En time for minneboken

Tre av fem bord utenfor den lille kafeen var ledige uten at det var noe «velkommen ombord» akkurat.

Jeg hadde belaget meg på et par timers vandretur, den sentrale aktiviteten på de tre minste Kanariøyene. Jeg hadde virkelig det - med gode fjellsko og en trekvart lang «Fjellreven». Men gamle Angel sparket ben under det forsettet.

Også på La Gomera, den nest minste - eller nest største, om man vil - av de tre vestligste Kanariøyene, er vandring noe man absolutt må unne seg. I uken med øyloffing der ute et godt stykke vest for Afrikas kyst, var jeg tre døgn på La Gomera. Jeg utsatte vandringen til den siste dagen, trodde jeg.

EN KOMBINASJON av et besøk i den vakre landsbyen Agulo på nordsiden av øya var planen. Først rusle rundt i tettstedet med fargerike bygninger i smale gater og smug. Så på tur. Altså etter en kaffekopp.

Noen meter fra der bussen - tre euro og 50 cent fra hovedbyen San Sebastian - stopper, der finner du Cafeteria Lila. Utenfor den knallgule kaféveggen ser det ut til å være fast møtested for noen av Agulos eldre garde. Også Angel. De er enspråklige med en dialekt som jeg skjønte bare enkelte ord av.

Vel, været var behagelig - rundt 20 pluss. Karene nikket ikke veldig vennlig med et «buen día» (hørtes det mest som), men heller ikke uvennlig. Jeg bestemte meg for en cappuccino. Klokken var tross alt en god bit på forsiden av midt på dagen.

Kaffemaskinen var ikke av det nye slaget. Steamer var mangelvare. Cappuccinoen ble derfor laget ved hjelp av krem på sprayboks. Fikk så være. Jeg hadde da heller ikke ventet å finne en premiert barrista her.

PÅ YTTERSTE VENSTRE bord, der satt gamlingen. Etter hvert skulle jeg få vite at min antagelse om at mannen måtte være rundt de åtti, ikke var så ille tippet.

Han gryntet litt og pekte med stokken sin da jeg forsøkte å antyde at jeg kunne tenke meg å slå meg ned ved siden av ham. «Snakker du engelsk?» Spørsmålet var jo ganske komisk, men du vet aldri; kanskje en eller annen tilfeldighet hadde skaffet ham engelskkunnskap. Og journalistens lodd er tross alt å spørre.

Men engelsk var totalt fremmedspråk for Angel, det var navnet hans - og han var forresten 77 år. Tysk? (Tyskerne utgjør den største fremmedgruppen på øya). Gryntende svar som jeg skjønte var jevngodt med et nei. Italiensk? Samme svar.

Ok. Fingerspråk og annen form for kroppsspråk har også ført til opplevelser. En bulldogg i Rosenborg-farger nærmet seg bordet mitt, forsiktig snusende. Angel syntes det var morsomt, tydeligvis - gliste og viste frem en tanngard som ville fått enhver tannlege enten til å gråte over tilstanden eller gni seg i hendene over alt arbeidet som kunne gjøres.

VI SATT og kikket litt på hverandre, litt utover hovedveien som går forbi «Lila». De fem-seks andre karene diskuterte, muligens fotball. Jeg snappet i alle fall tak i ord som Barcelona og Valencia, men ikke «fútbol».

Så ble det litt «æksj'n». En rød bil stoppet og ut klatret to unge fyrer, rundt 30 år pluss. Begge skikkelig stilet opp. Mye glatt i det mørke håret. Smilende, løs snipp med tydelig gull dinglende under skjortebrystet. Og bærende på en del svarte skinnjakker innpakket i tynne plastposer. Jakkeselgere.

Barcelona- og Valencia-karene trengte bare et par sekunder på å gi klart svar - «ikke interessert». De to prøvde seg på Angel i stedet. Jeg så gode fotomotiv nærme seg, men måtte pakke ned den tanken nesten like fort som den kom.

«Foto av oss kommer ikke på tale», ga den ene bryskt beskjed om. Var ikke mye prutningsmonn her.

ANGEL PÅ sin side var heller ikke interessert i å prute. Han så tydeligvis ut til å more seg over situasjonen. Holdt litt på med de omreisende selgerne, som etter hvert skjønte at de ikke ville få solgt noen skinnjakke uten for «Lila» denne formiddagen.

De ruslet derfor tilbake til bilen og la av gårde - til neste landsby, sannsynligvis. Og Angel, han gliste fornøyd, hadde heller ingen innvending mot at jeg tok bilder av ham - sammen med et ungt par som nettopp hadde dukket opp.

Jeg knipset i vei, tok en kikk på klokken, fant ut at det var over en time siden jeg satte meg ned med den kunstferdige cappuccinoen og at det ikke ble noen vandretur på La Gomera. Akkurat som om det gjorde noe som helst. Mosjon kunne jeg skaffe meg siden. Møtet med Angel var der og da - aldri siden.

Adresseavisen/Aftenbladet