Vi har nok elkraft i Norge i dag, hevdes det fra godt informert hold. Det er heller ingen naturlov som sier at kraftforbruket må stige framover. Tvert imot burde det synke i takt med den teknologiske utviklingen. Det er da også trenden, og dette akselereres nå, blant annet på grunn av økende miljøbevissthet i befolkningen. Derfor trenger vi ikke ny vindkraft i Norge nå.
Og i den grad vi trenger ny elkraft for å kunne redusere våre CO
2-utslipp, finnes det bedre alternativer uten de store naturinngrepene som følger med vindkraft.
I disse dager foregår det en intens dragkamp om statlige subsidier til mer eller mindre fornuftige klimatiltak. Særlig aktiv har vindmøllelobbyen vært.
De har i det siste teppebombet mediene med taktiske utspill, og klart å få debatten om reduksjon av CO
2-utslipp til å bli en debatt om subsidier til landbasert vindkraft. Andre mye mer fornuftige tiltak drukner i støyen fra rotorbladene.
FAREN NÅ er at regjeringen gir etter og gir mest til de som hyler høyest. Resultatet kan bli det største naturinngrepet noensinne i Norges historie for å skaffe enda litt mer elektrisk kraft til den nasjonen i verden som sløser mest med strøm. Og kraften vil gå til eksport. Vi får håpe regjeringen greier det opposisjonen og naturvernerne ikke greier – nemlig å velge bort de dårligste løsningene.
For dem som burde ha forsvart vår natur mot dette overgrepet - altså naturvernorganisasjonene – svikter totalt det klassiske naturvernet. I sin iver etter å løse klimaproblemet farer de rundt som løse kanoner på dekk og har tydeligvis problem med å skille snørr fra barter. Eksempelvis protesterer de heftig mot en ny kraftlinje i Hardanger.
Samtidig støtter de en storstilt utbygging av vindmøller langs kysten! Det siste er et langt større naturinngrep enn det første.
PRAKTISK TALT all elkraftproduksjon i Fastlands-Norge er fornybar og evigvarende vannkraft. Totalt utgjør dette ca. 125 TWh. En stor del av dette eksporteres i form av for eksempel aluminium og papir. I tillegg har vi i et normalår overskudd av elkraft som eksporteres. I 2007 eksporterte vi 10 TWh.
Vårt utgangspunkt er altså at vi allerede er netto eksportører av ren, fornybar energi. Og for å komme dit har vi betalt en høy pris i form av store naturinngrep som tørrlagte fosser og elver, og store damanlegg.
I tillegg produseres i dag ca. 0,6 TWh fra vindmøller. Og allerede setter dette sitt tydelige preg på kysten vår. Vindturbinene på Hitra er synlige i mange mils omkrets, og er uten sammenligning det mest synlige naturinngrepet i Trøndelag.
Nå presser vindmøllelobbyen på for at staten skal subsidiere en mye større utbygging, som vil forandre norskekysten fra verdens vakreste sjøreise til verdens lengste sammenhengende vindmøllepark.
Det offisielle motivet er edelt nok - å skaffe mer fornybar kraft for å kunne fase ut for eksempel oljefyring. Men det finnes bedre alternativer.
VI KAN FÅ UT 12 TWh mer kraft fra eksisterende vannkraftanlegg ved modernisering av anleggene (TU 28/07). Altså uten nye naturinngrep. Det tilsvarer 4 ganger regjeringens mål på 3 TWh fra vindkraft. Støttenivået er i dag bare 4 øre mot 8 øre for vindkraft! Det burde selvfølgelig vært omvendt hvis målet var mest mulig energi med minst mulig skadevirkninger.
Et godt alternativ til å produsere mer kraft er å bruke mindre. Eller å bruke den smartere. Som for eksempel ved varmepumper.
I Sverige er grunnvarme ti ganger større enn vindkraft. Netto henter søta bror ut 10 TWh fra grunnen. I Norge bare 1,5 TWh. Gardermoen har et slikt anlegg. Det ble inntjent på to år. Her er potensialet stort og naturinngrepet ubetydelig. Støtteordningene er fremdeles små.
Innenfor enøk er også potensialet stort. Byggenæringen selv antyder at de kan redusere forbruket med 7 TWh. (TU 27/07). Men også her er det pengene som rår. Statlige støtteordninger kan sette fart på sakene. Hvis vi da ikke bruker opp pengene på å subsidiere vindturbiner.
UANSETT HVA VI GJØR innenlands, vil det kun ha symbolsk betydning i det store bildet. Men vi er også søkkrike på grunn av oljepenger, og har derfor et moralsk ansvar for å bidra med mer enn innenlands botsøvelser. Som nasjon bør vi derfor bruke de store pengene der hvor vi har spesielle forutsetninger for å bidra til globale løsninger.
Den mye omtalte og utskjelte månelandingen til regjeringen er et slikt tiltak. Selvfølgelig blir vi ikke alene på månen. I EU står det mange slike prosjekter i kø, og det første anlegget kommer snart i drift.
Slik sett er vi verken først eller størst. Men vi er med på en stor internasjonal dugnad for å forsere utviklingen og innføringen av en teknologi som vil bli svært viktig for å redusere globale CO
2-utslipp. Her gjør regjeringen et riktig grep, og fortjener honnør for det.
ET ANNET OMRÅDE hvor Norge har gode forutsetninger for å gå i front, er utviklingen av flytende vindturbiner. Her er potensialet stort - også i global målestokk. Og ikke minst - konfliktnivået er mye mindre enn på land. I et næringsmessig perspektiv er også dette mye mer interessant enn å kjøpe landbaserte vindturbiner, som er hyllevare i Europa. Da er det ikke så rart at energiministeren omfavnet ideen.
Og Enova er allerede i gang med å pumpe inn millioner i teknologiutvikling.
Paradoksalt nok ble all oppmerksomheten omkring offshore vindkraft til et problem for vindmøllelobbyen.
Plutselig fikk de det travelt med å tåkelegge fordelene med offshore vindkraft da de forsto at konsekvensen kunne bli at regjeringen valgte bort landbasert vindkraft til fordel for å støtte utviklingen av offshore vindkraft. Noe regjeringen bør gjøre.
For landbasert vindkraft er sterkt forurensende fornybar energi sammenlignet med alle andre alternativer.
Derfor bør landbasert vindkraft velges helt bort til fordel for en sterkere satsing på de beste tiltakene.
Kommentarer