Visjonene i Poznan

Anslagsvis 8000 delegater har slått seg ned i byens kongresshaller i anledning COP 14. COP betyr Conference of the Parties, konferansen for de mer enn180 medlemslandene til Klimakonvensjonen.

Samtidig benytter man anledningen til å avvikle SBSTA 29, SBI 29, CMP 4 og ikke å forglemme det gjenopptatte AWG-KP 6. Om ikke annet er det ingenting å si på akronymproduksjonen i klimasirkuset.

Sikter mot København

Hva er det ved Poznan som er så viktig at 8000 mennesker tar seg bryet med å tilbringe nesten to uker der?

Møtet er en mellomstasjon på veien mot det virkelig viktige klimamøtet, som holdes i København neste år. I København er det meningen at landene skal bli enige om utslippskutt for tiden etter 2012.

Møtet i Poznan skal forberede dette, blant annet ved å legge en timeplan for alle de formøtene neste år som foreløpig bare i begrenset grad bærer egne akronymer og plassiffer.

For klimasirkusets innsidere er det ingen liten begivenhet.

Utslippene må halveres

Men kanskje det viktigste som diskuteres i Poznan er begrepet felles visjon.

Et tidligere klimamøte, som hensiktsmessig ble holdt på Bali, bestemte at klimakutt etter 2012 skulle forankres i «en felles visjon (shared vision) for langsiktig samarbeid, herunder et langsiktig mål om utslippskutt».

De naive blant oss ville tro dette var greit å forstå. Vitenskapen sier nå ganske klart at utslippene i 2050 minst må halveres i forhold til i dag hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å ende med en klode som bare er to grader varmere.

Det kan diskuteres hvem som skal kutte mest, men alle land må bidra.

Et uforsonlig dokument

I opptakten til Poznan er imidlertid felles visjon blitt forhandlingsmat. G-8 landene møttes i juli og uttalte at de ville «dele» med verden «målet om å halvere utslippene innen 2050, under erkjennelse av at målet bare kan nås om hele verden bidrar».

Dagen etter mottok et knippe andre land budskapet som nettopp var delt med verden, og punktet om halvering forsvant prompte, likeså erkjennelsen av at alle skal delta.

I september leverte Kina sitt utspill om felles visjon og uttalte i et uforsonlig dokument at «selv om det er nyttig å utveksle ideer om et langsiktig utslippskutt, så er det viktigste at utviklede land setter kortsiktige mål. Bare når de kortsiktige målene er fast bestemt er det meningsfullt å snakke om et langsiktig mål for utslippskutt.»

Hvor mye vil de rike kutte?

Kina og andre utviklingsland er engstelige for at snakket om langsiktige utslippskutt tar oppmerksomheten bort fra behovet for kutt her og nå. Dessuten stritter de imot alt som på noe vis kan føre til at utviklingsland før eller siden må redusere utslipp.

For G8 landene er det kanskje omvendt: det er visjonært å snakke om verden langt der fremme, og når det er gjort kan en konsentrere seg om de kortsiktige problemene – for eksempel be befolkningen forbruke mer i finanskrisens navn.

På denne måten blir diskusjonen av felles visjon i Poznan en test på hva man kan få til i København. Hvor mye er de rike landene villig til å kutte, og når?

Hvor mye er utviklingslandene villige til å kutte, og når?

Klarer man å gi innhold til en felles visjon, ser det lysere ut. Hvis ikke, kan man i hvert fall enes om et nytt akronym.

8000 delegater krummer nakken.

Les flere kommentarer av Haakon Vennemo under: