Eventyrnatt i ørkenen

Bilen seiler sakte over sanddynene.

Kveldsmørket kom kullsvart og kaldt noen minutter etter at sola forsvant i en rosa eksplosjon bak et høyt fjell. Hilal al Zuwaideh har ikke slått på billyktene. Han trenger ikke lys for å finne fram. Han har levd hele sitt liv i ørkenen og kjenner veien hjem. Hvis han skulle bli i tvil, løfter han blikket mot himmelen og lar stjernene vise retningen.

Han svinger hardt på rattet. Med millimeters klaring unngår han å kjøre over en mus som piler forskremt mot noen gresstuster. Hjulene spinner i løs sand, før de igjen får feste.

Hilal er lommekjent. I over 20 år har han guidet turister forbi klipper som sanden har slipt til fantasirike formasjoner. Han har pekt på småfjell i granitt, basalt og sandstein, og fortalt historiene om den mektige naturen som hans far, bestefar, oldefar og tippoldefar også kunne utenatt. Han har oppildnet gjestene til å vandre i den myke, røde sanden.

HAN HAR SETT solen stå opp og dale flere tusen ganger, men hver eneste morgen eller kveld er det som han ser solen for første gang. Fargene slutter aldri å fascinere. Kanskje er det slik et rosa månelandskap vil se ut? Ikke rart Wadi Rum også er kjent som «Månens dal».

Ørkenen er et arabisk eventyr. Myteomspunnet og utrolig vakker. Men beduinene, som har levd i det karrige landskapet i flere hundre år, vet at ørkenen også kan være lunefull og farlig. Plutselig river stormen idyllen i filler, og mennesker og dyr må søke dekning for sanden som pisker gjennom luften.

- Hvorfor jeg trives i ørkenen?

HILAL GJENTAR hoderystende spørsmålet. Han er vant med at turister stiller tåpelige spørsmål. Tålmodig og lavmælt forsøker han å svare så høflig han bare kan:
- Ørkenen er mitt hjem. Jeg er født i et telt. Stillheten er min venn. Her er få biler. Ingen har fjernsyn. Jeg kan gå i timevis uten å møte et menneske. Kun geiter, kaniner og en enslig ulv holder meg med selskap.

Han blir stille. Hilal snakker ikke mye. Selv om engelsken er langt fra flytende, har han ikke problemer med å få frem budskapet sitt:
- Wadi Rum er ikke en turistattraksjon for oss beduiner. Vi ser selvsagt skjønnheten, men mest er ørkenen et hjem som vi er glade i.

Hilal kan ta sine gjester til trolske fjell som sola spinner et rødt, gult og oransje teppe rundt. Han peker ut panoramautsikt som kan ta pusten fra det mest blaserte naturmenneske. Han løper raskt og støtt over en naturlig steinbro, uten å bekymre seg over at bakken er 35 meter under. Han kommanderer kamelkaravanen frem mot nye opplevelser. Han vet hvilke plantesorter som kan knuses og brukes som effektiv medisin.

SELV OM HAN lever et liv med stor frihet, er også han - som de fleste beduinene i ørkenen - avhengig av inntektene fra turistene. Den voldsomme populariteten er ikke bare til beste for Wadi Rum og dens innbyggere. Fremdeles må mange av barna gå langt for å komme på skolen, eller så tilbringer de store deler av dagen ute sammen med den beitende geiteflokken. Men stadig flere familier trekker inn til landsbyene om vinteren. Kun noen måneder om sommeren bor de i telt ute i ørkenen. Svært få familier klamrer seg til nomadetilværelsen. De føler at de gir opp det frie livet dersom de flytter inn til byen.

Wadi Rum har i flere tusen år tiltrukket seg mennesker: For om lag 1,8 millioner år siden fungerte området som en bro til folkevandringen mellom Afrika og Asia. Beduinene har bodd her i mange generasjoner i telt som kvinnene vever av ull fra geit, kamel eller sau. «Hus av hår» kalles teltet på arabisk.

BEDUINENE ER svært gjestfrie. Fremmede inviteres alltid inn på en kopp te, og noe varmt å spise. Logikken er enkel: I dag tilbyr de deg mat og drikke, i morgen kan de passere forbi din leir. Da forventer de samme gjestfrihet. Bare slik kan ørkenens vandrere overleve.

De er gode historiefortellere med en rik poetisk tradisjon. Sang, dans og musikk sørger ofte for fascinerende stemning rundt leirbålet.

Koranen beskriver Wadi Rum som en plass med høye fjelltopper som aldri er blitt skapt noe annet sted i verden. Mange kjenner ørkenen gjennom scener fra filmen om den britiske offiseren og eventyreren Thomas Edward Lawrence. Han var sentral i opprøret i 1917, da araberne falt de osmanske okkupantene i bakhold. Flere steder i Wadi Rum er oppkalt etter ham, særlig det berømte landemerket «Syv pilarer av visdom», som har samme navn som tittel på hans bok, men trolig var han ikke så mye i ørkenen.

Hva er sannheten? Lawrence bidro selv ikke til å opplyse. - Jeg foretrekker løgn fremfor sannhet, særlig når det angår meg, sa mannen som trivdes i heltegloriens mystikk.

NATTEN HAR LAGT et mørkt stjerneteppe over månelandskapet. Silhuettene av høye, majestetiske fjell ruver 800 meter rett opp. Stjernene funkler som store diamanter på himmelen. Stillheten brytes av en mus som danser over sandkornene.

Hilal sier han aldri føler seg ensom i ørkenen.

- Har du noen gang vært ensom sammen med en venn, spør han.