– «Violeta, Violeta». Det er tre plater, tre år, tre ganger så hardt, sier Ottesen.
– Dette er et svært prosjekt?
– Ja. Enormt. Skikkelig kaizersk.
– Første singel er «Philemon Arthur and the Dung». Navnet er stjålet far en mystisk svensk viseduo fra 70-tallet?
– Noen sier Mikael Wiehe var en av dem, men det har han aldri bekreftet. Eller avkreftet. Sangen handler forresten ikke om dem.
– Den handler om ...?
– Duoen er et eksempel på hva som er vakkert i livet. Skakkvakkert. Å la det vakre få leve. Det som er litt skeivt, men likevel fint.
– Det høres kaizersk ut?
– Ja. Historien på de tre platene er litt sånn.
Hør låten her!
– Én historie på alle tre platene?
– Samme historie, samme tekstunivers. Det er tre hovedpersoner, blant annet en dame og datteren hennes. De har evnen til å leve i drømmene sine, og treffes der. I tekstene kan virkeligheten og drømmene gli litt over i hverandre.
– Denne trilogien kommer av at du hadde en slags kreativ overdose?
– Hehe, ja, plutselig rant det ut. Vi har brukt fem år på å få til dette. Siden «Maestro». De to platene vi ga ut etter «Maestro» har ikke så mye med dette å gjøre. Dette er oppfølgeren til «Maestro», ikke til «Maskineri».
– Og trilogien henger sammen. Tett sammen?
– Tekstuniverset er det samme, men platene blir musikalsk ulike. Kaizersk. Maksimalistisk, intenst og variert. Det er ingen ballader på volum I. Men romertall, ikke vanlige tall. Pirk, men for meg er det viktig. Romertall. I, II og III.
– Ok. Hva mer kan du si om Volum I? Med romertall.
– Det er 1000 detaljer per sang. Og det er den beste vi har laget.
– Det er en klisjé?
– Ja, men sånn er det. «Maestro» er vår beste til nå. Ikke «Maskineri». Den er bra, men den er først og fremst annerledes. Dette er tilbake til, hva skal jeg si, Kaizer?
LES: Kaizers i studio i Bergen
– Hvilken historie er det vi skal følge på de tre platene?
– Tja, jeg vet ikke helt hvor mye jeg vil røpe. Det er romantisk og litt tragisk. Vi liker den kombinasjonen. Jeg har funnet gode karakterer. Da det løsnet tenkte jeg «jøss, her kan jeg skrive 50 sanger». Kanskje jeg kunne skrevet 500. Det er litt gamle dager – uten at det er så viktig med årstall og sånt. Litt galskap.
– Filmreferanser? Du er svak for Tim Burton?
– Og David Lynch. Har nettopp sett «Twin Peaks» igjen. Og «Shutter Island». Litt virkelighet, litt drømmer. Alle sangene er små glimt fra en film som Tim Burton kunne ha laget.
– Igjen, høres veldig kaizersk ut?
– Ja, og det er veldig kaizersk. Men komponeringen har vært annerledes. Alle sangene er laget på piano. Så beats på oljefat. Jeg hadde ikke trommer i studio, så alt det rytmiske ble laget på oljefat. Jeg har ikke kontrabass heller, så bassriffene ble pønsket ut på pedalene på et stueorgel, som vi bruker en del på innspillingene.
– Oljefat, igjen, klassisk kaizersk?
– Mhm. Men vi har gjort dem elektriske. Plugga i, som Dylan. Hehe.
– Er den første singelen representativ for trilogien?
– Tja, litt for volum I, men det er tre ulike plater. Singelen fyller egentlig ikke kriteriene for en singel. Den er mest til fansen. Og til P3. Det er vel den eneste radiokanalen som spiller Kaizers.
– Hvorfor en trilogi?
– Vi trengte en utfordring. Og vi fant en svær en. Det er et helsikes musikalsk prosjekt, og det er nært på å bli perfekt.
– Jaha?
– Jo, altså, vi spilte inn, og så tenkte vi: «Det hadde vært fett med et helt symfoniorkester på denne låten». Alle var enige. En telefon til Stavanger Symfoniorkester, arrangering, ned med opptaksutstyr, så hadde vi orkester. Trengte vi en 14 år gammel jente – en nøyaktig 14 år gammel jente – men den og den dialekten til å synge to linjer, så fant vi det. Små detaljer. Litt kubjelle? Så la vi på litt kubjelle. Vi skal tross alt holde på med dette i tre år, og da må sånne ting være på plass.
– Et slags «all inn»-opplegg?
– På en måte. Vi bestemte oss for å ta en ny runde der vi legger alt i det. Ingen syting over mye jobbing, trøtte folk eller lange dager. Nå kjører vi bare på. Vi har et mål om å fylle Oslo Spektrum 9. april 2011. Det har vi aldri gjort før. Det er allerede solgt 2000 billetter, før de er lagt ut.
– Europa?
– Det blir Europa-turné også. Der orker vi også å prøve én gang til på å vokse. Vi må fremdeles jobbe som f ... for å holde oss oppe.
– Det høres litt ut som om dette er siste runden?
– Tja, det er ikke sikkert. Men etter disse tre årene blir den er skikkelig pause. Så får vi se.
– Er det satt en sluttdato for Kaizers?
– Nei. Men vi har sagt at alle er med på dette prosjektet. Så tar vi fri etterpå. Da kan det gå ett år, to år, ti år. Vi får se.
– Hva kan du si om «Sonny», teaterstykket basert på Kaizers-universet, som kommer på Rogaland Teater?
– Det blir vanvittig tøft. Tore Renberg har forstått hva vi holder på med, hva vi har laget og hvordan vi har sett for oss folkene. Jeg gleder meg som en unge til å se det vi har laget fra utsiden.
– Kommer dere til å gjøre noe mer med materialet til «Violeta, Violeta», slik dere nå gjør med å lage teaterstykke av de tre første platene?
– Hvem vet? Kanskje? Vi skal i alle fall ikke kjøre standard opplegg med plate, turné, plate, turné, plate, turné. Det skal bli tre ulike turneer.
– Hva betyr det?
– Nja, vent og se.
– I år er det livepause og alle krefter på «Violeta, Violeta»?
– Pluss én liten ting til. Ikke liten, forresten. Det er kanskje det viktigste Kaizers har gjort. Vi spiller inn penger til å bygge en UNICEF-skole i Rwanda.
– Dere skal spille inn én million?
– To jobber igjen, så har vi en skole.
- Et prosjekt for å lette samvittigheten?
– Kjente folk og artister får det så lett. Vi samler inn 1 million ved å spille noen eventjobber. 1 million. En hel skole. Det er litt interessant. For oss er det piece of cake å gjøre det. Sånn er det for mange andre også. Noen trenger bare å møte opp, så kommer pengene til gode formål. jeg forstår faktisk at mange forventer at artister og kjente folk skal gjøre sånne ting, Samle inn penger. Det kommer så lett. Vi kunne gjøre det. Skaffe 1 million. Jeg synes nesten vi hadde et ansvar for å gjøre det.
– Bite i eventeplet for en god sak?
– Ja. Det er forresten ikke så ille. Helt ok. Flere burde gjøre det. Bruke muligheten til å hjelpe, fordi de kan gjøre det, relativt enkelt.
– Tilbake til «Violeta, Violeta». Har dette litt preg av stormannsgalskap?
– Hehe. Lyst å svare ja, men for det er tre plater, tre år, tre ganger så hardt. Men vi vet hva vi gjør. Det blir bra. Garantert. Problemet har aldri vært å finne ideer. Dem har vi tusen av. Og det er ikke noe vi har sauset sammen på en langhelg. Vi har jobbet med dette i fem år. Det er ambisiøst, men sånn har det alltid vært i Kaizers. Sett litt for høye mål. Og nå dem.
Kommentarer