Toppsjefene for gigantene BP og ExxonMobil er bekymret. De strever for å gjøre seg lekre for selvbevisste, sterke oljeland.
I stedet for å få tilgang til oljefeltene i de ressursrike landene, blir gigantene kastet ut, trakassert og plaget. Og til overmål: Flere av de oljerike landene har nå store egne oljeselskap som ikke bare nøyer seg med å utvinne ressursene på hjemmebane, men som byr de multinasjonale gigantene knallhard konkurranse ute i verden.
Plass til oss?
Det finnes tre diskusjoner som overskygger det meste på World Petroleum Congress (WPC) i Madrid denne uken. Den skyhøye oljeprisen, selvsagt. Og ingen foredragsholder unngår å ta ordet «klimautfordring» i sin munn. Men de store er mest opptatt av seg selv og sin egen rolle, for hva skal være Shell og BP og ExxonMobil sin plass i framtiden?
80 prosent av verden oljeressurser ligger i land hvor de internasjonale selskapene - de såkalte «supermajors» - ikke har særlig tilgang. 80 prosent er i hendene på selvbevisste nasjonale oljeselskap.
Overtar scenen
Det store paradigmeskiftet er altså hvordan de nasjonale oljeselskapene overtar scenen. De internasjonale blir henvist til venterommet. Det kalles ressursnasjonalisme og betyr egentlig ikke annet enn at de oljerike landene nå gjør mye av det samme som flinkisen Norge gjorde helt fra begynnelsen av:
Nemlig sikrer seg nasjonal kontroll, skattlegger hardere og styrer mer.
Og det skjer i land etter land. I Venezuela har president Chavez presset selskapene ut, eller til å inngå nye avtaler. Tilsvarende i Kasakhstan. Russerne jager nå BP knallhardt i samarbeidsselskapet TNK-BP, det som tidligere ble framholdt som det mest vellykkede eksemplet samarbeidsprosjekt for utvikling av oljeressurser i Russland.
Gir kunnskap makt?
– Ja, de nasjonale selskapene i oljelandene har hånd om ressursene. Men fortsatt ligger det mest kompetanse og evne hos de internasjonale selskapene, sier BP-toppsjef Tony Hayward.
– Vi har erfaring fra ulike forhold over hele kloden. Vi skal spille en rolle også i framtiden, men det må komme nye kontrakts- og samarbeidsformer, en ny æra, mellom de nasjonale oljeselskapene og de store internasjonale, sier Hayward.
Det samme sier en av verdens mektigste menn, Rex W. Tillerson. Men akkurat nå er det mest avmakten som preger toppsjefen i ExxonMobil.
– Den uheldige ressursnasjonalismen er ikke i landenes egen interesse, sier han.
Uten at de lytter. Han svarer med å skjelle ut myndighetene i Kasakhstan som tvinger fram reforhandling av selskapets avtale om Kashagan-feltet.
Klarer seg
Flere av oljelandene i Asia, Afrika og Midtøsten mener de klarer seg greit uten Tillerson. Den internasjonale serviceindustrien står jo klar til å hjelpe. De fakturerer for arbeidstimer og utstyr - uten å komme med brysomme krav om å få eierandeler i reservene.
Oljeselskapene og aksjonærene er tradisjonelt hysterisk opptatt av å ha eierandeler i feltene som kan bokføres i regnskapet og framstå som deres egne.
Men et finnes internasjonale oljeselskaper av den mellomstore kategorien, som italienske Eni, som er mer ettergivende.
Oljen er deres
– Mitt utgangspunkt er at oljen ikke er vår, den er deres. Så jeg gjør det som trengs for å få etablert relasjoner med de oljeproduserende landene, sier Eni-sjef Paolo Scaroni.
Dermed går Eni med på nye kontrakter med Libya, Venezuela, Algerie, Kongo og Qatar - avtaler som gir oljelandet mer makt, og gir det tilgang på Enis kunnskap og investeringer. I oljebransjen er det mange som mener at Eni er pinglete når de danser etter oljelandenes pipe.
Et like relevant spørsmål er når Shell, BP og ExxonMobil kommer diltende etter.
Les flere saker fra WPC:
– Slutt på billig energi
– Historisk oljeprissjokk
Total-sjefen pottesur for alle Snøhvit-problemene
Mektig oljetoppsjef er lei av stadige forsinkelser
StatoilHydro nøler med å gå inn i «lovløse» Irak
– Nok av olje i verden
Kommentarer