Følelsen av å være utenfor kan bli ekstra sterk, når alle i butikken småprater om vær, venner og slektninger. I byene - som Trondheim, Oslo og Bergen - er det vanlig at naboer bare nikker til hverandre og går videre. Innvandreren kan si til seg selv at nordmenn også er anonyme for hverandre.
Terskelen for å komme inn i samfunnet er høyere på et lite sted. Men er du først innenfor og akseptert, er du det en gang for alle. Han eller hun er ikke lenger iraneren, men legen Hassan eller frisøren Fatima. På mindre steder blir omgangen med landsmenn ofte vanskelig, ifølge Valenta. Risikoen for stigmatisering kan øke. Mange føler seg nødt til å velge side. Det gjelder særlig hvis det er debatt om innvandrere. Ofte vil de som har fått innpass på et lite sted, være svært negative til et for eksempel nytt asylmottak og ønske å distansere seg. Når gruppen landsmenn heller ikke er så stor, er det ingen selvfølge at en finner noen en liker og ønsker å ha kontakt med.
Annerledes er det i storbyen, der det gjerne finnes et større miljø av innvandrere fra samme by eller region. Her er mulighetene for sosial kontakt og vennskap større. Ofte vil det være muligheter for jobb innenfor «etnisk business» - for eksempel restauranter, rengjøringsbyrå eller butikker. Og det er lettere å gjemme seg bort, og nærmest gå opp i det multikulturelle samfunnet. Samtidig kan anonymiteten ha sin pris.
– På arbeidsplassen kan innvandreren være respektert av kunder og kolleger som lærer, lege eller frisør. Men så krysser han eller hun gaten. Da blir vedkommende redusert til en mørk utlending. Den etniske statusen blir avgjørende, sier Valenta.
De mest positive historiene han hørte under sitt forskningsarbeid, kom fra innvandrere på mindre steder. Men også de mest negative, og de var i flertall.
– Mange av dem som har det vanskelig på et lite sted, får det bedre i de større byene, sier Marko Valenta.
Kommentarer