– Det er helt sykt. Dette landet har nå et helsevesen som kveler de statlige budsjettene, og samtidig er det ineffektivt. Vi har laget et system som holder 47 millioner amerikanere utenfor, sier Julie Barnes til Aftenbladet.
Hun er direktør i New America Foundation i Washington D.C. Det er en tenketank som har som formål å koordinere de ulike politiske og faglige aktørene i forbindelse med den helt nødvendige helsereformen som den neste amerikanske presidenten må gjennomføre.
– Vår oppgave er å sørge for at aktørene snakker sammen. Da USA diskuterte helsereformen sist, da Hillary Clinton mislyktes tidlig på 1990-tallet, var dette den største feilen: Regjeringen bestemte uten å få med seg alle de andre som har makt og myndighet i USAs helsevesen. Denne gangen må vi få dette til.
Privat basert
Helsevesenet i USA er svært ulikt det norske. Det er på amerikansk vis basert på det frie marked. Som ellers vil ikke amerikanerne ha et stort og dyrt statlig byråkrati som skal bestemme for den enkelte.
– Vi vil gjerne bestemme selv, og vi tror private løsninger er det mest effektive, sier Barnes. Men vi må erkjenne at det nå er full krise i helsevesenet, først og fremst fordi kostnadene er skyhøye samtidig som effektiviteten er elendig.
Egeninnsats
Den enkelte må ha egen helseforsikring (health insurance). De fleste er forsikret gjennom arbeidsgiveren sin. Det betyr at arbeidsgiveren har en avtale med et forsikringsselskap, og at de betaler en viss andel av helseforsikringen for den ansatte.
– Når vi vurderer en ny jobb spør vi selvsagt etter lønnen. Men det neste spørsmålet er alltid; hvilket tilbud har dere innen helseforsikring? Store arbeidsgivere har avtaler med et eller annet helseforsikringsselskap, og de betaler gjerne 80 prosent av premien mens den ansatte betaler 20 prosent selv, sier Barnes.
Men mange millioner av dem som er ansatt i småbedrifter får ikke dette tilbudet fordi arbeidsgiveren ikke har råd. Derfor er det et enormt privat marked, og forsikringsselskapene slåss om kundene, for eksempel gjennom tv-reklamer.
Helseforsikring er en stor utgift for en gjennomsnittlig amerikansk familie: 65.000 kroner i året.
Uforsikrede
– Derfor er det mange som velger å ikke forsikre seg, sier Barnes. Det er ikke bare fattige som er uforsikret. Mange unge mennesker er det, og ellers optimister som tror at de ikke blir syke. Men det blir de jo. Dersom de så havner på sykehus og ikke har råd til å betale regningen, må sykehuset overføre kostnadene på de andre pasientene - i praksis forsikringsselskapene.
Dette systemet fører til en negativ kostnadsspiral i USAs helsevesen. Personer som ikke har helseforsikring går nødig til legen før de er helt nødt. Dermed blir mange sykdommer oppdaget for seint. En kreftsvulst som oppdages tidlig kan kureres, men oppdages den for seint er den dødelig - ofte etter kostbar behandling. Dessuten går syke folk på jobb når de burde være hjemme, noe som føre til at flere smittes og den syke selv blir sykere.
– Et annet viktig poeng er at akuttavdelingene på sykehusene fylles opp av unødvendige pasienter. En enkel betennelse ender kanskje opp i akutt blodforgiftning, og legene på sykehusene må løpe til akuttavdelingen, noe som gjør driften unødig dyr og komplisert.
Hva er løsningen? Så til 100 millioners spørsmålet: Hvordan løse dette?
– Ja, det er ikke enkelt! Men nå er i alle fall alle enige om at noe må gjøres. Vi i New America Foundation forsøker å få gjennomslag for en modell som vi kaller «praktisk idealisme». Vi har tre mål for modellen: Alle innbyggerne skal ha helseforsikring, kostnadene må ned, og kvaliteten må opp, mener Julie Barnes.
– For å oppnå dette må vi få et system der den enkelte får forsikring basert på alder og geografisk tilhørighet, uavhengig av den personlige sykehistorien. Det må innføres en skalert subsidieordning slik at hver enkelt får råd til en formålstjenlig forsikring, og vi må pålegge den enkelte å forsikre seg, slik at vi får vekk alle gratispassasjerene.
Database
Innebygd i forslaget - som er utarbeidet som et lovforslag og som stiftelsen søker støtte for i Senatet - er det også etablering av en medisinsk nasjonal database slik at informasjon om den enkelte pasient kan deles blant ulike institusjoner og leger, og slik at man bedre kan finne ut hvilken behandling som virker.
– Et slik database er selvsagt en enorm investering, men vi tror at det er nødvendig for at vi skal klare å redde oss selv ut av denne fatale helsekrisen, sier Julie Barnes.
td.dommersnes@aftenbladet.no
Kommentarer