Torvald Tu regnes av mange som den største jærdikteren etter Arne Garborg. I en ny bok møter vi for første gang Tu som et helt menneske, en dikter i kamp for å overleve, og med kjærlighet og seksualitet som en del av sin skaperkraft.
Var åpen
Det er lett å se mange likheter mellom Tu og Alf Prøysen. Men på et punkt skiller de lag. Tu våget å vise sin legning. Han snakket ikke om den. Han skrev ikke om den, og du må vite hva du ser etter for å finne spor etter den i bøkene. Men han viste i praksis at han elsket en mann. I mange år var Torvald Tu og Trygve Stangeland kjærester, og i mange år bodde de sammen i Mosberghagen på Klepp.
Trygve Stangeland var fra Stavanger. Han var en flink pianist som reiste rundt og holdt konserter. I 1924 gir Torvald Tu ut diktsamlingen «Høg himmel». Han dediserer boka til «Pianisten Trygve Stangeland». Forfatter Jan Olav Gatland mener Tu gjorde det i beundring for Stangeland og for at det private skulle bli offisielt. I lys av dediseringen mener Gatland at det må gå an å lese en av tekstene som en kjærlighetserklæring til Trygve:
«Eg har kviskra ditt namn til blomane. Sunnavinden høyrde det, og bar det i sol over lyngen. I lyngsongen leikar namnet ditt. Heia veit kven eg elskar...»
Forsørger
Torvald Tu lever av å skrive, men han har konstant dårlig råd. Trygve flytter etter hvert inn i Mosberghagen, men han er lungesvak og har dårlige nerver. Torvald er den som må forsørge begge. I korte perioder har paret penger. Den enorme suksessen med skuespillet «Kjærleik på Lykteland» gir klingende mynt i kassen. Lystspillet er en av de største suksessene gjennom tidene på Det Norske Teatret.
Torvald er en dyktig kåsør. Han trekker fulle hus når han reiser rundt og leser stubber og dikt. Det er mer penger å hente på slike kvelder, enn det er på bøkene. Men forlaget gir forskudd, når det trengs.
«Gudskjelov, no har eg kvitta krambuskulda, og fått gjort unna det meste elles, - eg kjenner meg som konge i Mosberghagen».
Alfred Hauge mener Torvald Tu er best når han leser egne historier. Han blir jublet fram. Folk elsker stubbene hans. Jan Olav Gatland mener Tu var en stor humorist. Men han likte ikke at folk så på ham som «konstant løyen». Han ville heller ikke bli kalt for skrønemaker. Vitser og skrøner var noe av det verste han viste. Det krevde mye alvor for å kunne skrive morsomt.
Samboere
Trygve flytter inn til kjæresten i Mosberghagen i 1937. Samtidig dikter Torvald om tradisjonelt familieliv. Noe annet var utenkelig. Hans egne følelser var godt gjemt mellom linjene, skriver Gatland.
Her flytter altså to homofile menn sammen på tjukkeste Jæren. Den ene av dem er bygdas største kjendis. Den andre en «byas». Hvordan reagerte jærbuen?
Gatland skriver at mange hevet øyenbrynene, men at like mange lukket øynene for paret i Mosberghagen. Ble den spesielle livsstilen akseptert fordi de var kunstnere? Eller ble de akseptert fordi de var to likandes karer som levde fredelig sammen?
Gatland tror at det lot seg gjøre fordi paret ikke gjorde noe nummer ut av det. De snakket ikke om det. Og ingen andre kommenterte det. Det var bare slik det var. Ferdig med det.
Kameraten Olav Stangeland fortalte i 1991 at jærbuen flirte, lo og så skeivt på forholdet. De plasserte «Torvald nede på rangstigen i det offisielle omdømmet», sa han.
En typisk kveld i Mosberghagen: Trygve sitter ved pianoet. Paret har besøk av venner. Torvald lytter fortryllet til kjæresten.
Kring hytta dulm av kvelden.
Eg sit og ser i elden.
Du spelar hugen min til kveik,
det stig og kling i lyst og leik.
Å ja, du spelar stova full
av tonegull!
Intime bestevenner
Krigsårene hadde vært tøffe i Mosberghagen. Trygve ble syk og måtte på sykehuset. Paret overlever på hjelp fra naboene. Unger kom med mat bak på sykkelen. Torvald trodde at Trygve skulle dø. Han skriver:
«Dette vårt inderlege venskap gjennom kring 25 år. Ingen av oss har trega ein dag på at me vart intime bestevener.»
Torvald kan puste lettet ut. Trygve kommer seg på beina igjen. I 1953 fyller Torvald 60 år. Festen er på Sola Strandhotell. NRK markerer dagen med et eget program. På den årlige pressefesten i Bjergsted blir han gjort stas på. Han måtte konkurrere med Arve Opsahl, men det var Tu som var den morsomste, ifølge Aftenbladet.
På Jæren begynte folk å forstå at deres folkekjære dikter satt trangt i det økonomisk. Det ble samlet inn underskrifter for å gi ham æreslønn. Han ble svært glad for initiativet, men kommunene greide ikke å fatte vedtak før han døde.
15. januar 1955 stupte Torvald Tu i snøen 20 meter fra grinda hjemme i Mosberghagen. Han ble 61 år gammel.
Kommentarer