Sekstanten er et presisjonsinstrument som brukes til å måle hvor høyt et himmellegeme står på himmelen. Denne kunnskapen kan man så bruke til å beregne hvor man befinner seg på kloden.
AV: sveinung bendiksen
Det skal ikke stikkes under stol at med dagens satellittnavigasjon, kan det virke svært gammeldags å bruke sekstanten. Likevel kan den komme til nytte hvis man legger ut på lengre havseilaser. Men, virkeligheten er nok den at de elektroniske hjelpemidlene vi har tatt i bruk til navigasjon i dag er så gode, og så sikre at det man skal være usedvanlig uheldig om alt skulle svikte.
Og selv om sekstanten i seg selv er et presisjonsinstrument, er ikke brukeren det. Det er mange feil man kan gjøre under en observasjon. Enkelte feil kan gi store avvik, mens andre har mindre betydning.
Et problem er det jo at havet som oftest er i bevegelse, og du med det. Derfor er det viktig at man står så støtt som over hodet mulig når man skal ta observasjonene. På dagtid er det solen som teller. I mørket er det planeter, eller til nøds månen. All den tid disse himmellegemene også er i bevegelse, akkurat som jorden, blir utregningene vanskeligere enn når solen er utgangspunktet. Nordstjernen er også et mer takknemlig utgangspunkt enn det man ser etter at man har fått bommen i skallen: Måner og planeter.
Sekstanten har en kikkert, to speil, en gradmåler, som kalles alhidaden og en mikrometerskrue. Med den finner man bueminuttene. Prinsippet er at man gjennom kikkerten ser rett gjennom det ene speilet, mens man finner solen gjennom det andre. Dermed ser man både horisonten og solen i samme bildet. Så beveger man Alhidaden, og dermed også speilet som har fanget solen. Man beveger alhidaden inntil man har flyttet solen omtrent ned til horisonten. For å få nedre del av solskiven til så vidt å berøre havflaten i horisonten må man bruke mikrometerskruen.
Nå kan man lese av gradtall og bueminutter direkte. Imidlertid må man ta hensyn til at det på de aller fleste sekstanter er en indeksfeil. Den finner man greit før man starter med observasjonene, og tar den med når man regner ut hvor høyt solen står på himmelen.
Vi vet at solen beveger seg i en elliptisk bane rundt jorden, og at denne banen danner en vinkel med jordens ekvator. Den vinkelen kalles deklinasjonen. Vi finner også den i en nautisk almanakk. I tillegg til deklinasjonen må du under utregningen også ta hensyn til hvor høyt over havflaten du befant deg da du tok observasjonen. Også den høyden regnes om etter en tabell.
Også er det bare å sjekke med GPS-en om man har regnet riktig!
Kommentarer