Det finnes over et hundretall nasjonale oljeselskaper. Disse ble dannet for at hjemlandet skulle kunne utvinne sine petroleumsressurser med statlig kontroll. Nå nøyer de seg ikke lenger med hjemmebanen. Over halvparten av dem har skaffet seg virksomhet i andre land.
Les mer: Kjemper om oljeressursene
Les mer: Helge Lund: – Tung erfaring teller fortsatt
Rapport
Det framgår av en rapport som revisjons- og rådgivningsselskapet Ernst & Young la fram på World Petroleum Congress (WPC) i Madrid i forrige uke.
Tidligere, da de nasjonale oljeselskapene produserte hjemlige reserver, eventuelt i partnerskap med de multinasjonale selskapene, er i ferd med å bli historie. Først har de nasjonale oljeselskapene tatt over mesteparten hjemme. Deretter vokser de ut i verden.
Fra Malaysia
Et eksempel er statseide Petronas fra Malaysia. Selskapet er nå til stede i 33 land. Det inkluderer letevirksomhet eller produksjon av petroleum i 22 av dem. Særlig satser Petronas i Afrika. 25 prosent av selskapets reserver og 34 prosent av produksjonen er utenfor Malaysia.
Fra Brasil
Et annet eksempel er Petrobras. Dette selskapet har virksomhet i 20 land og planlegger å investere 15 milliarder kroner utenfor Brasil mellom 2008 og 2012. Dette kommer altså på toppen av gigantinvesteringene de skal gjøre på ultradypt vann i hjemlige farvann etter en rekke lovende funn og intensiverte leteplaner. Petrobras vokste 171 prosent prosent i fjor, og blant alle børsnoterte oljeselskap har det de fjerde største reservene og er nummer sju innen gassproduksjon.
Et annet eksempel er Gazprom som er verdens største innen gass, men Russland er ikke nok for dem. Libya, India, Vietnam og Venezuela står allerede på kartet.
Best på børs
Mange av de nasjonale oljeselskapene er delprivatisert, og aksjekursene stiger bratt. Mens de multinasjonale selskapene i gjennomsnitt doblet aksjekursen fra 2003 til 2008, har aksjene steget fem og seks ganger, heter det i rapporten fra Ernst & Young.
Service er nok
Stadig påstår selskaper som ExxonMobil, Shell og BP at det i framtiden vil være bruk for dem i de ressursrike landene, fordi de har unik kompetanse blant annet i gjennomføring av store prosjekter.
I Ernst & Young-rapporten vises det til at oljegigantene presses fra flere kanter. Oljelandene kan komme til å foretrekke samarbeid med de store oljeservice-selskapene framfor oljeselskapene.
Grunnen er at serviceselskapene også har bred erfaring, men ikke krever eierskap til ressursene som skal utvinnes. Det betyr at serviceselskapene ikke utfordrer oljelandenes suverenitet over ressursene.
Utfordringer
Selv om de nasjonale oljeselskapene er blitt mye, mye sterkere de siste årene, påpeker Ernst & Young en rekke utfordringer:
- Politisk innblanding: De store oljeselskapene har bare én oppgave, nemlig å skape verdier for aksjonærene. De nasjonale oljeselskapene opplever i tillegg politisk innblanding og ofte uklare og motstridende mål fra sine eiere i regjering og nasjonalforsamling.
- Åpenhet: De internasjonale oljeselskapene har etter hvert vent seg til åpenhet, antikorrupsjon, streng kontroll fra finansmyndigheter, krav om god virksomhetsstyring og krevende oppfølging fra marked og analytikere. Er de nasjonale oljeselskapene forberedt på å leve opp til slike krav det når de skal ut i verden?
- Kritikk: En del nasjonale oljeselskaper kaster seg over land som de multinasjonale selskapene holder seg unna, for eksempel korrupte regimer og krigsområder. Det leder tankene hen til de kinesiske oljeselskapenes engasjement i for eksempel Sudan, et område de store selskapene ikke vil ta i med ildtang av frykt for kritikk og gransking fra internasjonale miljø- og menneskerettighetsgrupper.
Ernst & Young mener uansett at skillet mellom nasjonale og internasjonale oljeselskaper er i ferd med å viskes ut. I rapporten spør Ernst & Young om tiden er inne til slutte med de to merkelappene og bare kalle alle for olje- og gasselskaper.
Kommentarer