Egeerhavets perle

Den lille byen Yialos ligger som i et amfiteater med sine pastellfargede småhus, gamle steinbygninger, karakteristiske kirker og klokketårn som vokser fra sjøkanten og oppover i fjellsidene. Lyset og fargene skifter hele tiden. Bebyggelsen kan muligens beskrives som en slags venetianskinspirert kardemommeby i lokal nyklassisistisk stil med bysantinske og barokke innslag. Den utsikten går jeg uansett aldri lei av. Her har jeg vært mange, mange ganger, siden jeg fant et bilde av byen engang tidlig på 90-tallet, og bare reiste dit.

Allerede på rutebåten fra Rhodos, et herlig gammeldags skip som het «Symi I» og duvet på bølgene, men som ikke lenger finnes, møtte jeg likesinnede, som også har hatt det med å vende tilbake - folk med sans for slike åpenbaringer og stille dager i frisk luft. Vandringer i urteduftende fjell og heier eller gjennom det som er igjen av pinjeskog etter årene med iherdig båtbygging, ned til bukter og småstrender hvor man kanskje kan bli plukket opp av en båt som frakter en tilbake til byen.

Det finnes strender - hyggelige, mindre strender. De er ikke umiddelbart tilgjengelige, og innbyr ikke til langsteking av mennesker i hopetall. Den lille bystranden Nos er pusset opp og holder til en dukkert, men er ikke videre tiltrekkende. Jeg var borte fra Symi i ti år, og merket forandringer da jeg kom dit på høstferie i fjor, men menneskene var de samme hyggelige. Behagelig å reise utenom den verste varmen og folkemengden, men nå i april var ikke turistservicen, badelivet og utespisingen om kvelden kommet helt i gang. Tiden fra 1. mai fram mot sankthans er den aller beste på Symi. Det blir varmt som i en opphetet wok om sommeren.

Symi er en øy for spesielt interesserte. Med trange, labyrintiske gater, bratte trapper, ulendt terreng og strender som best nås med båt, er den ikke særlig småbarnsvennlig, eldrevennlig eller handikapvennlig. Hovedferdselsåren fra havnebyen til gamlebyen er en eneste lang trapp, med 375 trinn, et utall avstikkere og en utsikt som er noe for seg selv. Den ble anlagt på 1800-tallet og heter Kali Strata - god trapp. Før den tid gikk folk og fe Kataraktes, en snodig ferdselsåre også i dag. Men det er flere måter å komme seg opp og ned mellom de to bydelene på. Det er bare å prøve seg fram. Oppe i gamlebyen er det nok av bebodde og ubebodde gater og smug å utforske, enten de fører til festningsruiner, kirker, museer eller bondeland med nydelig utsikt. Det er en flott øy for voksne, oppegående mennesker som griper og nyter dagen mer enn nattelivet, men det finnes et barliv uti små timer.

Det er en del som ikke eksisterer på Symi, av slikt som masseturisme krever. Det er blant annet fraværet av alt dette som gjør Symi attraktiv for enkelte blant oss. Mens noen kunne blitt her for alltid og vandre rundt blant de utrolig mange kirkene og klostrene, ruinene og utsiktspunktene, vil sikkert andre kjede seg etter et par dager. De fleste nøyer seg med en dagstur fra Rhodos - og denne dagsturismen med tre timers opphold i byen er en hovednæringsvei på øya; da fylles havnen og torget og tavernaene og butikkene. Men gleden er nettopp å være der i fred og ro når hordene ikke er der. Det er små og oversiktlige forhold, ikke noe stygt å se, folk er blide, rolige og vennlige, og man har alt man trenger. Øyboerne er glad i hjemmet sitt og gjør så godt de kan for å holde liv i det lokale nærings- og kulturliv, samt barneskolen - som har akkurat nok elever til å få lov til å eksistere. Bebyggelsen har vært vernet noen årtier. Her følger de den særpregede byggeskikken med stolthet, og ingen nye hus oppføres i mer enn to etasjer. Den karakteristiske, høye gavlen på de tradisjonelle husene skaper imidlertid god romfølelse innendørs. Ruiner restaureres uten stygge tilbygg for å møte tidens krav til komfort. Eslene stavrer seg tunglastet med sementsekker frem til trange byggeplasser.

Symiotene er ellers ikke like flinke til å ta vare på samferdselsskikkene. Nå er stillheten brutt; lyden av putrende mopeder og brølende biler flerrer luften på de smale veistrekningene rundt havnen og oppi fjellet. Fortsatt skal det være bilfritt om natten, om sommeren innføres det kjøreforbud etter et visst klokkeslett. Da hører man bare esler, ugler og noen forvirrede haner som galer på hver sine kanter og ekkoene som gjaller. Før var saken grei: Det var stort sett bare bussen som kjørte et stykke på veien. Det fantes en humpete grusvei videre over øya til det severdige Panormitis-klosteret, som er viet til erkeengelen Mikael, skytsengel for Symi og sjøfolk over hele verden, og noen få avstikkere innover i fjellet. Skulle du ut på veiene, var det å melde seg på organisert Jeep- og fottur på det lokale reisebyrået. Fortsatt kan turistene gå tur i heiene med lokal guide. Men nå er det flere bil- og mopedutleiefirmaer i byen, veien er blitt asfaltert og forsynt med gatelys. Folk er ekstremt opptatt av denne utviklingen, og enten sterkt imot eller for.

Ikke lei kjøretøy på Symi. Det er unødvendig og ødeleggende. Sykkel er heller ingen god idé i de trange gatene. Bruk bena, båt eller buss. Symi-bussen kjøres av sjåføren Lucky hver hele time fra havnen til gamlebyen og nabobukten Pedi, og går tilbake hver halve time. Fotografen, som ikke hadde vært her før, ristet på hodet over bilbruken og foreslo at kun elbil burde tillates; at denne øya burde bli et foregangssted for myk trafikk og økoturisme. Det kan aldri bli masseturisme på Symi. Det er ikke plassen for store hoteller, og havnen er for trang for mange store skip. Vannressursene er knappe. Ferskvannet kommer med rustholken «Dafne» fra Rhodos, som ligger lenge ved kai og tømmer tankene sine. Det kan likevel bli lite vann i dusjene.

På kaien selges svamper, honning og urtekrydder fra Symi, og det finnes forretninger med utsøkte varer og håndverksprodukter. Alt på Symi er hakket dyrere enn på Rhodos og naboøyene. En snev av sunn eksklusivitet merkes i atmosfæren som hviler over øya - en blanding av ren natur med rustikk, gammeldags enkelhet og en sivilisasjon med lange røtter og kulturell dannelse under en høy himmel.

Aftenposten/Aftenbladet