring og bevaring av regnskog som bidrag til klimakampen.
Et ytterligere argument for ikke å satse på fornybar energi, er at Norge og Norden kommer til å ha kraftoverskudd i de nærmeste årene. Og hvorfor skal vi da bruke offentlige penger på fornybar energi? Tja – si det. Kanskje fordi vår posisjon som olje- og gassnasjon påfører oss et moralsk ansvar?
Det globale fornybarmarkedet er i dag et politisk drevet marked. Støtteordninger driver frem produksjonen i Tyskland, Spania og Storbritannia. Slik er det. Norsk solindustri vokser. Den sysselsetter i dag 2000-3000 mennesker og omsetter for 10 – 15 milliarder kroner. Industrien er drevet frem av kloke, norske hoder og andre lands sjenerøse støtteregimer.
Frykter langsiktig dumskap
På norsk hold går det an å tenke som følger: Når for eksempel britene bruker britiske skattebetaleres penger på Doggerbank, norske bedrifter får oppdrag og pengene havner i statskassa som Sigbjørn Johnsen forvalter, er dette usedvanlig god butikk for oss. Vi kan alltids bruke våre penger på hytter og hjemmekino eller veier og sykepleiere.
Kan en slik «smart» tenkning bidra til langsiktig dumskap i den forstand at vi fraskriver oss muligheten til langsiktig næringsutvikling? For å svare på spørsmålet, kan vi prøve oss med et nytt spørsmål: Ønsker Norge å være en energinasjon i 2030? I tilfellet hvilken?
Norge vil drive med olje og gassvirksomhet også i 2030. Men i mindre grad. Ressursene på norsk sokkel vil ha avtatt. Det er vanskelig å spå om leverandørindustriens omfang i et avtagende hjemmemarked og et globalt marked som leter etter andre løsninger enn kull, olje og gass.
Formidable fornybarressurser
Men det vi vet, er at vi har formidable fornybarressurser – vann og vind, bio, bølge og tidevann langs en utrolig lang kyst. Vi har tradisjonelt ønsket å utnytte naturressursene i Norge. Vannkraften har tjent oss vel i mer enn 100 år – olje og gass i mer enn 40. Det vil være noe historisk nytt om vi velger bort å bruke fornybarressursene våre.
Mange av oss mener mye om hvilken energinasjon Norge skal være i 2030, men interessant nok har ikke Stortinget noen avklart mening. Dette gjør det ikke umulig for industrien – men det blir bare litt vanskeligere. Og det er også en reell fare for at de pengene som satses for eksempel på fornybar forskning – hvor det gjøres mye bra – blir et slag i lufta fordi innsatsen ikke henger sammen med virkemidler som må til for å skape kommersielle løsninger basert på forskningen.
Men den viktigste grunnen til at norsk myndigheter må bestemme seg for hvilken retning energinasjonen Norge skal gå, er at det er nå fremtidens infrastruktur for 2030 må bestemmes og det er nå markedene utvikles.
Det er også hevet over tvil at et fungerende hjemmemarked ville gjort det vesentlig lettere for den leverandørindustrien mange av oss gjerne skulle sett som en realitet i dagens norske økonomi.
Kommentarer