Forbudt å snakke kurdisk på skolen

Nord-Iran

Gulale Samiei er kurder. Hun kommer fra byen Banhe – en grenseby i hjertet av det kurdiske området i Nord-Iran. Men akkurat nå står hun foran ei hylle med barnebøker inne på biblioteket i Stavanger og blar ivrig i ei kurdisk eventyrbok.

– Jeg glemmer aldri den dagen jeg begynte på skolen i heimbyen min. Jeg var seks år. Jeg hadde gledet meg slik. Men da lærerne kom inn i klassen min, snakket de til meg på persisk. Jeg forsto ingenting. Men skjønte etter hvert at det var forbudt å snakke kurdisk. Det gikk lang tid før jeg forsto hva lærerne sa, forteller hun.

Hun deler skjebne med millioner av andre kurdere som aldri har fått snakke eller lære språket sitt på skolen. De utgjør i dag, med sine over 30 millioner, verdens største minoritet uten eget land. De har heller aldri noensinne hatt sin egen nasjonalstat. De bor i et fjellområde som de kaller for Kurdistan, men som etter 1. verdenskrig ble delt mellom fire land, nemlig Tyrkia, Iran, Irak og Syria.

Men uansett hvilket land kurderne bor i, har de felles problemer. De er et undertrykket og trakassert folkeferd. Språket og kulturen deres har vært, og er fortsatt, forbudt i store deler av Kurdistan. Slik er det også med kurdiske bøker, musikk og litteratur.

– Broren min bor fortsatt i Banhe. Han er forfatter, men iranske myndigheter nekter ham å trykke bøkene. Det er en tøff skjebne for en skribent, sier Gulale Samiei.

Kurderne får heller ikke lov til å drive med politikk som kan fremme kurdiske interesser i Tyrkia, Iran og Syria. Unntaket er Nord-Irak der kurderne har oppnådd et regionalt selvstyre. Ja, endog retten til eiendom og statsborgerskap har opp gjennom tidene vært begrenset i store deler av Kurdistan. Og aller verst er forholdene i Syria der myndighetene fortsatt driver en beinhard kulturell utrensking.

– På enkelte områder kan man sammenligne situasjonen deres med samenes historie, mener parlamentarisk nestleder Ågot Valle i Sosialistisk Venstreparti.

Samene er også ett folk, men spredt på fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. De har vært forfulgt og trakassert opp gjennom århundrene. Samisk språk var forbudt. Det ble først tillatt brukt i skolen på slutten av 50-tallet.

Men mens samene har oppnådd status og rettigheter, utsettes kurderne for stadige nye angrep fra nasjonalstatene. I begynnelsen av mars dette året invaderte tyrkerne de kurdiske områdene i Nord-Irak med over 10.000 soldater og kampfly. Målet var basene til den forbudte PKK-geriljaen, mens kurderne selv ser på dette som en unnskyldning for å destabilisere det kurdiske selvstyret i Nord-Irak. Og nå sist uke ble igjen den kurdiske befolkninga i de fire landene angrepet mens de feiret nyttår og nasjonaldagen - Newroz.

– Broren min på 25 år ble såret da soldatene og politiet angrep folk som feiret Newroz i heimbyen min. De kastet håndgranater inn i folkemengda. Sju personer ble dømt til døden. Ingen vet hvor de er nå, forteller Gulale.

Selv flyktet hun fra Iran som 15-åring etter å ha tilbrakt ett år i iransk fengsel. Historien hennes er på mange måter lik den til mange andre kurdere.

– Jeg var 12 år da Ayatollah Khomeini kom til makta i 1979 etter at sjahen var blitt styrtet. Jeg husker ennå optimismen i byen vår. Vi trodde virkelig at ingenting kunne bli verre enn under sjahen. Men det ble det.

Det første forvarslet kom bare noen måneder etter. Det var en varm og stille dag. Familien satt samlet rundt kjøkkenbordet. Plutselig kom fire Phantom-jagere feiende i lav høyde over byen. Lufttrykket knuste vinduene i mange hus.

Det var Kohmeini som hadde varslet hellig krig mot kurderne. Samtidig brøt det ut krig mellom de to nabolandene Iran og Irak. Et helt år fra 1980 til 1981 slapp bombeflyene den dødbringende lasta si over byen hennes. En dag bombet 40 fly byen som bare hadde 20.000 innbyggere. 2600 mennesker ble drept på noen få minutter. Nabobyen ble bombet med sennepsgass.

– Jeg mistet 25 slektninger den dagen.

En dag kom engelsklæreren min heim til foreldrene mine. Hun fortalte at KDP, Kurdistans Demokratiske Parti, skulle starte en ungdomsorganisasjon i det skjulte. Hun ville ha meg med. Jeg satt overveldet og hørte på. Det var første gang hun snakket til meg på kurdisk - på skolen var det jo forbudt. Slik startet den politiske oppvåkninga mi. To ganger i uka samlet hun oss jentene og fortalte oss om kurdisk historie og kvinners rettigheter spesielt. Vi hadde rett til lik utdanning, sa hun. Det var en menneskerett å snakke sitt eget språk.

Rett etterpå gikk Gulale et steg videre. Hun begynte å gå med beskjeder mellom lokalbefolkninga og geriljasoldatene som lå utenfor byen. Men en dag ble hun stoppet av iranske soldater. De kroppsvisiterte henne og fant papirene. Og 14 år gammel havner hun i fengsel og blir vitne til tortur og henrettelse. Da hun slapp ut etter ett år, startet en årelang flukt gjennom Irak og Tyrkia før hun havnet i Norge som FN-flyktning i 1989.

– Jeg har ikke sett familien min siden fluktdagen i 1982. Men når jeg snakker med dem på telefonen, forteller de at forholdene for kurderne er nesten like ille som før. Barna får ikke snakke kurdisk på skolen. Endog i barnehagen må ungene lære seg maktherrenes språk, persisk. Kurderne får ikke arbeid, og de diskrimineres. Alt dette gjør noe med et folk. Man begynner å miste trua på seg selv. Mister språket og sin egen identitet.

På spørsmål om hun har noen tro på et selvstendig Kurdistan, svarer hun dette:
– Jeg har ingen tro. Til det er avstandene blitt for store mellom kurderne og politikken for komplisert. Men jeg bærer, som så mange andre kurdere, på drømmen om at det likevel skal skje.

Det jeg håper på, er at vi 30-40 millioner kurdere skal få større selvstyre enn nå i de landene der vi bor. Jeg lengter etter den dagen da vi kan snakke språket vårt fritt. Den dagen vil komme – før eller seinere.