BALANSE: Det må finnes en balanse mellom barnas og familiens beste. Den ligger oftest i løsninger i storfamilien, mener Mubarak Ali. (Foto: Ingeborg Eliassen)

MANGEL: - Det er helt i orden at barn vokser opp i en annen familie enn sin egen. Men man må sørge for at morsmålet, religionen og kulturen barnet kommer fra blir ivaretatt. For mister man dette, så mister man kontakten med sine røtter og i verste fall sin identitet, sier Mubarak Ali.

Den muslimske Arbeiderparti-politikeren sitter i levekårsstyret i Stavanger. Alt for flere år siden engasjerte han seg i den lokale barnevernsaken som barnevernet i Stavanger nå formelt har mistet grepet på fordi den skal opp for en tyrkisk familiedomstol.

Familieplassering er blitt vanlig igjen også i Norge. I Rogaland sør for Boknafjorden er 50 prosent av fosterbarna plassert hos slekt. Barnevernloven fastslår da også at barnevernet skal ta «tilbørlig hensyn» til kontinuiteten i barneoppdragelsen og til etnisk, religiøs, kulturell og språklig bakgrunn når de plasserer barn i fosterhjem. Men denne formuleringen kom i 2003, året etter at de to tyrkisk-norske Stavanger-guttene var plassert i en etnisk norsk fosterfamilie i stedet for hos sin tante og onkel som gjerne ville ha omsorgen.

Må finne balanse
På bakgrunn av denne saken ba Ali i 2003 ordføreren om å kartlegge hvordan barnevernet plasserer fosterbarn med flerkulturell bakgrunn.

Kultur og religion kan ivaretas selv om fosterfamilien ikke har samme bakgrunn, mener barnevernsjef Gunnar Toresen. Og at biologisk familie er uenig i vedtakene som barnevernet gjør, betyr ikke at barnevernets vedtak er feil, påpeker han.

Dette er en for enkel måte å se «barnets beste» på, mener Mubarak Ali.

- Man må ikke ødelegge den ene siden mens man prøver å hjelpe den andre. Man må finne en balanse. Og der far og mor ikke kan ta seg av et barn, må man bruke andre løsninger i storfamilien, hvis slike finnes, mener han.

Ifølge barnevernet ble plassering i storfamilien vurdert i den konkrete saken.

- Da spør jeg: Hva betyr «vurdert»? Tanten og onkelen var villige til å bli fosterhjem. Jeg vet ikke hvorfor de ble avvist, sier Ali.

Barnevernet hadde tiltak for rundt cirka 1000 barn i Stavanger i fjor. Rundt 300 av disse var i fosterhjem, anslår barnevernsjefen. Barn med ikke-vestlig opphav er sterkt underrepresentert her: I øyeblikket er fem barn med slik bakgrunn i fosterhjem. To av dem er de tyrkisk-norske brødrene i Tyrkia.

Alle fem er plassert hos etnisk norske familier.

- I dag har vi ingen ledige fosterfamilier med ikke-vestlig bakgrunn i vår bank. Men vi opplever ikke dette som noen akutt krise; få barn med ikke-vestlig bakgrunn blir plassert, og vi opplever at barnevernet like gjerne vil ha etnisk norske fosterhjem som ikke-vestlige, sier Mallin Østerhus. Hun er team-koordinator i den statlige fosterhjemstjenesten i Stavanger, instansen som finner og anbefaler fosterforeldre til kommunenes barnevern. Men det er barnevernet som bestemmer hvem de vil bruke.

- Oppfyller krav
Tanten til de to tyrkisk-norske barna har ifølge advokat Arnhild Skretting, oppfylt kravene som fosterhjemstjenesten har stilt for å gi henne og mannen en generell anbefaling.

- At de to ikke står oppført i «banken» til Østerhus, må skyldes at paret først og fremst vil ta seg av nevøene og derfor har meldt dette direkte til barnevernet, forklarer Skretting.

Det er vanskelig å finne villige fosterfamilier, og enda vanskeligere å finne noen med ikke-vestlig bakgrunn. Ali sier han har gått runder i moskeer og oppfordret folk til å melde seg, men med lite hell.

- De fleste har nok ikke overskudd til å ta slikt ekstraansvar. Dessuten er folk ikke vant til systemet med fosterfamilier. De fleste steder i verden er det slik at når foreldre ikke kan, så tar slekta over. Men i Norge finnes ikke alltid slekt. Og jeg vet om flere familier som føler seg hjelpeløse over at barna deres er plassert i familier som ikke kan følge dem opp religiøst og kulturelt. Her må innvandrerfamilier og muslimer komme på banen og ta et ansvar for å hjelpe, mener Mubarak Ali.