Blodet flyter, skaller knuses og kniv møter kjøtt i nordisk krim. De svarteste handlinger utspiller seg i de lyseste sommernetter. Hvor kommer den skandinaviske blodtørsten fra?
Jeg nekter å akseptere "Cirkus Columbia" som drama. Miki Manojlevic kommer inn i handlingen som en operettefigur og utvikler seg til nifst til en slags revy-patriark. I bakgrunnen snakker noen om krigen i det gamle Jugoslavia.
John Cusack spiller Edgar Allan Poe, og han blir hyra til å delta i jakten på seriemorder i 1849, for allerede den gang hadde psykopatene oppdaget copycat-fornøyelsen. Men det blir litt tamt.
Her har du det romantiske dramaet som bommer på hovedpersonen: Rachel McAdams forvandler seg fra frøken kunstner-Hyde til en forgangen overklasse-Jeckyll, men det var aldri meningen. Hun mista bare hukommelsen.
Sacha Baron Cohens komedie slår i alle retninger, men hans spesielle og vulgære form for satire blir bare en skygge av Chaplins "Diktatoren". Cohen nøyer seg med enkel utdriting.
Vampyren Johnny Depp er ingen suksess. Tim Burton har gitt skuespilleren et kvitt fjes som minner om uhell med mel i Baker Harepus sitt kjøkken, og historien er uten skikkelige pågunn og uten skikkelige grøss.
En vakker hest og en edel gutt. Småfortumla britiske landsbymenn og tragiske førsteverdenskrig-soldater. Skillingsvise-handling og så sentimentale bilder at de setter seg i brystet som emfysem. Sånn skal en film være.
Rooney Mara er uventa bra som Salander i DVD-versjonen, og jeg oppdaget at det egentlig er umulig å mislike Daniel Craig. Men nazistene er fremdeles like teite som gamle Dagsrevyen-innslag i svart hvitt.
Rupert Everett er storarta, Hugh Dancy er en stilig ung skuespiller. Men post-feministiske forestillinger om at kvinner enten er ofre eller fantastiske verdensfrelsere ødelegger en ellers grei historie med pinlig smisk.
